Pusten (Innbundet)

Hvordan puste deg trygg, sunn og avslappet

Forfatter:

og

Forfatter: og
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 176
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202416263
Kategori: Selvutvikling
Omtale Pusten
En travel livsstil, stress og bekymringer gir dårlige pustevaner som igjen skaper spenninger i kroppen. Et stillesittende digitalt liv påvirker oss også både fysisk og psykisk, og mange bruker tusenvis av kroner på å reparere stive skuldre, muse-arm og smerter i nakke og rygg. Her kan et godt pustemønster være hjelpen du trenger. Både hjerterytme og blodtrykk går ned når en puster med magen, og det ligger derfor en stor helsegevinst i å få et mer bevisst forhold til hvordan vi puster.

Boken Pusten er et resultat av et møte mellom Nina, som sliter med pusten i en hektisk hverdag og pusteekspert Anette. Begge er de nysgjerrige etter å lære mer om hvordan vi kan få et bedre forhold til pusten, og hvordan pusten virker i kroppen. Anette, som daglig hjelper mennesker å puste bedre viser øvelser vi kan gjøre hjemme eller på jobben.

Boken inneholder også praktiske pusteøvelser.

Til toppen

Om forfatter Anette Aarsland

Nina Hanssen har de siste årene jobbet som journalist samtidig som hun har skrevet bøker og holdt foredrag om positiv psykologi, mens Anette Aarsland etter flere års studier i London, Milano, Roma og New York har startet pusteteknikk.no for å lære nordmenn å puste riktig. Hun har også grunnlagt Pustekorene i Bærum, Stavanger og Narvik, de eneste i sitt slag i verden!

Til toppen

Utdrag

På veien fra kontoret mitt på Youngstorget til Anettes kontor på Aker Brygge har jeg svart på tre eposter, sendt to tekstmeldinger til min eldste sønn, gratulert fem venner med bursdagen på sosiale medier og lest de siste nyheter på smarttelefonen. I resepsjonen oppdaterer jeg status på Facebook slik at alle skal få vite at jeg skal lære å puste i dag. Nei, forresten. Jeg sletter den med en gang. Håper ingen leste den. Å lære seg å puste igjen høres bare så dumt ut. Høres jo nesten ut som jeg er dødssyk! Skuldrene mine nærmer seg ørene nå, og jeg er rastløs og utålmodig. Anette sa at vi trenger minst en halv time. Kanskje holder det med et kvarter? Tankene mine surrer rundt sakene og intervjuet som jeg akkurat har gjort. Jeg ser ikke engang at Anette står med åpne armer i døra. Hun smiler idet hun ser meg og merker hvilken tilstand jeg er i.
Ikke sjelden kommer det mennesker til henne som har vært igjennom et sjokk eller bærer på et traume eller minner som fortsatt gjør vondt. Mens jeg tørker tårene og fokuserer på hvordan jeg selv puster, merker jeg at bryst, skuldre og nakke er anspent, og jeg beveger knapt diafragma. Tiden er inne for å fokusere på den første øvelsen.
Det viktigste er å fokusere på utpusten. Anette forteller at vi alltid har mer luft i lungene enn det vi tror. Lungene er nemlig som svamper, fulle av luftlommer, og vi har derfor alltid litt luft å puste ut. Anette opplever ofte at klienter først forsøker å trekke inn mest mulig luft før de puster ut. Hun ber meg derfor om å starte med en utpust i øvelsene uansett hvor lite luft jeg føler at jeg har i lungene. Det betyr ingenting om den første utpusten er to sekunder eller 20 sekunder. Det er ingen mennesker som noen gang har klart å kvele seg selv ved å holde pusten ute. Det verste som kan skje ifølge Anette er at jeg besvimer, og da puster jeg automatisk.
Vi fortsetter med øvelsene, og jeg kjenner at jeg slapper bedre av nå. Anettes stemme beroliger meg. ”La nå luften gå ut gjennom munnen din mens du sier ssssssssssssss og deretter puster du inn gjennom nesa. Husk å slippe magen ut når du puster inn,” sier hun. Jeg holder sssss lenge, men glemmer alt hun sier om å puste inn gjennom nesa.
Forestill deg en ballong som du fyller med luft. Hvis magen er ballongen, går magen ut når du puster inn, sier hun. Det er vanskelig å forestille seg luft i magen som noe positivt. Nå er det jo heller ikke i magen luften skal komme, men i nedre del av lungene som igjen gjør at magen beveger seg utover.
Jeg kjenner sterk motvilje mot å vise fram min egen ballongmage til Anette. Jeg har nemlig lagt på meg i det siste, og det føles ikke naturlig å slippe den løs, slik hun sier. Jeg kjenner at jeg fortsatt holder magen inn. Jeg må jobbe med meg selv og lukker øynene og prøver å fokusere på utpusten igjen. Sssssssssssssssssssssss. Utpusten varer lenge. Helt til det føles som om det ikke er mer luft igjen. Så skal magen strammes inn, bare for å presse ut den siste rest. Jeg strammer magen inn og venter. Det skjer ingenting. Til slutt må jeg åpne munnen og gispe etter luft.
”Hva gjorde du med magen nå?” spør Anette. Jeg prøver å se uskyldig ut. Jeg ble fersket og må tenke over hva jeg faktisk gjorde. Jeg pustet ut, lenge på en ssssssss, strammet magen inn for å få ut mest mulig luft og ventet på at ny luft skulle komme inn helt av seg selv. Det var selvsagt helt feil.
”Hva er mitt motto igjen? Slipp magene fri!” Jeg glemte altså det viktigste. Jeg strammet inn magen, men glemte å slappe av igjen etterpå. Kroppen er helt avhengig av at vi slapper av i bukmuskulaturen for at lufta skal få komme inn av seg selv. Det er jo helt logisk og nettopp derfor så mange sliter med å puste riktig fordi de konstant holder magen inne. Jeg gjør et nytt forsøk. Puster ut på en lang ssssss, strammer magen litt for å kvitte meg med siste rest av luft og slapper av i magen, bare ligger der med et lite smil om munnen.
Så skjer det: For første gang på flere år slapper jeg av uten at jeg trenger å anstrenge meg det minste. Jeg fylles opp, luften siver inn, dypt nede i mage og rygg. Det kjennes faktisk, helt ærlig, ut som om ryggraden min støttes opp av en søyle. Jeg kjenner meg kraftfull og rolig på samme tid. Er det virkelig så godt å puste riktig?
Anette presiserer at det er kun i begynnelsen når vi starter med pusteøvelsene at vi må overdrive bevegelsen i magen ved å trekke magen inn på slutten av utpusten. Dette er for å gjenopprette elastisiteten i området som ofte er blitt lite bevegelig etter å være holdt i ro over lengre tid. Det er derfor Anette ber meg om å trekke magen litt inn i slutten av utpusten for at jeg virkelig skal kjenne forskjellen på det å stramme magen og på å slippe den fri. På sikt vil det gå av seg selv, og målet er at kroppen skal være mest mulig avslappet.
Det er dessuten ikke bare magen som beveger seg, men også ryggen og ribbeina. Dette skjer på grunn av den store bevegelsen i diafragma, og det fører til at alle de indre organene også beveger seg. Tarmene blir massert, og fordøyelsen kommer i gang. Hun forvisser meg om at jeg derfor ikke trenger å frykte at magen min blir større av å puste riktig. Tvert imot vil den bli fastere og mer fleksibel som følge av øvelsene. Hun ber meg om å ligge slik og puste rolig ut og inn i tre minutter før vi gir oss.
Panikk. Men etter to minutter stopper jeg opp, gisper etter luft med åpen munn. Jeg føler en slags panikk og får en følelse av at jeg ikke får inn nok luft. Anette beroliger meg med at dette er svært vanlig. Det skyldes at vi har et respirasjonssenter i hjernen. Dette senteret gir kroppen beskjed om at det er på tide å puste.
”Når kroppen er vant til å puste altfor mye, og til tider hyperventilere, er den vant til å få inn altfor mye luft. Når du nå puster rolig, vil det fortelle deg at du må puste inn mer luft for å opprettholde denne vanen. Etter hvert som du klarer å ignorere trangen til å puste inn mer, vil du kjenne at det ikke er nødvendig å skulle trekke lufta inn helt opp i skuldrene. Faktisk behøver du overhode ikke å trekke inn luft. Den kommer til deg helt av seg selv, forutsatt at du slapper av i magen og lar kroppen gjøre det den er skapt til, puste dypt og rolig,” forteller Anette.
Jeg bestemmer meg for å øve videre og se hvordan det går. Jeg har i hvert fall kjent den nydelige følelsen det er når lufta bare siver inn helt av seg selv. Vi setter opp en ny time om to uker, og Anette ber meg om å stille en alarm en gang i timen og kun puste rolig ut og inn i ett minutt hver gang. På den måten vil vi en gang i timen fortelle hjernen at det ikke er noen grunn til å stresse eller til å sende ut stresshormoner, og på sikt kan vi implementere et riktig pustemønster i hverdagen. Jeg setter min smarttelefon til å ringe om en time. Jeg tripper glad og fornøyd bortover Aker Brygge med et stort smil om munnen på vei til nytt møte.
Under møtet på jobben ringer alarmen på smarttelefonen. Jeg unnskylder meg med at jeg må på toalettet. Det blir for dumt å si at jeg trenger en pustepause.)

Til toppen