Camille (Innbundet)

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2001
Antall sider: 174
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202202163
Kategori: Romaner
Omtale Camille

Odd Klippenvåg er en kritikerrost forfatter, og "Camille" har en litterær kvalitet som er sjelden. Med en fortettet spenning, gode karakterstudier, en finslepen og særegen stilistikk og et utrolig rikt vokabular, skildrer han et kunstnersinn med stor innlevelse og autensitet.

Camille Saint-Säens og hans tjener, Gabriel Geslin, har flyktet fra vinteren i Paris og leid et hus i Algerie. Her skal de hvile ut og ta helsebringende bad. Under oppholdet glir Camilles tanker om nåtid og fortid over i hverandre. Han tenker tilbake på sin oppvekst som vidunderbarn og på sin mor som han hatet og elsket på samme tid. Han tenker på alt han selv har skapt og på samtidige operastjerner og komponister. Han tenker på Proust som lik ham selv hadde en homofil legning, men i motsetning til Proust skjulte han sin legning hele livet. Han var en tid gift med Marie-Laure. Hun fødte ham to sønner som begge døde som små barn. Den store kjærligheten i Camilles´ liv var den store franske, samtidige komponisten Gabriel Fauré.

På nåtidsplanet skildres livet med tjeneren Gabriel Geslin som forfatteren lar oss ane også er homofil. Forholdet mellom de to er som et Strindbergsk kammerspill; det preges av den spente relasjonen mellom herren og hans tjener og det uutalte begjæret som finnes der.

I 1997 utga Odd Klippenvåg "Bruckner – en lengsel", nå kommer romanen om komponisten og pianisten, Camille Saint -Säens. Blant hans mest kjente verk er operaen Samson og Dalila, Dyrenes karneval og Omfale.

Utdrag fra Camille
"En stund spiste vi så i taushet, men fordi øynene mine falt på Proust-boken jeg hadde lagt på bordet, sa jeg: ”Nå har herr Proust også mistet sin mor, det er bare noen år siden.” Geslin sa ikke noe, derfor spurte jeg: ”Kjenner du herr Proust, Geslin?” Jeg tenkte begripeligvis på om han hadde lest noe av Proust, ikke at han skulle kjenne Proust personlig, at han skulle ha møtt ham og håndhilst på ham, det forekom meg aldeles utenkelig. Ikke desto mindre overrasket han meg: ”Er han ikke kunstkritiker?”spurte Geslin. ”Han er forfatter”, sa jeg og pekte på boken. (…) ”Det er ikke musikk du mener da?”sa jeg og la ”Gledene og dagene” ytterst på bordkanten, ”herr Proust har jo skrevet rosende om meg!” ”Nei,”sa Geslin, ”ikke musikk, men vanlig kunst.” Det irriterte meg at han brukte uttrykket ”vanlig kunst”, men for ikke å dupere ham fullstendig, sa jeg: ”Musikk er i høyeste grad kunst, Geslin, noen vil faktisk hevde at det er den mest sublime form for kunst!” Han våget ikke å motsi meg, i stedet reiste han seg og kom og skjenket mer vin i glasset mitt."

Til toppen