Ærens pris (Heftet)

Serie: Odelsjenta 39

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Odelsjenta
Serienummer: 39
ISBN/EAN: 9788202400989
Kategori: Romanserier
Omtale Ærens pris
Torger tok vekk hånden og blunket mot lyset. Ragna skuttet seg da hun så de feberblanke øynene. Svetten perlet på pannen hans, og håret lå fuktig inntil hodet.
– Jeg vil ikke ha doktor, sa han hest. – Jeg har bare litt feber, det er ingenting å bry doktoren med.
– Men du er syk. Jeg vil at doktoren skal undersøke deg, for sikkerhets skyld.
Torger så på henne med et merkelig uttrykk i øynene, så var det som om han ga opp.
– Doktoren kan ikke hjelpe meg nå, mumlet han.


UTDRAG FRA BOKEN:
Kjellaug så tankefullt på den brede ryggen til Lars der hun red etter ham på den smale skogstien. Han virket større enn han var i den tykke jakken, den svarte vadmelsbuksa var stukket ned i et par kraftige støvler. Tovede ullvotter holdt ham varm på hendene og på hodet hadde han farens gamle skinnlue. Fort gikk det ikke, stien opp til den gamle husmannsplassen var bratt og ulendt, og hestene gled på det isete og harde underlaget.
Fra tid til annen kunne de høre lyden av øksehugg fra tømmerhuggere i den stille, vinterkledde skogen. Dagen var kald og klar, og det var for tidlig på året til at solen ga noen varme, men skogen var som et eventyr, syntes Kjellaug, med de snøkledde trærne og solstrålene som brøt gjennom de tette trekronene og fikk snøen til å skinne som krystaller.
Lars hadde ikke sagt stort på turen, men Kjellaug hadde lagt merke til at han skottet bort på henne med et nysgjerrig glimt i de mørke øynene når han trodde at hun ikke så det. Nå var stien for smal til at de kunne ri ved siden av hverandre, og Lars hadde insistert på å ri først. Han var en merkelig unge, tenkte hun. Hva hadde gjort ham så tverr og innesluttet, så full av trang til å gjøre andre vondt? Han kom fra et godt hjem med foreldre som var glad i ham.
Hun hadde ikke hatt noe håp om at han ville følge henne på en ridetur, slik han hadde lovet, men til hennes overraskelse hadde han sagt ja. Hun måtte finne en måte å nå inn til ham på, før han ble til en kar folk fryktet og foraktet.
Lars stanset og snudde seg mot henne da de kom opp på en liten lysning i skogen. Herfra hadde de utsikt til gårdene som lå som små brikker i det hvite landskapet. Han snudde seg mot henne da hun nådde ham igjen og stanset.
– Hvor skal vi? spurte han, litt mutt i stemmen.
– Fryser du? spurte Kjellaug og smilte.
Lars trakk på skuldrene.
– Nei, jeg bare lurer på hvor vi skal.
– Vent og se, det er ikke langt igjen. Kjellaug stirret ned mot Gilstad. – Så fint det er her, syns du ikke? Jeg kan se Gilstad herfra. Og der oppe, på andre siden av fjorden, kan du se Storli. Kjellaug pekte.
Lars så uinteressert i den retningen hun pekte. Det ble stille en stund mens Kjellaug tok inn den nydelige utsikten. Røyken steg opp fra pipene og snodde seg mykt mot himmelen før den oppløste seg og ble borte. Bygda var et vakkert og idyllisk sted, så fjernt fra all uroen som preget andre steder i verden. Likevel visste hun at også her var det mange som slet for å få mat på bordet og klær på kroppen. Fattigdommen satt dypt, det var få som var velstående. Hun skjøv tanken vekk og smattet på hesten.
– Skal vi fortsette?
Lars nikket. Ingen av dem sa noe da de fortsatte innover i skogen. Terrenget flatet seg ut, og en snau halvtime senere var de endelig ute av skogen og terrenget lå åpent foran dem.
Kjellaug stanset og ble sittende og se bort på de sammenraste husene med en klump i halsen. Den gamle husmannsplassen hadde vært farens hjem, før han giftet seg med moren og flyttet til Gilstad. I århundrer hadde folk slitt og strevd her oppe. Nå lå plassen øde og forlatt. Den delte skjebne med mange andre husmannsplasser i bygda, visste hun.
Kjellaug husket turene hun hadde hatt opp hit med faren da hun var liten. De gamle husene hadde bukket under for tidens tann, og restene etter det som en gang hadde vært en hjem, stirret nesten anklagende på henne.
Hvorfor i all verden hadde hun tatt med Lars hit, tenkte hun brått og svelget.
Lars lot blikket gli rundt før han vred hodet mot henne.
– Hva er dette for et sted? spurte han, sur i stemmen.
– Har du aldri vært her oppe? spurte Kjellaug og rynket pannen.
– Nei, hvorfor skulle jeg det? Det er ingenting her. Bare noen stygge, ødelagte hus. Hva skal vi her?
Kjellaug så på ham. Hvorfor hadde ikke Sigurd tatt ham med hit? Det stakk litt i henne ved tanken, men så slo hun den fra seg. Han hadde sikkert ikke funnet tid til det, men dette var også en del av arven til Lars.
– Fordi det var her dine oldeforeldre kom fra. Har ikke faren din fortalt deg om dem?
Lars rynket pannen misbilligende og vred litt på seg. En svak rødme strøk over ansiktet hans.
– Jo, medga han, – men jeg har aldri vært her.
– Denne plassen hørte til under Gilstad, og gjør det fremdeles. Dine oldeforeldre var tjenestefolk hos din bestefar, Lars. De var fattige, men far har aldri skammet seg over at han kom fra små kår.
– Det vet jeg vel, sa han og rødmet enda mer. – Det går ikke an å bo her, la han til. – Det har far fortalt.
– Det er sant, men dette er en del av arven din, som jeg håper du vil ta vare på. Du skal være stolt av røttene dine og ikke skamme deg over dem. Forvalter du arven vel, vil du nyte folks respekt. Din oldefar var en aktet mann i bygda, men også fryktet.
Lars kikket skrått på henne. Øynene lyste av forventning.
– Hvordan da?
Kjellaug så på ham og svelget. Hun hadde vært glad i bestefaren, men hun hadde også fryktet ham.
– Han var streng og kompromissløs i forretninger, og det fikk folk merke hvis de våget å si ham imot, men det er ikke alltid det fører noe godt med seg.
Lars tenkte på det hun hadde sagt en stund før han trakk på skuldrene.
– Kanskje det, sa han motvillig, – men jeg blir en dyktig storbonde. Folk skal få vite hvem som bestemmer. Lars knep øynene sammen. – Hvorfor giftet du deg med en tater? spurte han brått.
Kjellaug så forbløffet på ham. Han var bare tretten år, men virket mer voksen enn andre på hans alder.
– Jeg elsker ham. For meg betyr det ingenting hvor han kommer fra, det er ikke det viktigste. Du vil forstå det når du selv møter en jente du blir glad i. Du skal ikke være redd for Jørgen, han vil deg bare vel.
– Jeg er ikke redd ham, fnøs Lars, – men jeg liker ham ikke.
– Har han gjort deg noe? spurte Kjellaug mildt.
Lars så ned og fingret med tømmene.
– Nei, men det var en gutt på skolen som snakket om dere. Han lo av meg fordi jeg hadde en tatertante, som han sa. Han sa også at tatere stjal unger fra folk. Lars hugg blikket i henne. – Hvorfor kom dere tilbake hit? Det var enklere for oss da dere bodde på Finnskogen.
– Hva gjorde du med den gutten? spurte Kjellaug og overhørte spørsmålet hans.
Et hånlig smil gled fort over leppene til Lars.
– Jeg slo ham, så klart. Ingen fattigslamp får snakke slik til meg, sa han hardt.
– Jeg syns du skal heve deg over slikt. Den gutten vet ikke bedre. Jørgen er like bra som andre. Jeg har aldri skammet meg over at jeg giftet meg med ham, og det skal ikke du gjøre heller. Det er forresten ikke sant at tatere stjeler barn. Hun ristet på hodet. – Du tror vel ikke på det? Jørgen er verdens snilleste mann, han har aldri gjort noen noe vondt.
Lars stirret fremfor seg med et furtent drag om munnen. Plutselig hutret han og grep hardere om tømmene.
– Jeg vil hjem nå, jeg fryser. Dessuten er jeg sulten.
– Ja, vi bør komme oss hjem før det blir mørkt. Hun lot blikket gli over plassen og kjente i det samme at noe strøk henne lett over kinnet. Det fylte henne med undring. Var det en hilsen til henne? Hun bestemte seg for å besøke Sigurdstuen igjen når snøen forsvant.
– Kommer du?
Den utålmodige stemmen til Lars brøt inn i stillheten, smadret den og rev henne tilbake til nåtiden. Hun snudde hesten og smilte til ham.
– La oss dra, sa hun blidt.
Lars stirret på henne et øyeblikk, de runde kinnene var røde som epler av kulden og munnen som en stram strek. Hun håpet at hun hadde sådd noe i ham, som fikk de vonde tankene hans bort, men hun var ikke sikker.

Til toppen

Andre utgaver

Ærens pris
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Anne Marie Meyer:

Bøker i serien