Nye allianser (Heftet)

Serie: Rosehagen 50

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosehagen
Serienummer: 50
ISBN/EAN: 9788202401528
Kategori: Romanserier
Omtale Nye allianser
 Konstanse blir hentet av politiet. En svært alvorlig anklage venter henne, og hun trenger et alibi. Richard er den eneste som kan gi henne dette – men hva vil skje hvis forholdet deres blir avslørt?
Jenny har fått brev fra Sander. Det han skriver, gjør at hun ser på Emily og Gerhards ekteskap med nye øyne.  Nå trenger hun å snakke ut med søsteren.
 
«Ragnhild påstår at Alice ikke er Gerhards datter, og at du giftet deg med ham fordi du ikke ville ha noe med barnefaren å gjøre. Hun sier faren er den arkitekten som stod for arbeidet på hotellet,» sa Jenny.
Et lite skrik unnslapp Emily. Dette var verre enn hun hadde fryktet. Hvor mange andre hadde Ragnhild snakket med?

UTDRAG FRA BOKEN:
Jenny saktnet farten enda en gang. Solen stekte og bakkene opp mot Gallerie Villa Furtado var lange og seige, men det var ikke derfor hun gikk så langsomt. Hun følte seg kastet mellom frykt for møtet og skrekk for at Clothilde faktisk var bortreist – og dermed sammen med Simon.
            Der skimtet hun de røde veggene. Hun snudde seg og så havet glitre blått mellom palmegrener og praktfulle villaer. Så gikk hun mot porten. Galleriet var åpent, men det sa ikke mye. Clothilde hadde ansatte som sikkert var i stand til å ta seg av alt når hun selv ikke var til stede. Hjertet raste av gårde, slo så fort at Jenny måtte stoppe noen meter fra inngangsdøren, for å roe seg. Her hadde hun stått for noen måneder siden, skjult av kveldsmørket. Hun hadde hørt Clothildes latter gjennom et åpent vindu, og følt seg sikker på at Simon var der. Hun hadde jo funnet lappen som hadde fått ham til å haste ut.
            Ordene hun hadde stjålet seg til å lese, stod etset i minnet hennes: Kan du komme hjem til meg nå med en gang? Det er svært viktig. Jeg venter på det vanlige stedet. Det var undertegnet med en C. Simon hadde løyet om en syk gulvlegger som trengte hans hjelp. Noe gikk i stykker i henne der og da.
            Hun gikk langsomt videre. Hva om Simon bodde her nå, og bare ikke hadde tatt seg bryet med å hente sakene sine? Om noen minutter ville hun vite om det var slik.
            Den unge mannen hun husket fra første besøk på galleriet, kom henne i møte idet hun gikk over dørstokken. ”Madame Hofgaard!” smilte han og tok henne i hånden. Var det innbilning, eller virket han brydd over å se henne der?
            ”Er Madame Duval til stede?” spurte hun, uten å bry seg om høflighetsfraser og småprat.
            Han nikket. ”Et øyeblikk, så skal jeg høre om hun kan ta imot Dem nå.”
            Jenny skalv. Clothilde var her. Nå ville hun få vite sannheten. Hun strøk en hårlokk bort fra pannen og svelget hardt. Det var ikke sikkert. Clothilde kunne late som om hun ikke ante noe om Simon og hans fravær.
            ”De kan komme opp til kontoret, Madame.” Den unge mannen vinket henne opp.
            Bena føltes skjelvne da hun tok fatt på trappen. Hun måtte puste rolig, være sterk. Hvorfor hadde hun reist hit? Det gjorde for vondt.
Clothilde kom mot henne med utstrakte hender. Hun var like sval og vakker som alltid, bar de svarte perlene sine. ”Jenny! Så godt å se deg. Jeg har tenkt så mye på deg!”
Hun svarte ikke, nikket bare. Hvorfor skulle Clothilde tenke på henne? Fordi hun var plaget av dårlig samvittighet?
”Sett deg her!” Hun pekte mot en av de dype lenestolene og satte seg så overfor gjesten.
”Hvordan har du det?”
”Jeg har hatt det bra hjemme i Bergen,” svarte Jenny. Det var nesten sant. Det hadde vært godt å få Simon på avstand. Nå kom alt tilbake – ydmykelsene, sjalusien. Alt som hadde gjort henne til en ventende kvinne.
”Jeg skal være ærlig mot deg, Jenny,” begynte Clothilde.
Ærlig? Hun skalv av skrekk.
”Vi to er i samme båt,” fortsatte kvinnen.
Jenny rykket til. Hva mente hun?
”Han forlot meg.”
”Forlot deg?”
”Ja. Jeg skal ikke be deg om å tilgi meg. Vi hadde et forhold. Jeg kunne ikke hjelpe for det. Jeg var som besatt av ham. Jeg rådde ikke med meg selv.”
Dette hadde hun visst. Likevel gjorde det usigelig vondt å høre henne si det.
”Han ødelegger oss!” Clothildes stemme var heftig. ”Jeg må si dette, Jenny. Kom deg bort fra den mannen! Om du ikke allerede har tatt den avgjørelsen. Han er ikke verdt så mye hjertesorg og usikkerhet.”
Hun ristet på hodet. Det kunne de vel enes om.
”Han betrodde meg at du ikke kan få barn.”
Hadde hun hørt riktig? Kunne Simon gjøre noe så simpelt? Utlevere hennes innerste hemmeligheter?
”Det kan ikke jeg heller.” Clothilde var alvorlig nå. ”Jeg hadde en sykdom som … Nok om det. Jeg fortalte ham sannheten ved en anledning, og han fortalte om deg.”
”Det hadde han ingen rett til!”
”Nei, men han gjorde det. Jeg har ikke fortalt det videre til noen.” Hun satt taus en liten stund. ”Simon ønsker seg barn,” sa hun.
”Har han sagt det?” Jenny kjente seg kvalm, så ikke klart.
”Ja. Og han har en ny kjæreste nå. Hun er med barn.”
Det føltes som å få en kniv i brystet. Jenny ville reise seg og løpe bort fra denne samtalen, bort fra Clothildes medlidende blikk, men klarte ikke å samle nok krefter.
”Hun er svensk, og enke i ung alder. Malerinne, hun også, men ikke spesielt dyktig. De bor i Paris for tiden. Simon skal ha en utstilling der.” Clothilde smilte så vidt. ”Han gjør det godt, som vanlig. Denne kvinnen er svært rik. Hun har et sommerhus i Italia. Et stykke øst for San Remo.”
Jenny kjempet mot nummenheten. Hva slags menneske var Simon, som kunne holde på slik?
”Ser du? Vi er i samme situasjon. Han har sviktet oss begge. For en kvinne som kan føde barn, og som dessuten har arvet en formue. Hun skal starte et eget galleri for ham og seg i Paris.”
Jenny reiste seg med en kraftanstrengelse.
”Kan du tilgi meg? Jeg forsøkte å stjele ham fra deg.”
Hun svarte ikke. Clothildes stemme og blikk bød henne imot. Hun var ferdig med dem alle. Med Simon og hans beundrerinner. Hun ville ikke forenes med Clothilde i felles savn og sinne.
”Ser du at jeg har rett? Han bruker andre mennesker. Slik er han. Vær glad du kom deg unna i tide. Vær glad du ikke fødte ham barn. Han kommer ikke til å være trofast mot denne nye kvinnen heller, samme hvor rik og fruktbar hun enn er. Han vil ha noe nytt. Han går lei.”
Clothildes stemme fulgte henne ut døren. Så gikk den over til gråt, til såre hulk. Lyden ble raskt svakere mens Jenny gikk ned trappene og ut av den røde villaen. Det var slutt. Omsider var det helt slutt.

Til toppen

Andre utgaver

Nye allianser
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Merete Lien:

Bøker i serien