Månestråle (Heftet)

Serie: Nattmannens datter 12

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Nattmannens datter
Serienummer: 12
ISBN/EAN: 9788202410971
Kategori: Romanserier
Omtale Månestråle
 Utfallet av duellen forandrer alt, og Lucie bringer de to barna til matmor Klara og Svendsen. I bygden råder overtroen, og folk er grepet av redsel. Tilbake på Manufakturhuset får Lucie nyss om at nattmannen skal bringes til politimesteren.
 
Vekteren ristet langsomt på hodet. “Politimesteren skal opp til rakkeren for å hente ham.”
Lucie gispet. “ Hvorfor?” Det var som om en klo av is grep henne om halsen og frøs fast stemmen.
“Nattmannen har i sin besittelse en hest som tilhører en savnet mann.”
“Å, nei!” utbrøt Lucie. “Men …” Hun avbrøt seg selv. Hun kunne ikke fortelle hva hun visste, for da var flere i fare.


UTDRAG FRA BOKEN:
“Jeg har lært lesekunsten,” opplyste Lucie mens hun følte seg litt ille til mote for å snakke uten å bli tilsnakket, men hun var av den oppfatning at det var en opplysning som behøvde å komme frem.
“Godt. Godt. Ikke mange piker kan lese. Da blir det lettere. Lån boken min, men vær forsiktig med den. Og for all del, ikke se på de andre sidene, bare følg oppskriften som står her. Svendsen er sikkert tilbake innen hesten skal ha det i seg, så han kan nok hjelpe dere med å holde dyrets hode. Gi boken til prestefruen når dere er ferdige.”
“Takk,” sa Lucie da presten la boken i hånden hennes.
“Det er et par saker dere ikke kan finne selv. Jeg skal få en av tjenestepikene til å komme med en messingkjele til dere, og så var det et ben fra en død mann.”
Barna gispet, og Lucie så vantro opp på presten.
“Et ben fra en død mann?” gjentok hun hoderystende.
“Jeg har noen liggende i kjelleren, en mann fra Bergen Bispedømme kom med dem for en mannsalder siden, og siden har de ligget der. Det er ikke kristenmanns ben, så det er ikke noe å bry seg med.”
Lucie så måpende etter presten mens han gikk.
“Barn, kanskje dere vil gå bort og se på hestene, mens jeg ser over hva vi trenger?” Hun smilte beroligende til de skremte barna. Oda tok brorens hånd, og de ruslet mot havnehagen.
Lucie slo opp på siden der hun hadde plassert tommelen. Hun leste lavt:

“Naar en Hest er forgiort; Den Henger Hovedet Haarene Løssner i Rumpen og manen.
Tag et stycke Træe ved et Vand, som
vandet Har kastet i land, tag et
Dødt mands ben paa en grav, eller
3 ben, og 3 stycker træe, tag saa, en
patte strek Acctum, lad Gylden
Plaster deri, Rør det vel om,
skav den noget af benet og Treet
der i og Rør om med samme tre, og
giv Hesten det ind, bind Hovedet op
om du skal faae det i den, slaae
saa bug og skraal aaren, og bind
af ben og treet paa den Høyre side af
maanen og Rumpen, der over-
blevne, beres til bage paa den.”
 
Hun ristet på hodet. For noe tosseskap dette var. Hesten var nok ikke mer forgjort enn hun var! I det samme angret hun sin ubetenksomhet. Hvem var hun til å mene noe slikt, hun som hadde fått kastet ikke bare én, men to forbannelser over seg? Hun som gikk med en runesten rundt halsen som beskyttelse mot ondskapen. Den stakkars hesten var kanskje forgjort. De visste nok hva de snakket om, her ute som i byen. Og dette var sognepresten. Han hadde en oppskrift for hva man skulle gjøre i slike tilfeller som dette, så det var nok slikt som skjedde i ny og ne.
Et stykke rekved ville de nok finne ved vannet. Hun måtte gå og hente det selv, for hun våget ikke å be barna gå alene til vannet. Om de falt uti, ville hun aldri tilgi seg selv. Gylden plaster måtte være messingkjelen, for alt skulle i den, og så skulle det røres. En død manns ben skulle sognepresten hente til henne. Det virket ukristelig, men når presten hadde gitt sin velsignelse, var det vel ikke noe galt i det. Men ben fra en hedning … Det gikk en liten grøsning gjennom henne. 
Men hva var patte strek Acctum? Hun stirret på ordene en lang stund, men ante ikke hva det betydde. Hun måtte spørre presten om det.
Så skulle treet og benet skrapes av, og alt skulle røres i med resten av trestykket. Hesten skulle åpenbart spise dette. Lucie rynket på nesen. Nei, dette virket merkelig. Men hun fikk bare komme i gang.

Til toppen

Andre utgaver

Månestråle
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av May Lis Ruus:

Bøker i serien