Opprørt hav (Heftet)

Serie: Livets lenker 19

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Livets lenker
Serienummer: 19
ISBN/EAN: 9788202377694
Kategori: Romanserier
Omtale Opprørt hav
Hildegard er selvutnevnt husfrue på Doktorgården nå som Anker er død. En dag hun rydder på kontoret til broren, finner hun nøkkelen til den hemmelige kjelleren. Overfarten til Amerika er hardere enn Sigmund og Elen kunne ha forestilt seg. Uvær og sykdom herjer om bord. Vil de noen gang få oppleve den nye landet?

Folk stimlet mot akterenden, og Elen gispet. En kvinne hadde klatret utfor relinga.
Med store øyne så Elen kvinnen, som klamret seg fast og stirret ned i havet.
I mørket mente noen å se at kvinnen smilte før hun forsvant i det mørke havet, mens et skrik skar gjennom lyden av blafringen i seilene og dunkingen der skipssiden brøt mot bølgene.


UTDRAG FRA BOKEN:
Hildegard vugget frem og tilbake i stolen. Noen hadde lagt et teppe om skuldrene hennes. Hun ante ikke hvem. Kanskje Marja, som var blitt kjøkkenpike nå, eller Martha, gode Martha, som hadde vært på Doktorgården i en årrekke. Martha var ingen sviker. Martha ble, i motsetning til de andre som stakk, hvis det oppsto problemer. Hva var det med de ansatte nå til dags? Bergithe hadde pilt av gårde som en mus idet anledningen bød seg. Innbilte hun seg at livet på en ussel husmannsplass var å foretrekke fremfor Doktorgården?
Hildegard trakk teppet bedre om seg. På det lille stettebordet sto en kopp med varm te, men hun skulle ikke drikke den, hun skulle ikke spise heller, for hun sørget. Hun var lammet av en sort, dyp og ugjennomtrengelig sorg. Hennes ett og alt, hennes kjære bror, var død.
Hun lukket øynene og så for seg de rødmussede kinnene og det lune smilet. Hun hørte skrittene hans også, og latteren, den rungende latteren som fylte henne med varme og gjorde henne glad. Det var ikke til å forstå at han aldri mer skulle entre stuen, aldri mer skulle sette seg til bords, aldri mer dunke hånden irritert i bordplaten og stønne oppgitt over pasientene. Anker var død!
En gjennomtrengende pine fikk henne til å gispe. Det gjorde så vondt. Med et raskt rykk trakk hun teppet strammere om seg mens hun forsøkte å gjenskape bildet av broren på det siste. Hun hadde svøpt fellen mykt om ham så han ikke skulle fryse, men da hun spurte om det holdt, svarte han aldri.
Det kven fra stuedøren, og hun tittet raskt dit. Hva gjorde lensmann Skårmo på Doktorgården?
Han trakk en spisestuestol bort til stolen ved peisen der hun satt.
– Hildegard, begynte han, men stanset og kikket i gulvet som om ordene var tunge å si.
Hun gynget fremdeles, sakte, frem og tilbake. Det ga en viss form for ro og skjøv tankene unna.
Lensmannen kremtet. – Hildegard, sa han på nytt.
Stemmen hans var lav og vennlig. Han trengte ikke å skape seg. De hadde aldri vært forlikt, lensmann Skårmo og hun, og det var ingen grunn til at de plutselig skulle bli det.
– Hvorfor sa De ikke noe?
Hun gløttet på ham. Han satt så fremoverbøyd på stolen at det så ut som om den oppblåste magen hans ble klemt flat.
– Sa, hva da?
– Hvorfor ga De ikke beskjed?
– Om hva?
Lensmannen rettet ryggen. – Om at Anker var død.
Hun så uforstående på ham.
– Han har vært død i dagevis, Hildegard.
– Dagevis?
– Ja, kanskje over en uke.
– Hvordan vet De det?
Han ristet svakt på hodet. Han så oppgitt ut. – Jeg ser det, sa han lavt.
– Ser De det?
Han nikket standhaftig. – Og jeg lukter det. Så hvorfor har De ikke …
– Jeg vil ikke snakke om det.
– Hvorfor nektet De de andre her på gården å komme inn?
– Han ville ikke ha noen der. Trassig vendte hun seg fra ham. Hva hadde han med å forhøre henne? – Fru Inger, hvisket hun.
– Hva?
– Jeg vil ikke snakke med Dem. Jeg vil kun tale med fru Inger.
– Men kjære Dem, frøken Hildegard …
Hun spratt opp så teppet gled over skuldrene og ned på gulvet. – Hører De dårlig? ropte hun. – Jeg er i sorg, og jeg ønsker ikke å tale med Dem.

Hadde hun sovet? Hildegard gned knokene mot øynene og gjespet. Ute var dagen i ferd med å svinne. Hun hadde nok duppet, men noe hadde vekket henne. Der var det igjen. En lav knakking på døren. Det var kun én som banket på det viset. Raskt løp hun bort og åpnet døren. Utenfor sto prestefrua.
– Men kjæreste Hildegard, kom det så ømt at Hildegard måtte ta seg sammen for å bekjempe tårene. Hun skulle ikke gråte. Hun kunne ikke gråte, for hun var husfrue nå, med ansvar for Doktorgården og de ansatte.
– Dette må da være forferdelig for deg?
Hun bød fru Inger inn, og de satte seg i stuen. Et svakt gnag av sult kjentes i magen.
– Takk for at du kom.
– Selvsagt måtte jeg komme. Prestefruas hånd fanget Hildegards og klappet den ømt. –Så forferdelig, sa hun lavt. – Herr Skårmo ba meg spørre deg om …
– Herr Skårmo? Er han fremdeles her? Forvirret gløttet Hildegard på fru Inger.
– Ja, han venter på kjøkkenet.
– Hvorfor det?
– Fordi han trenger å få vite hva som har skjedd, og du nekter å tale med ham. Hvorfor sa du ikke fra, Hildegard?
– Jeg vet ikke. Er du kun her fordi herr Skårmo ba deg om det?
Fru Ingers øyne målte henne. Så strøk hun hånden over pannen og sukket oppgitt. – Hva er det med deg, Hildegard? hvisket hun. – Hvorfor varslet du ikke de ansatte? Hvordan kunne du låse døren og la ham ligge død i sengen?
– Jeg fryser.
Prestefrua reiste seg, gikk til vinduet og skuet ut i skumringen.
– Dette er galskap, hørte Hildegard henne mumle. – Dette er ren og skjær galskap.

Igjen sto lensmannen der. Fru Inger, Marja kjøkkenpike og Martha var også i stuen. Tømmerhoggeren og ungdrengen likeså. Hildegard stirret forfjamset på dem. De ansatte hadde ikke akkurat kledd seg for å tre inn i stuen. Hun kjente lukten av arbeidskarene. I det fjerne kvernet lensmann Skårmos stemme. Når dro egentlig fru Elen, og hvem hadde sett Anker sist?
Hildegard ville si at det selvsagt var hun som så Anker sist, men stemmen lystret ikke. Hun var stum. Noe var ødelagt. Selv om hun åpnet munnen, klarte hun ikke å si noe.
– Den siste gangen jeg så ham, var da han kom ridende fra sykebesøk. Han hadde ridd langt, for hesten var svett, sa Frans Svein. – Det var den samme natten som fru Elen dro.
– Vi må få varslet henne, buldret lensmannens mørke stemme.
Hildegard ville le, men heller ikke det var mulig. Elen var borte for godt. Ingen ante hvor hun befant seg. Hildegard svelget. Halsen var så knusktørr at ordene satt fast. Noen andre sa noe. Det var kokka som fortalte lensmannen at Elens mor hadde tilhold hos smeden. Det kunne jo være at mor Anna visste hvor Elen var. Lensmannens øyne utvidet seg og ble trillrunde. Var det opplysningen om at mor Anna hadde flyttet inn i smedstua som overrasket ham? Hildegard trakk pusten dypt og nikket. Om noen visste noe, så måtte det være Elens mor eller smeden.
Lensmannen ristet Hildegards hånd og tok farvel. Hun grøsset av den skarpe stemmen hans.
– Få henne til sengs, buldret lensmannens stemme. – Jeg kommer tilbake i morgen.

Til toppen

Andre utgaver

Opprørt hav
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Christin Grilstad Prøis:

Bøker i serien