Orbitor (Innbundet)

kroppen

Forfatter:

Steinar Lone (Oversetter)

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2010
Antall sider: 473
Forlag: Bokvennen
Språk: Bokmål
Originaltittel: Orbitor
Oversatt av: Lone, Steinar
ISBN/EAN: 9788274882065
Kategori: Romaner
Omtale Orbitor
Barndommen, magien og byen

Å lese rumenske Mircea Cărtărescus roman Orbitor er å få den gjengse forestillingen om verdens beskaffenhet utfordret. Det Bucureşti som stiger fram på sidene der, er en fantastisk, glitrende, bevende og framfor alt magisk by, hvor hva som helst kan hende.

Av Karl Ove Knausgård

Når opphører verden å være magisk? For i barndommen er den det. Da står det en særegen glans av alle ting. For et barn er ikke et tre bare et tre, men det bestemte treet med sitt helt bestemte utseende og sine helt bestemte egenskaper. Et tjern er ikke bare et tjern, en ball ikke bare en ball, og hver solnedgang er noe helt for seg selv, der den mirakuløst får alt i landskapet til å gløde. Selv de minste og mest unnselige av gjenstander hevder sin individualitet i barnets sinn, som ennå ikke kan skille det verdifulle fra det verdiløse. Et halsbånd med plastperler kan fortone seg som et mirakel av farger og prakt, en død fugl på en plen som den ytterste av sorger. Skillet mellom det som har hendt og det som ikke har hendt, det som er virkelig og det som ikke er virkelig, er lenge uklart, for om femåringen begynner å ane ugler i mosen når nissen har på seg pappas sko, kan tiåringen fortsatt skutte seg av redsel alene i mørket, for selv om han vet at de døde er døde og ikke finnes, ganske enkelt ikke finnes, er det også noe i ham som fører hvert et vindpust, hver en raslen i bladene inn dit hvor forestillingen om spøkelser og dauinger skjelver av liv. Men alt dette forsvinner. All denne magi, alle disse mirakler, som jo bare ligger i tingene selv, forsvinner som gjennom et hull i bakken. Tilbake står livet som vi kjenner det, livet som vi vet det er, ordnet og begripelig og praktisk rettet: tross alt skal vi på jobb klokken ni, det er en frokost som må lages, noen nistepakker som må smøres, en buss som skal rekkes, et møte som skal refereres, en kalkyle som skal gjøres, middagsmat som skal handles, lages, spises, en oppvaskmaskin som skal fylles, klær som skal vaskes, barn som skal legges, kort sagt, en hverdag som skal håndteres. I denne strømmen av trivielle hendelser har det fantastiske intet rom, annet enn kanskje i helgene, da vi går på tur et eller annet sted og lar oss oppløfte av lyset og luften i naturen. Fint? Ja. Men magisk? Nei.

Kaffekjelen har ikke vinger.

Å lese rumenske Mircea Cărtărescus roman Orbitor er å få denne gjengse forestillingen om verdens beskaffenhet utfordret, og det til de grader. Handlingen i Orbitor foregår i Romanias hovedstad Bucureşti under kommunismen; dels på førti- og femtitallet, da hovedpersonen Mirceas foreldre var unge og møttes, dels på seksti- og syttitallet, da Mircea vokste opp. For oss har jo livet slik det utspilte seg i de øst-europeiske storbyene under kommunismen, blitt selve sinnbildet på det ørkesløse, triste, fargeløse og trivielle liv. Ingen varer, ingen reklame, ingen prakt eller eleganse, bare lange køer foran dagligvareforretningene, alvor, tungsinn, angiveri, vodka og de der dype, øst-europeiske sukkene. Ikke slik i Orbitor. Det Bucureşti som stiger fram på sidene der, er tvert imot en fantastisk, glitrende, bevende og framfor alt magisk by, hvor hva som helst kan hende. Det fantastiske ligger dels i den aura språket og metaforene skjenker det eksisterende - som for eksempel i denne beskrivelsen av byen: «Bucureşti eksploderte plutselig bak vindusglasset som var blått i månelyset. Det var som et nattlig triptykon, en glassaktig, uendelig, uutømmelig utstråling», eller som i denne av moren: «Etterpå reiste mor seg i det blafrende, sfæriske skinnet fra stearinlyset og kastet en kolossal skygge i tak og på vegger, som en underlig ballett der kvinnen av mørkt kjøtt, bare med klare brune øyne som to sjøer i skumringen, endrer trekk, klesdrakt og indre organer, med sin egen formløse, anamorfotiske, blafrende skygge» - dels i de fantastiske rom og hendelser som boken fører inn i den: Stadig vekk dukker det opp åpninger til en enorm, underjordisk verden under Bucureşti, med gulv av korall, vegger av fuktig kjøtt, full av amorfe, klissete vesener, som den ene etter den andre av karakterene stiger ned i. Mennesker føder sommerfugler, hull åpner seg i bakken hvorfra demoner og djevler stiger opp, mennesker leviterer, hele verdener viser seg i tatoveringer.

Orbitor gjør verden magisk, det vil si unik, slik den en gang var for hver og en av oss, men ikke lenger er. Det gjør den ved å gi slipp på alle krav om objektivitet, som egentlig er et slags virkelighetens minste felles multiplum, og rendyrke det subjektive, det indre, hvor grensene mellom byen der ute og byen der inne glir over i hverandre, hvor Mircea er Bucureşti, Bucureşti er Mircea, Mircea er Orbitor. Denne metamorfosen pågår hele tiden i romanen, alt kastes hele tiden om, i det ene øyeblikket er vi i et barndomsminne, i det neste i en episode fra morsfamiliens mytiske fortid, i det neste i byen utenfor forfatterens rom, og disse bevegelsene er fanget inn i en hovedmetafor, selve metamorfosens arketype, sommerfuglen. Bevegelsen fra larve til puppe til sommerfugl kan også gjelde mennesket som sådan: vi fødes, vi lever, og når vi dør, forlater sjelen sitt skall og flyr inn i evigheten. Det forestilte i alle fall grekerne seg, når de lot sjelen, psyche, være gestaltet av en sommerfugl. Orbitor er forøvrig første del av en trilogi, den har som undertittel venstre vinge, hvor da bind to har kroppen og bind tre høyre vinge. Voila: en sommerfugl. Og hva ligner en oppslått bok på, med sin rygg og to sider, om ikke ... ja, dere forstår poenget.

I den barokke verden hang alt sammen med alt, det minste var en avspeiling av det største, og i den forstand er Orbitor en barokk roman. Det var også i barokken at opplysningstiden tok form, det vil si den bevegelse av rasjonalitet og fornuft som avfortryllet verden, som med vitenskapen i hånd føyset bort tusser og troll, nøkker og drauger, etterhvert også engler og guder, og med det innledet vårt liv i det sekulære og det moderne, hvor alt har en fornuftig forklaring og intet mirakel er for stort til å avfeies. Nettopp dette vitenskapelige språket gjennomsyrer Orbitor, og det er kanskje her dets mest fantastiske element finnes, i den skjønnhet og poesi som Cărtărescu klarer å trekke ut av det, og det mirakel som det da besynger: verdens uendelige mangfold av skapninger, skapningenes uendelige mangfold av organer, organenes uendelige mangfold av celler, cellenes uendelige mengde atomer. Også det var til stede i matvarekøene i Bucureşti på syttitallet. Orbitor er således en uendelig ambisiøs roman, den drømmer om å omfatte alt, men gjør det i det lille og lokale, ut ifra den universelle sannhet at det er der, og bare der, at livet finnes og kan beskrives. Bucureşti er London, London er Göteborg, Göteborg er Oslo, Mircea er Marcel, Marcel er meg, jeg er deg - og åpner verden seg under oss, er det inn i et speil, ned i en gåte vi stiger.

Til toppen

Flere bøker av Mircea Cartarescu: