På gyngende grunn (Heftet)

Serie: Nye horisonter 1

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Nye horisonter
Serienummer: 1
ISBN/EAN: 9788202401832
Kategori: Romanserier
Omtale På gyngende grunn

​Amanda er eldste datter og arving til Eikelund herregård på Lade i Trondhjem. Hun er opprørsk og går på tvers av sine konservative foreldres ønsker og planer for fremtiden. Stadige konfrontasjoner gjør at de vil ha henne gift snarest mulig, men Amanda vil noe annet.
    Da hun ytrer ønske om å flytte hjemmefra, truer faren med å gjøre henne arveløs.

– Hygge oss! nærmest freste moren, fremdeles med blikket på Amanda. – Hvordan kan det bli noe hygge ut av dette? Her står jeg og har nettopp fått vite at min datter, min eneste datter, mitt eneste barn, har oppført seg om en … en tøyte. Hun har kastet skam over familien og … Hun trakk pusten i et skjelvende gisp.
    Amanda var et øyeblikk redd for at hun ville falle om.

UTDRAG FRA BOKEN:
Amanda hadde så vidt begynt å lese da hun hørte morens stemme gjennom det åpne vinduet. Kort tid etter lød farens betraktelig dypere stemme. Han var tydeligvis kommet ut til henne på terrassen. Amanda ignorerte den lille forstyrrelsen og skulle til å fordype seg i boken igjen da hun hørte sitt eget navn bli nevnt.
 Fort la hun fra seg boken på sengen, svingte føttene ut på gulvet og listet seg bort til vinduene. Der stilte hun seg inntil veggen, mellom vinduene, mens hun strakte hals mot de lett flagrende gardinene for å kunne høre bedre hva som ble sagt der nede.
 – Jeg må si at jeg liker dette svært dårlig. Det var morens stemme. – Etter at jeg fant et av disse … disse smussbladene oppe på værelset hennes, er jeg redd for at hun kanskje gjør andre ting også.
 – Hva slags andre ting? brummet faren.
 – Vel, du vet … Moren virket brydd. – Jeg tenker jo på den annonsen.
 – Hvilken annonse? Faren var tydeligvis ikke orientert.
 – Den som oppfordrer unge mennesker til … ja, du vet!
 – Til å ha seksuell omgang før de gifter seg? Faren hadde ikke de samme vanskelighetene med å sette ord på disse for moren unevnelige temaene.
 – Ja, nettopp. Amanda kunne høre på stemmen til moren at hun var oppriktig bekymret. – Jeg vet snart ikke min arme råd. Pikebarnet kan ha bestilt disse varene for alt vi vet! Og da …
 – Og hvor skulle hun i så fall motta dem? Vi ville se det dersom …
 – Brynhild, avbrøt moren ham kort. – Brynhild. Jeg er ganske sikker på at det er hun som står bak dette. Hun kan ha bestilt det til en annen adresse.
 – Men Brynhild bor her i østfløyen. Post til henne kommer hit.
 – Ja da. Moren lød lettere irritert. – Men hun har da både venner og familie inne i byen. Denne broren, for eksempel, som hun ofte besøker når hun har fri. Hun kan ha bestilt varene til hans adresse.
 – Jeg tror ikke du skal bekymre deg, Henriette. Faren lød atskillig roligere. – Amanda har ingen kjæreste. Hun omgås ingen unge menn.
 – Birger stallgutt, da? Hva med ham?
 – Du tror vel ikke … Nei, så lavt kan hun ikke ha sunket!
 – Nei, du har rett. Moren sukket. – Hadde hun enda hatt en stø og solid ung venn som kunne få henne til å roe seg. En mann som Erik Blomstad. Jeg hørte at han har kommet hjem igjen etter studietiden i Tyskland.
 – Ja, han har visst det, svarte faren, uten den helt store interessen i stemmen.
 – Jeg har alltid likt ham, fortsatte moren. – Helt fra han var barn. Han og Amanda lekte alltid så godt sammen når han og foreldrene var her på besøk. Han er noen år eldre, men han passet alltid så godt på henne. Husker du …?
 – Ja, det er sikkert ikke noe galt med unge herr Blomstad, avbrøt faren henne kort. – Det er moren hans jeg ikke er like begeistret for.
 – Edna? Moren lød overrasket. – Edna er da både søt og hyggelig?
 – Ja, hun er kanskje det. Nå hørtes det ut som faren ønsket å avslutte samtalen, men moren ga seg ikke så lett.
 – Jeg synes vi skal invitere Erik også den helgen Blomstads kommer hit på middag. Kanskje finner de unge tonen nok en gang.
 – Ja, gjør det, mumlet faren.
 – Du hører ikke etter, Aksel! Morens stemme ble plutselig skarpere enn vanlig.
 – Jo da …
 – Dette er tross alt viktig. Det gjelder vår datters fremtid, og du vet vi har snakket om det før. Slik Amanda ter seg nå, bærer det rent galt av sted med henne. Jeg er redd for at det ikke er en eneste passende ungkar i mils omkrets som vil ønske seg henne som livsledsager dersom hun fortsetter å oppføre seg som hun gjør. For ikke å snakke om hvordan hun ser ut!
 – Hun er da riktig vakker …
 – Ja, men … Moren sukket. – Du er mann, du ser ikke slikt. Hun kler seg som en arbeiderklassepike. Og det enda hun har skapene fulle av vakre kjoler og hatter. Også det håret! Her om dagen gikk hun med det utslått, som en … Ja, jeg vil ikke si hva jeg sammenlignet henne med da Karoline Edvardsen kom innom. Jeg kunne se på Karoline hva hun tenkte …
 – Henriette, jeg har dårlig tid, jeg må …
 – Men vi må snakke om dette, Aksel. Nå lød moren nærmest bønnfallende. – Jeg har tenkt på det lenge, at hvis vi ikke snart finner en passende frier til Amanda, blir vi nødt til å sende henne bort igjen. Hun blir ødelagt av å gå her sammen med Brynhild og Kristine. De to tjenestejentene vet godt at de ikke skal ha noen sosial omgang med Amanda, men det hjelper lite når det er Amanda selv som bryter den regelen. Og de to jentene har ingen god innflytelse på henne.
 – Ville det da ikke være lettere å avskjedige pikene? spurte faren kort.
 – Selvfølgelig, men Brynhild og Kristine har vært her lenge og kjenner rutinene og …
 – Hvor ville du sende henne?
 – Jeg vet ikke, men det skal være en utmerket husmorskole i Vordingborg i Danmark. Jeg vet om flere som har sendt døtrene sine dit. Nå må vi regne med at Amanda får tjenestepiker når hun en dag får sitt eget hjem, men en husfrue må alltid ha kjennskap til hvordan arbeidet skal utføres, og hun må kunne veilede husholdersken dersom denne ikke er av de mest rutinerte. Så et slikt skoleår ville sikkert være både nyttig og bra for henne.
 – Ja, kanskje det. Nå hørtes faren straks mer interessert ut. – Vi får la det bero til over sommeren, så får vi se når høsten kommer, om hun har skikket seg.
 – Ja. Moren virket ikke helt beroliget. – Hva gjør vi om hun ikke går med på det?
 – Ikke går med på det? Nå hadde det sneket seg en sterk irritasjon inn i farens stemme igjen. – Pikebarnet er så vidt fylt atten. Hun blir ikke myndig før om tre år. Inntil da har hun å gjøre som vi bestemmer.
 – Men du vet at hun ikke hører på oss. Vi har hele tiden forbudt henne å omgås tjenestefolkene i fritiden deres. Men hun oppfører seg som om både Kristine og Brynhild er nære venninner av henne.
 – Så får vi avskjedige pikene, slo faren fast. – Nå har jeg ikke tid til å stå her lenger. Det kommer en som er interessert i å leie Martinsbu noen dager under jaktsesongen til høsten, og jeg må ta meg av ham.
 Etter det hørte Amanda farens fottrinn forsvinne innover i huset, mens moren sukket så høyt og så oppgitt at det hørtes helt opp til det åpne vinduet. 
 Amanda gikk bort til sengen og slengte seg ned på sengeteppet igjen. Men denne gangen ble boken med de erotiske novellene liggende uåpnet ved siden av henne.
 Så de ville spleise henne med Erik Blomstad. Amanda husket ham godt, både fra barndommen og fra tiden før han reiste bort for å studere. Han skulle studere økonomi. Familien hans trengte vel en økonom i huset for å holde rede på alle pengene, tenkte hun tørt. Erik var grei, det var ikke det. Hun hadde ikke noe å utsette på ham. Men en fremtidig ektemann? Aldri i livet! Hun så for seg det litt firkantede ansiktet hans og de tunge øyelokkene. Han var ikke så verst å se på, men ble de gift, måtte hun kysse ham, og de store leppene hans fristet henne ikke. De hadde alltid vært tørre og litt sprukne, hvis hun ikke husket feil. Han var ikke en mann hun ønsket å kysse eller gjøre noe annet med, verken nå eller i fremtiden. Så Erik Blomstad kunne foreldrene bare glemme!
 Det andre alternativet, husmorskole i Danmark, kom hun heller ikke til å gå med på. Faren hadde rett i at hun ikke var myndig ennå, at det faktisk var de – foreldrene – som bestemte over henne. Men skulle de sende henne tilbake til Danmark, måtte de bruke makt. Binde henne og bære henne mellom seg om bord i båten. Hun var nettopp fylt atten, men hun var ingen barnunge, så noe måtte hun vel ha å si selv?
 Det siste alternativet de hadde snakket om for å få skikk på henne og få henne til å oppføre seg som den dannede sosietetspiken hun var født til å være, var det som plaget henne mest. Dette at de overhodet kunne tenke på å avskjedige Brynhild og Kristine, kanskje Birger stallgutt også, fordi de mente at de hadde dårlig innflytelse på henne, det kunne hun ikke la skje.
 Hvis Brynhild må reise herfra, reiser jeg også, tenkte hun og ble forskrekket over hvor forlokkende tanken var. Noen ganger hendte det at hun misunte Brynhild og Kristine.

Til toppen

Andre utgaver

På gyngende grunn
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Ellinor Rafaelsen:

Bøker i serien