Sejer gikk i sitt fem og femtiende år, var lang og mager og grå med skarpe trekk. Fortsatt var det slik at kvinnene snudde seg og så etter ham når han gikk gjennom byen. Han visste at han måtte gi seg om noen få år, at andre sto klare til å ta over. Tanken på å bli pensjonist irriterte ham grenseløst. Hva skulle han da ta seg til? Sitte på balkongen med en romslig whisky, spille Monica Zetterlund og gå tur med Frank? Han gikk over gulvet og satte seg ved skrivebordet, åpnet den øverste skuffen og tok ut en bunke med fotografier av de to døde, mora og barnet. Han visste at bildene ville forfølge ham, de ville stadig vende tilbake i tankene når han ble gammel. Først, litt på avstand, den gamle campingvogna. Den var hvit med en mørk stripe under vinduet, og på baksiden sto ordet Fendt med bokstaver av sølv. Et par av polakkene som arbeidet på den tilhørende gården, hadde pleid å bo der før den ble for dårlig, etterhvert flyttet de inn på staburet som hadde plass til fire. De kom i mai og reiste hjem i november. Sejer hadde aldri eid noen campingvogn. Han hadde en hytte på Sandøya, og der tilbrakte han noen uker om sommeren, likevel hadde han alltid sett på campingvognene som noe godt. Et lite hus på hjul, og menneskene inni som snegler, lykkelige på vei til havet og til sol og sommer. Slik ville det ikke bli fra nå av. For alltid etter dette, når han ble liggende etter en vogn på veien, ville han tenke på kvinnen og barnet. Et eller annet sted satt drapsmannen og lyttet etter sine forfølgere. Kanskje sto han ofte ved vinduet og stirret ut.