Nye tider (Heftet)

Serie: Morshjerte 20

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Morshjerte
Serienummer: 20
ISBN/EAN: 9788202401559
Kategori: Romanserier
Omtale Nye tider
Maren har aldri vært så lykkelig. Familielivet passer henne, og hun og Trond har det bedre enn noen sinne. Kjærligheten spirer også mange andre steder rundt om i bygda, og Marens brudekjole går nærmest på omgang i vennekretsen. Det går gjetord om Odas vakre sangstemme, og hun blir snart et fast innslag når noe skal markeres, både i kirken og andre steder. Men Maren ville ikke vært Maren om hun ikke gikk og ventet på at det skulle skje noe forferdelig.

Som alltid, når Maren følte at hun hadde fått mer enn hun kanskje fortjente, krøp en nagende uro gjennom henne. Hvor lenge ville det vare? Hun ristet tanken av seg. Nå skulle hun bare nyte, takke og være glad. Et kjølig vindpust strøk over nakken hennes, nesten som berøringen fra en kald hånd. Hun heiste skuldrene og trakk pusten dypt. Det var sist i september, tenkte hun. Det var høsten som nærmet seg, og ikke et varsel om kommende ulykke.

UTDRAG FRA BOKEN:
Maren hadde begynt i butikken igjen, men ikke for fullt. Det ville nok ikke bli aktuelt før etter jul, tidligst. Hun var der bare én dag i uken, men kjente at hun likte å komme i arbeid igjen. Hun hadde så god hjelp hjemme med både ungene og huset, at hun ikke følte noen dårlig samvittighet for å dra hjemmefra. Hun hadde aldri vært «husmortypen», tenkte hun, men hadde alltid villet ha en utdannelse og et arbeid.
Butikkene hadde alltid betydd mye for henne. Det var ikke bare farens livsverk, men hennes også. I alle fall følte hun det slik. Faren hadde begynt på det, men hun hadde fortsatt. Hun håpet at Oda ville overta alt en dag, men hun var slett ikke sikker på at det ville bli slik. Det kom an på hva det ble til med sangen til Oda. Kanskje var det den hun kom til å velge.
De hadde selvfølgelig ikke snakket om det. Oda var så liten ennå, og ingen på knapt 5 år kunne vite hva de ville bli. Men det var ikke mange som kunne leve av å synge ... Maren sukket og skjøv tankene unna. Uansett var det lenge til, og selv hadde hun ingen planer om å gi fra seg styringen på lenge ennå.
Hun hadde hele tiden hatt en hånd med i regnskap og bestillinger mens hun hadde vært hjemme, men nå tok hun over alt igjen.
– Det hadd no ikkje gått, det her, om e ikkje hadd hatt deg her i butikken, Oline, sa hun en dag hun hadde vært hos moren, og stakk innom landhandelen. – Du her, og Karoline i Marens Mote – di har vore kjøle døktig, båe to.
– Godt du er fornøyd, sa Oline.
– Det er no ingen som kan den her butikken ut og inn, slik som du kan, roste Maren. – E håper verkeleg at du blir varand her lenge, la hun til, – sjølv om du gifter deg.
– Det gjer e nok. Oline blusset, som alltid når samtalen kom inn på henne og Johannes. – E har ikkje andre planer. Det er viktig å ha eit arbeid. Ingen veit noko om framtida.
– Korleis går det med oppussinga?
Det gikk en skygge over Olines ansikt. – Det går da bra, sa hun, litt unnvikende. – Johannes seier det kjem til å bli som eit nytt hus når vi er ferdige, og får inn møbler og gardiner og blomster, og kan hende har han rett i det. Han har oftast rett, han Johannes.
Men hun var slett ikke overbevist om det, skjønte Maren, det var tydelig. Det måtte ligge flere vonde minner i det barndomshjemmet enn Maren visste, opplevelser og hendelser som tydeligvis ikke ville forsvinne for Oline, uansett hvor mye de pusset opp.
– Det vert no ein aldeles ny hæm når det er ferdig pussa opp, sa Maren entusiastisk, – når du og Johannes får fløtta inn, og du har satt ditt preg på alt sammen!
– Men dei gamle spøkelsan vil bo i veggan, sa Oline, så lavt at det var så vidt Maren hørte hva hun sa.
– Om du føler det slik, tykkjer e du skal snakke med Johannes om det, Oline, sa hun alvorlig. – Kan hende forstår han ikkje kor vanskeleg det her er for deg. Det visste ikkje e hell, men e forstår jo no at du ...
– Det er berre e som er dum, avbrøt Oline fort. Hun gjorde seg travel med å veie opp sukker i poser. – Det er berre tullfere, det her.
– Har di bestemt bryllupsdato? spurte Maren. Hun forsto at hun ikke burde presse Oline mer på dette.
– Ja, det vert lørdag 1.desember. E håper verkeleg alt er klart med oppussinga til da, la hun bekymret til. – Det var den lørdagen det passa best for presten. Vi må finn ein plass å ha selskapet etterpå òg, sjølv om vi ikkje skal be så mang. Og e må ned til Marens Mote ein dag og finn noko e kan ha på meg. E har ikkje bryllupskle.
– Så du skal ikkje vara kvit brur, da?
– Da e var lita, drømt e allveg om det, innrømmet Oline og strøk håret bak ørene. Det blusset i kinnene hennes, så Maren, og skjulte et lite smil.
– Alle jentunger gjer vel det, la Oline til, og skottet fort på Maren. – Men så gjekk no åran, og det vart ikkje til noko med nokon. Det var alder nokon som passa for meg. No er e berre så løkkeleg for at e har funne han Johannes. At e skulla finn ti ein mann som han, er eit under! Han betyr alt, kjolen er ikkje så viktig lenger, la hun til, blank i blikket. – E kan da gifte meg i ei drakt eller noko slikt. Det viktigast er at e vert kona til Johannes for all tid. E tykkjer ikkje e kan be Gud om meir enn det. E tykkjer e har fått i overflod, e. Sistpå, la hun lavt til.
– Men hør, Oline! Maren lyste opp. – Du er jo omtrent lik lang som meg, og du har samma figur. Karine lånte kjolen min, og vart så fin, ikkje sant? Du kan låne den, du òg!
– Oslokjolen? Oline så storøyd på henne. – E kan da ikkje det, veit e? Det er da ein prinsessekjole, det, Maren. E har alder vore noko prinsesse!
– Da skal du i alle fall vara det på bryllupsdagen din, Oline!
– Nei, det går ikkje an.
– Jau, det går an! Vi finn ein ettermeddag da du kjem til oss, og så prøver vi den på. E vil tru at den passer perfekt!
Det lyste i øynene til Oline. – E må no snakk med han Johannes fyrst, kom hun på. – Om han ikkje tykkjer at e skal ...
– Trur du ikkje han vil at du skal få vara prinsesse den dagen? Du er jo prinsessa hass kvar dag, Oline. Klart han vil det! Johannes vil at du skal vara løkkeleg.
Oline var fremdeles i tvil da Maren gikk, men hun var rød i kinnene og blank i blikket, og sa at hun ville snakke med Johannes samme ettermiddag. De skulle tilbringe kvelden med å pusse opp.
– Lykke til, sa Maren da hun gikk. – E trur det vert eit strålende bryllup, Oline!
Butikkdøren plinget igjen etter henne.

Trond hadde vært noen dager i Trondheim. Det meste av forretningsforetaket sitt styrte han hjemmefra, men fra tid til annen måtte han til hovedkontoret i Trondheim. Maren og ungene hadde allerede spist middag da han kom hjem, så hun varmet opp restene, mens Trond vasket seg og skiftet dressen ut med noe mer komfortabelt.
– Gjekk det bra? spurte Maren da hun satte maten på bordet foran ham. Hun tok plass rett overfor ham og kikket på ansiktet hans. Som alltid fyltes hun av en varm takknemlighet ved synet av ham. Det var ikke bare Oline som hadde funnet drømmemannen, tenkte hun.
– Ja, det gjorde det. E har flinke folk som arbeider for meg. Fleire av investeringan som er gjort i år, har allerede gjeve stor gevinst. Regnskapstallan peker oppover.
– Bra. At du skull bli ein slik døktig forretningsmann, lell! Hun smilte og klappet hånden hans. – Det trudd e alder den gongen vi var i lag, du og e, føre e dro til Oslo.
– Det gjorde e vel ikkje sjølv hell, svarte han. – Den gongen var e ikkje høg i hatten. Men livet vert sjelden slik ein trur, det har e sanneleg fått erfare. E har vore så kjøle heldig– på alle måter, sjølv om det tok si tid føre alt falt på plass.
Maren nikket. Det var slik hun følte det selv også.
– E snakka med Oline i dag, sa hun. – Det vert bryllup 1.desember. Men det er mykje som ikkje er klart enno, forsto e. Det er tydeleg at Oline ikkje er glad for at dem skal fløtt inn i barndomsheimen hennes, sjølv om dei pusser opp der. Ho har nok hatt ein vanskelegar barndom og oppvekst enn e har visst om.
– Det vert no vel bra når ho får med seg han Johannes, veit e.
– Ja, e håper verkeleg det. Men dem er kjøle travle med oppussing, så det vert lita tid til planlegging av bryllupet. Ikkje visst ho kor dem skulla ha det, og ikkje ka ho skull ha på seg. Dem har ikkje god råd, veit du. E sa ho kunna lån brurekjolen min, slik som ho Karine gjorde, men e veit ikkje ka ho gjer. Ho tøkt visst ikkje at det gjekk an, men ho skull nevne det for Johannes, sa ho.
Trond ble sittende og tygge i taushet. Så la han ned gaffelen. – Veit du ka vi gjer? Han smilte stort. – Vi held bryllup for dem! Er det nokon som fortjener det, så er det dem! Ho Oline har vore lang og trufast hjelp i butikken, sjølv om di to ikkje allveg har vore like gode venner som no. Og Johannes – ja, han kunna lagd helvete for oss, Maren, men det gjorde han ikkje. Så la oss gje dem bryllupet i bryllupsgåve!
Maren ble sittende og bare se på ham. Så slo hun hendene sammen og lo. – Du, lell! Hun tok begge hendene hans over bordet og klemte dem. – Er det rart at det var akkurat deg e måtta ha? Du er verdens beste og snillaste mann, Trond! Du tenkjer på alle. Veit du at e er så glad i deg at hjertet mitt rinn over? At du kom på det her, lell!
– Du tenkt omtrent det samme, sa han. – Du ville lån ut brurekjolen sin. Klart at Oline skal bruk den! E skal snakke med Johannes om den saka.
– Kor skal vi hald bryllupet, da?
– Ka for eit bryllup? Olaug sto i kjøkkendøren. Ingen av dem hadde hørt henne komme.
– Bryllupet til Oline og Johannes! Trond vil at vi skal gje dem bryllupet i presang, og det er ein kjøle god idé, for dem har ikkje planlagt så mykje enno. Pengan går helst til oppussing, veit du.
– Kjøle god idé, smilte Olaug. – Vi held det på garden.
– Nei, e meint det da ikkje slik, protesterte Trond. – E tenkt da ikkje at du skulla få alt ståket ...
– Det der er vi sammen om, avbrøt Olaug. – Han Johannes er ein av oss no, så klart bryllupet vert på garden! Når skal det vara, forresten? Hun lo ubekymret. – For e lyt no vara hæm den dagen, la hun lattermildt til.
– 1. desember, sa Maren. – Men meiner du det, Olaug, at vi kan ha det i Lia?
– Ja, det er ikkje noko problem. E trur det størst problemet blir å få Oline og Johannes til å ta imot gaven.
Trond nikket betenkt.
– Ja, det kan du ha rett i. Men da allierer vi oss med Oda og Eivind, sa han og kikket opp på de to damene. – Vi lar dem toan vara dem som ber til bryllup. Oline og Johannes er så glad i dei to ungan, og det er gjensidig. Dem kan ikkje sei nei om ungan ber dem, vel?
– Nei, det kan dem ikkje, smilte Olaug. – Da er bryllupet bestemt!

Til toppen

Andre utgaver

Nye tider
Bokmål Ebok 2013
Nye tider
Bokmål Nedlastbar lydbok 2016

Flere bøker av Anne-Lise Boge:

Bøker i serien