Midtsommernatt (Heftet)

Serie: Stina Saga 11

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Stina Saga
Serienummer: 11
ISBN/EAN: 9788202402204
Kategori: Romanserier
Omtale Midtsommernatt

​Den døde ungjenta blir trukket opp av sjøen, og Stina lar all sin fortvilelse og harme gå utover Lippert, enda han nok en gang har opptrådt som en redningsmann.
Under et besøk på Balsgård lar Stina seg friste til å mane frem mørkemaktene som skjuler seg der – uten å ane at hun leker med ilden …

Bjørn holdt henne godt fast. Nevene varmet ryggen hennes. Hun kjente seg trygg og sikker i grepet hans. Det svimlet for henne i vendingene, og latteren boblet i magen. Hun lot den trille fritt mot den grå himmelen. Bjørn lo, han og, og den glade stemningen og de lystige fløytetonene fikk Stina til å føle at hun svevde.

UTDRAG FRA BOKEN:
Det suste i ørene. Stina famlet seg oppover i mørket uten å berøre noe. Hver gang hun løftet føttene, var det som om de satt fast i underlaget. Som om det var en myr hun forsøkte å forsere. Hun snublet i stakken. Greide å hente seg inn igjen uten å sette nevene mot det neste trinnet. Hun hadde gått her før. Listet seg frem på samme vis da hun og Guren skulle til Lippert. Da skulle de egentlig ha kommet fra den andre siden av huset. Kokka ville bruke fogdens inngang for at tjenestejentene ikke skulle se henne.
Stina ble stående en stund da hun omsider var oppe. Pusten gikk anstrengt. Hjertet dunket heftig i brystet. Det var som om medaljongen tynget om nakken. Den hang tungt og kaldt mot huden. Det var ikke så stille som hun først hadde trodd. Gulvet knirket. Lyder utenfra trengte inn. Over hodet hennes lød lavmælt prat. Så var hun ikke alene likevel. At jentene våget å stikke seg bort midt i arbeidstiden, var over hennes forstand. Men så var ikke dette en vanlig dag heller. De hadde nettopp vært vitne til at en av deres egne var hentet opp av fjorden.
Sakte fortsatte hun bortover, forbi rommet der Lippert hadde ligget og helt til enden av gangen. Det ble bare mørkere rundt henne jo lenger hun kom, følte hun. Kan hende var alt bare innbilning. Kanskje fantes skyggene bare i hennes forestilling. I hennes redsel. En redsel for noe hun ikke ante hva var, men som hun kjente seg tvunget til å finne ut av. Kan hende hadde det en sammenheng med skikkelsene hun så i gruva? Det hadde ikke slått henne før. Guren hadde bedt henne om å holde seg borte fra Balsgård, men kokka hadde aldri gitt henne den forklaringen hun hadde lovet.
Hva skulle hun egentlig her? Tåpelig, tåpelig! fór det gjennom hodet hennes idet hun trykket ned dørklinken. Det var galskap å ta seg til å vandre gjennom fogdens hus som om hun hørte til her. Hvordan skulle hun forklare det om noen kom over henne?
Et lite vindu la trappa som førte ned, i et svakt lysskinn. Hun trakk pusten skjelvende. Alt i henne skrek at hun skulle vende om og gå tilbake. Motstanden som hadde hindret henne i å komme seg inn denne veien før, var utvilsomt til stede. Likevel var den ikke like sterk som utenfor. Det var så hun rettet ryggen litt. Hun hadde overlistet den ondskapsfulle skyggen. Tatt en omvei og kommet rundt den. Stina holdt blikket stivt festet på døra som ledet inn til fogdens del av huset. Samtidig fisket hun frem medaljongen. Den lå som død i hånden hennes. Tung og kald. Likevel trodde hun den ville beskytte henne mot det mørke omrisset hun kunne ane foran døra. Var viss på det. Nesten …
”Stans!” Den bydende stemmen lød som om den var rett ved henne.
Stina hikstet og så til siden. ”Dette er ikke for deg å greie opp i, barn. Du er ikke på langt nær sterk nok! Den slags gemenhet kan du umulig klare av med.”
Det fantes ikke annet enn mørke vegger rundt henne. Den gamle kona var ikke å se. ”Hva om du hjelper meg?” hvisket hun. ”Jeg har medaljongen du forlagte at jeg skulle bære. Du har selv sagt at den vil beskytte meg mot det som er ondt.”
”Mot dette kan verken jeg eller den gjøre noe. Vend om før det er for sent.”
Stina tygget på innsiden av kinnet. For sent? Hun visste ikke helt om hun trodde den gamle. Hva skulle i så fall skje? Medaljongen kjentes varmere i hånden hennes. Skyggen foran henne syntes å vike litt hver gang hun beveget den. Hun kom aldri til å få en mulighet som dette igjen.
”Hva har du tenkt å oppnå, barn? Du leker med saker du ikke har greie på. Dette er sterke krefter. Krefter som ingen av oss rår over.”
Hånden hennes stanset i luften. Regnet slo mot vindusglasset. Trommet hult.

Til toppen

Andre utgaver

Midtsommernatt
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Renate Josefsen:

Bøker i serien