Mot lysere tider (Heftet)

Serie: Sønnavind 65

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Sønnavind
Serienummer: 65
ISBN/EAN: 9788202406103
Kategori: Romanserier
Omtale Mot lysere tider

 Omsider smiler lykken til Elvira, og Elise kan puste lettet ut. Kanskje datteren snart finner kjærligheten på nytt? Hennes største bekymring nå er Sigurd, som har seilt helt til Øst-Afrika.
    Hilda og Ole Peder har flyttet til Asker, og Elise tar med seg hele familien på besøk. Hun blir nysgjerrig når Hilda forteller om lyder fra loftet om natten, og bestemmer seg for å komme til bunns i saken.

«Vi lister oss opp,» hvisket hun.
    Hilda så skremt ut. Det var kanskje ikke så rart når hun trodde det var et gjenferd på loftet.
     Det var halvmørkt der inne, bare en strime lys fra de små vindusgluggene slapp inn, en i hver ende av loftet. En redselsfull lukt slo imot dem.
    «Hallo?» sa Elise høyt. Det kom ikke noe svar, og ikke hadde hun regnet med det heller. Hvis det først var noen som gjemte seg her, ville de neppe si hvor de var.

UTDRAG FRA BOKEN:
Bestefaren støttet seg til stokken med den ene hånden og holdt henne hardt i armen med den andre. Det gikk smått gjennom stuene.
 I det samme hørte de et forferdelig spetakkel, som om noe falt i gulvet ute på verandaen, etterfulgt av barneskrik.
 «Løp ut og se hva det er, Elise!» ba bestefaren, skremt i stemmen.
 Elise slapp ham mens han støttet seg til bordet, så skyndte hun seg ut. Midt på verandagulvet sto Mona Charlotte med en hylende unge på armen mens hun slo til Sebastian med en lang stokk.
 «Din klossmajor! Din kløne!» skrek hun til ham mens hun slo igjen. «Er du helt dum?»
 Til Elises forbauselse sto Sebastian helt stille og tok imot slagene uten å forsvare seg.
 Elise ble fylt av et ubendig raseri. Hun styrtet frem og rev stokken ut av hånden til Mona Charlotte. «Hva er det med deg? Har du gått aldeles fra vettet?»
 Mona Charlotte stirret på henne med vilt blikk, deretter brast hun i gråt, hastet bort til døren og forsvant inn med lille Hugo fremdeles hylende på armen.
 Elise ristet på hodet. «Hun må være syk, Sebastian. Du kan ikke la henne ture frem på den måten! Det skader sønnen din og dere alle sammen.»
 Til sin forundring så hun at tårene begynne å renne nedover Sebastians kinn, uten at han gjorde forsøk på å stanse dem, si noe eller flytte på seg. Han virket fullstendig hjelpeløs.
 Verandadøren gikk helt opp og herr Ringstad kom stavrende ut til dem. «Hva er det som foregår her?»
 «Mona Charlotte har hatt et anfall,» svarte Elise.
 Blikket hans gled bort på Sebastian. «Du blør!» utbrøt han forskrekket.
 Endelig var det som om Sebastian kom til seg selv igjen. «Det var min skyld. Jeg lot Hugo sitte oppe på benken. Plutselig strakte han seg etter noe og falt ned.»
 «Slikt skjer stadig med småbarn,» sa Elise. «Det er utrolig hva de tåler, og det er umulig å passe på dem hvert eneste øyeblikk. Hugo hylte ikke fordi det gjorde så vondt, men av forskrekkelsen over morens raseri.»
 Hun hjalp herr Ringstad bort til en av stolene. «Kom og sett deg, Sebastian, og prat litt med oss. Jeg vil gjerne høre mer om hvordan det står til her.»
 Hun regnet med at Johan var blitt med Peder ut i stallen eller fjøset. Barna var ikke å se, de var i skogen og plukket bær sammen med Marte, hadde Peder fortalt. Den nye piken var oppe i annen etasje og redde opp til dem.
 «Hvor ofte har dere det slik?» spurte hun Sebastian.
 «Omtrent hver dag,» svarte han med et tungt sukk. «Det skal ingenting til. Hun blir illsint for det meste, men denne gangen var det min skyld.»
 «Kan hun forandre seg, tror du?»
 Han ristet på hodet. «Jeg har forstått på foreldrene hennes at hun har vært slik bestandig. De prøver å le det bort og sier at sterk vilje er bra for den som vil nå langt.»
 «Du er altså forberedt på å ha det slik resten av livet?»
 «Har jeg noe valg?»
 «Ja.»
 Han så uforstående på henne.
 «Ser du ikke at hun ødelegger både deg og gutten? Ikke bare dere heller, men bestefar også.»
 Sebastian så ulykkelig ut. «Jo, men jeg ser ingen mulighet til å forandre det. Hun er ikke syk eller gal, hun er bare hysterisk. Vi kunne flytte til Stangerud igjen for å spare bestefar, men ...»
 «Det ville ikke hjelpe deg og sønnen din, tvert imot tror jeg du trenger den støtten du har i bestefar og Peder.»
 Sebastian nikket enig.
 «Du har bare en mulighet til å redde deg selv, det er å komme deg vekk fra henne. Det vil si, hun må vekk fra deg.»
 Sebastian så rystet ut. «Du mener at vi må skilles fra hverandre?»
 Elise nikket.
 «Men Elise,» kom det forskrekket fra bestefaren, «det har aldri vært skilsmisse i vår familie! Det vil bringe skam over oss. Og hva tror du familien til Mona Charlotte kommer til å si? Det vil bli skandalestoff for hele Eidsvoll bygd!»

Til toppen

Andre utgaver

Mot lysere tider
Bokmål Ebok 2014

Flere bøker av Frid Ingulstad:

Bøker i serien