Mistanken (Heftet)

Serie: Påfuglhuset 3

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Påfuglhuset
Serienummer: 3
ISBN/EAN: 9788202399917
Kategori: Romanserier
Omtale Mistanken
Ada frykter at faren må ha blitt myrdet – men av hvem? Foreløpig er det ingen som tror på teoriene hennes, ikke engang politiet, og aller minst Nicolai Lind. Hun mistenker at løytnant Vilhelmsen sitter med nøkkelen til gåten, og går til Akershus festning for å finne ham. Men det er én mann hun for enhver pris vil unngå, og det er herr Wessel …

Ada snudde seg fort. Der sto Hyeronimus Wessel. «God ettermiddag,» nikket hun stramt.
Han betraktet henne kaldt. «Det er nytteløst. Forstår De ikke det?»
Hun ranket seg. «Jeg forstår ikke hva De snakker om.»
«De og teateret. De kan jo innbille Dem at De greier det, så lenge det varer. Men det kommer aldri til å gå i lengden.»

UTDRAG FRA BOKEN:
Kvelden ble mørkere og mørkere, og Ada ante ikke hvor lenge hun var blitt stående i farens kammers. Men ett var hun sikker på: Faren hadde ikke tatt livet av seg. Revolveren var blitt ladet av en annen person, som hadde hatt til hensikt å drepe ham og samtidig fjerne enhver mistanke mot seg selv.
Hun famlet seg frem til kammerset i den andre enden av etasjen. Hun kjente huset så godt nå at hun visste hvor hun skulle trå for å unngå de mest knirkende plankene. Hun satte seg på brisken og stirret på den gråblå vinduskvadraten. Alt var isende stille.
All tvilen som hadde ligget under sorgen og bitterheten, vellet frem. Det hadde vært så mye som talte for selvmord at alle var blitt overbevist, inkludert henne selv. De økonomiske problemene, den stadig svakere helsen hans, måten han døde på, som syntes å stemme så godt med hans eksentriske karakter. For ikke å glemme den galgenhumoristiske, lille lappen som Nicolai Lind hadde funnet på skatollet hans: Man sukker, for han er ei mer, man minnes hva han var, og ler.
Nå så hun med ett alt som talte imot. Han hadde anstrengt seg slik for å gjenforenes med henne, og de hadde knapt rukket å bli kjent. Hvorfor ville han da forlate henne? Det var for jo hennes skyld at han hadde nådd sine mål, bygget seg opp igjen og gjenerobret sin tapte tilværelse. Vel hadde teateret økonomiske problemer, men det kunne ikke ha skremt ham særlig tatt i betraktning hva han hadde vært igjennom før. Helsen hans var blitt stadig dårligere, men det var jo nettopp tanken på døden som omsider hadde gitt ham mot til å oppsøke henne. Ville han ha forlatt sitt livsverk, som han hadde arbeidet så innbitt for å gjøre til en realitet? Ville han uten videre forlate Nicolai Lind og sin lojale stab uten en varm avskjedshilsen? Ville han ikke ha forsøkt å gjøre opp noe av gjelden sin, så den ikke kom som et sjokk på de etterlatte? Og så var det testamentet hans, som han hadde opprettet like etter at han hadde sonet ferdig sin dom. Det var omkring sytten år siden, før Påfuglhusets eksistens, og han hadde ikke forandret det siden.
Dørhengsler knirket et sted i huset, etterfulgt av tunge støvelskritt. Nicolai Lind var tilbake, men hun følte instinktivt at hun ikke kunne dele sin oppdagelse med ham. Ikke før hun selv hadde greid å fordøye den.
Hun gikk til ro uten å snakke med verken Lind eller Stina, men søvnen ville ikke komme. Hun veide for og imot. Forsøkte å fortelle seg selv at hun kanskje tok feil, lette etter andre rimelige forklaringer. Men jo mer hun tenkte på det, desto sikrere ble hun. Carsten Heidmann var blitt offer for en lumsk plan. Hun kunne bare ikke se hvem som sto bak.
Da hun skimtet de første strimene av gråblekt lys bak gardinene, hadde hun bestemt seg: Hun måtte oppsøke Sivert Fjeld i Oppdagelsespolitiet, han som hadde besøkt Klaraløkken dagen etter den fryktelige hendelsen. Hun så for seg det stramme, unge ansiktet. Hun hadde sjelden møtt et så gravalvorlig menneske. Samtidig hadde hun inntrykk av at han var en mann hun kunne stole på. Først måtte hun imidlertid snakke med Lind. Hun kunne ikke holde ham utenfor.
Det var blikkstille i huset, så hun ble svært overrasket over lunheten som møtte henne idet hun trådte inn i biblioteket. Lind hadde alt tent opp i kaminen, og nå satt han i Heidmanns gamle stol og leste i en avis. Han så opp da hun kom inn.
Han var kledd i arbeidsklærne igjen, og hadde neppe barbert seg siden konserten til fru Krag. Han vred på munnen. Ristet litt på avisen så det knitret.
«Har De sett anmeldelsen i Aftenposten?»
Hun rynket pannen. «Anmeldelsen?»
«Av konserten. Hør bare her,» sa han og leste: «Som forventet vakte fru Krag stor jubel med sin særegne og yndige røst. Med seg hadde hun det anerkjente orkesteret til Justinian Grande, samt Ada Heidmann (nåværende eier av Påfuglhuset) ved pianoet. Frøken Heidmann, som viste seg å være en habil pianistinne til tross for at hun innimellom slet for å holde følge med fru Krags raske toner …»
Ada lyttet med et halvt øre. Hvorvidt Aftenposten mente at hun hadde for trege fingre, var henne revnende likegyldig akkurat nå.
Endelig senket Lind avisen. «Ikke verst. De skulle se hva de skrev om meg første gang jeg sto på scenen. De lot meg ikke slippe billig unna, for å si det mildt.»
Han smilte stivt, gransket henne over de knitrende avissidene. «Er noe i veien?»
Hun trakk pusten dypt. «Det er noe jeg må fortelle Dem.»
Lind strøk seg over hodet, en ny bevegelse han hadde lagt seg til etter at han hadde latt lokkene falle. Det perlegrå lyset som sivet inn gjennom vinduene, avslørte sølvtråder innimellom det mørke håret. Han så avventende på henne. Hun kunne se at han stålsatte seg, som om han forventet det uunngåelige: at salget av Påfuglhuset nå var en kjensgjerning.
«Jeg tror far ble myrdet.»

Til toppen

Andre utgaver

Mistanken
Bokmål Ebok 2012

Flere bøker av Anne Aukland:

Bøker i serien