Rebekka (Heftet)

Serie: Rosemalt 1

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosemalt
Serienummer: 1
ISBN/EAN: 9788202401801
Kategori: Romanserier
Omtale Rebekka
ET SÅRT OG RØRENDE STORGÅRDSDRAMA

Rebekka Lie er sytten år og foreldreløs. Hun drømmer om å bli malerinne, men må i stedet ta tjeneste på gården Lie i Lilleelvedalen. Samtidig utvandrer kjæresten, Jens, til Amerika. Malerdrømmen synes fjernere enn noen gang, inntil en dekorasjons- og rosemaler kommer til Lie for å søke arbeid. Storbonden på Lie tar godt imot Rebekka, men hans hustru, Nicoline, klarer ikke å gi gården en arving, og er blitt en streng og bitter kvinne.

– Så dette er altså hva vi har sagt ja til å ta i hus, sa Nicoline Lie. – Hva slags tjeneste har hun vært i tidligere?
De skarpe ordene fikk Rebekka til å skvette. Dette var så visst ikke hva hun hadde ventet. Hjertet dunket i brystet så det måtte høres lang vei. Hun forsøkte å neie, slik hun hadde øvd seg på i tankene, men det ble bare til et klønete kniks. – Jeg har ikke … Jeg er bare sytten. Jeg har bodd sammen med mormor, det har bare vært oss to, stammet hun.


UTDRAG FRA BOKEN:
Hamar, 3. april 1881
Hjertet banket i brystet på Rebekka, som en liten spurv som hadde forvillet seg inn i et trangt rom og fortvilet prøvde å komme seg ut. Det var ikke til å fatte at Jens skulle reise neste dag, at han skulle forlate henne.
     To uker med dampskip ville det ta, fjorten uendelige dager over svart, iskald sjø hvor alt kunne skje. Hver dag ville være en dag lenger vekk fra henne, hun som måtte bli igjen i Hamar og vente på at han hun hadde kjær skulle sende billett og penger slik at hun kunne komme etter. Til Amerika.
    Hun satt ved det vesle loftsvinduet. Det kastet ikke annet lys inn i rommet enn det den avtagende månen ga. Hun ventet på at Jens skulle komme. Med lange, skjelvende tak begynte hun å gre det ennå fuktige håret. Hun hadde vasket det i baljen i stuen nede hos mormoren. Hun ville være ekstra fin for Jens i kveld, med håret utslått, slik hun visste at han likte det, og den tynne, hvite nattserken med en liten blondekant nederst, den hun hadde arvet etter moren.
    Solen var for lengst gått ned, og i det svake skjæret fra talglyset kunne hun bare så vidt skimte sitt eget bleke ansikt omgitt av en sky av hår i det lille, sprukne speilet. Det ødelagte glasset fikk ansiktet til å gå i oppløsning, slik hennes eget liv var i ferd med å gjøre, men hun visste at Jens syntes hun var pen. Han hadde i hvert fall sagt det. Selv var hun ikke så opptatt av hvordan hun så ut, men hun likte verken de små fregnene over neseroten eller den lille knekken på nesen, og den ene tannen som var ørlite skjev. Dessuten satt øynene for langt fra hverandre. Men akkurat nå var det hennes minste bekymring.
    Hun la speilet ned på det vesle bordet hun satt ved, og strøk distré over den vakre duken mens tankene vandret. Moren hadde brodert den rett før hun druknet. Den var lys gul med blomster, fugler og ranker i friske farger og fantasifulle mønstre. På veggen ved siden av vinduet hang et annet broderi, i korssting, med alfabetet omkranset av blomster, som ga et tydelig vitnesbyrd om at Rebekka ikke hadde arvet sin mors anlegg for søm. Men hun hadde gjort sitt beste og lagt mye flid i de ujevne stingene i det skakke, lille broderiet.
    Hun smilte ved tanken og lot blikket sveipe over de grove tømmerveggene, der hun hadde stiftet opp tegninger hun selv hadde laget. Av mormoren, av det vesle huset de to bodde i, med syrintrærne som omkranset inngangspartiet, den lille stuen hvor mormorens symaskin sto på det store bordet ved vinduet, det ørlille kammerset mormoren sov på, og selvfølgelig et av Jens, og et av den tidligere naboen, kunstmaler Thorkildsen og hunden hans Troll.
    Men de fineste tegningene hadde hun i tegneboken, den hun hadde fått av Thorkildsen da hun begynte på skolen, og som hun hadde tegnet i nesten hver dag siden. Den aller første tegningen var av foreldrene, slik hun husket dem. Boken var hennes kjæreste eie, og lå på det vesle bordet, svart og tykk med slitte kanter, nesten som en bibel. For henne var den en bibel.
    Dette rommet hun var så glad i, skulle hun snart forlate for godt. Men ikke for å bli med Jens.
    Hun reiste seg fra stolen med et sukk og strakte på den lange kroppen før hun tok opp talglyset og gikk barføtt over den slitte filleryen. Sengen, som lå under skråtaket, var enkel og fattigslig som resten av huset, men solid. Madrassen var stoppet med halm og god å ligge i. Hun satte seg forsiktig ned, før hun krøllet seg sammen under fellen.
    Hun måtte ha duppet av, for hun skvatt av det ørlille knirket fra døren. Jens hadde for lengst lært seg hvilke trinn han skulle trå på og hvilke han skulle passe seg for når han listet seg opp den utvendige trappen. Han måtte ikke vekke mormoren som sov i kammerset nedenunder.
    I det sparsomme kveldslyset kunne hun mer ane enn se den kjære skikkelsen, og hun ønsket ikke annet enn å kaste seg inn i de gode, trygge armene hans. Likevel ble hun liggende, stiv i hele kroppen.
    – Jeg var så redd for at du ikke skulle klare å komme fra, at noe ville komme i veien, hvisket hun og flyttet litt på seg, slik at han kunne legge seg ved siden av henne, oppå fellen. Han tok av seg jakken og kippet av skoene.
    – Rebekka, da! Du vet at ikke noe i verden kunne ha hindret meg fra å treffe deg i kveld. Det er siste gangen vår sammen, før …
    – Hysj! Hun la hånden over munnen hans, forsiktig. – Det er så uvirkelig, hvisket hun nesten uhørlig, tett inntil øret hans.
    – Hva tenker du på, Rebekka? De store, varme øynene hans lyste spørrende mot henne.
    – At du skal reise så langt. Uten meg. At det virkelig ble til det. Hun var nesten på gråten nå, selv om hun hadde bestemt seg for at hun ikke skulle felle en tåre. Forsiktig bet hun seg i underleppen, det pleide å hjelpe.
    Han strøk henne ømt over det krøllete håret, som nå var blitt tørt og flommet utover puten. Hånden gled nedover den lange, smale nakken mens han så på henne med blikket fylt av vemod, kanskje sorg.
    – Vi har snakket om det lenge.
    – Jeg vet det, men likevel. Det er som om det først er nå det begynner å gå opp for meg. Ikke bare det at du skal reise, men også at mormor skal flytte på kår. At jeg skal … Nei, jeg vil ikke tenke på det i kveld. Ikke denne siste kvelden.
    Leppene hans fant hennes i mørket, stoppet de triste ordene. Hun smøg hendene rundt nakken hans og trakk ham tettere inntil seg.
    – Rebekka.
    Hun så på den dype nyven i pannen at det var noe han tenkte på, noe han gjerne ville si, men ikke helt fikk seg til.
    – Hva er det, Jens? Hun reiste seg halvveis opp, støttet seg på albuen og så forskende på ham.
    Han trakk henne til seg igjen, presset seg inn mot henne, hardt, nesten krevende, som om han ikke fikk nok av henne, og boret ansiktet inn i det tykke håret.
    Hun ble stille, klarte knapt å puste. Hun skjønte hva han ville. Selvfølgelig gjorde hun det. De hadde vært der tidligere, flere ganger, spesielt den siste sommeren. På varme lørdagskvelder, når natten aldri ble helt natt, og lukten av hyasinter og kaprifol og lyden av løv som hvisket i vinden trengte seg inn gjennom det åpne vinduet, og de lå der sammen, sømmelig oppå teppet. Da hadde lysten vært til å ta og kjenne på.
    Mest hos ham, det hadde vært lett å merke. Det var hun som hadde vært nødt til å holde igjen. Hun hadde ikke følt seg klar. Ikke slik, selv om hun var aldri så glad i ham. Men dette var den aller siste kvelden deres sammen. De kunne ikke vite når – eller om – de ville møtes igjen.
    – Det kan bli barn av det, Jens. Det vet du. Hun hvisket nå.
    – Ja, selvfølgelig vet jeg det. Men jeg skal være forsiktig, slik at det ikke skjer. Du skal jo komme etter. Vi skal leve sammen, Rebekka, for alltid. Ikke glem det! Lov meg at du ikke glemmer det. Alt det vi har snakket om, alt som vi har planlagt sammen!
Hun kunne merke en ørliten desperasjon i stemmen hans, fornemmet at han ikke var så sikker som han vanligvis pleide å være.
    – Jeg gjør ikke det, din tullekopp. Men det er så langt til Amerika, så mye kan skje.
    – Tullekopp, du liksom, lo han. – Hvorfor skal ikke jeg klare det når andre kan? Det er annerledes der borte. Ikke som her, hvor man må slåss for å få arbeid, hvor en må gå med lua i hånden og bukke og skrape for de høye herrer. I Amerika er alle like mye verdt. Det er bare din egen innsats som teller, ingen bryr seg om hva slags kår eller familie du kommer fra. Onkel Hans har klart seg bra. Han har vært der i mange år, og er godt kjent med det meste. Flytende amerikansk snakker han og. Ola og jeg kan dra til ham hvis noe skulle gå galt.
    – Ja, jeg vet det, men …
    – Rebekka, det er oppgangstider der nå, det har vi snakket om mange ganger før. Byene vokser som paddehatter, og det bygges veier og jernbaner og gudene vet hva over hele kontinentet. Det eneste de ikke har nok av, er folk med arbeidslyst og krefter, og det har jeg flust av. Jord kan kjøpes for en slikk og ingenting, fet, fruktbar, upløyd mark, ja, de hiver nesten skjøtene etter deg. Bare jeg legger meg i selen, varer det nok ikke lenge før jeg kan få bygget et eget hus med store vinduer og lyse rom. Jeg skal kjøpe klær til deg, Rebekka, fine kjoler med kniplinger, og knappestøvler, tenk det, du, knappestøvler! Du skal slippe å gå med oppadsydde plagg og slitte sko, slik som nå, du som er så vakker. Folk kommer til å snu seg etter deg på gaten. Du skal bli den vakreste, fineste, flotteste av dem alle.
    Han kilte henne forsiktig oppover ryggen til hun fniste. Drømmen til Jens virket så uendelig fjern, så langt fra hennes virkelighet som den kunne komme. Det var som å høre ham fortelle et eventyr, fra en helt annen verden.
    Det var å male hun ville. Ikke å bo fint og gå med dyre klær, det kjente hun med hver fiber i kroppen. Ennå hadde hun ikke fått malt så mye med oljemaling, for Thorkildsen hadde sagt hun måtte lære seg å tegne først, lære selve håndverket, det å se og sette ned på arket. Da hun endelig hadde lært det, hadde han flyttet.
    Men tegnet hadde hun, hver bidige dag, bortsett fra søndager, naturligvis, og når hun tegnet, glemte hun alt rundt seg. Det var tegningen som hadde reddet henne som barn, som sakte hadde fått henne til å komme seg igjen etter foreldrenes grusomme død.
Og Jens, selvfølgelig, men senere, og ikke helt på samme måten. Men Jens forsto, han visste hvordan det var å miste foreldrene sine, foreldreløs som han var, han også. 
Rebekka krøp inn i armkroken hans og kjente den store, gode armen rundt seg. Merket hvordan han prøvende strøk fingertuppene forsiktig nedover langs ryggen hennes, utenpå den hvite nattserken. Hun lå med nesen inn mot kinnet hans, rett ved øreflippen. Kjente lukten av såpe, skjønte han hadde vasket og stelt seg ekstra før han kom til henne denne siste kvelden. Men kjente likevel litt av den lukten som var bare Jens, som hun kunne snuse seg frem til under de mørke lokkene, håret som hun syntes var så vakkert, som hun hadde forsøkt å tegne så mange ganger, men som hun ennå ikke hadde fått helt til.
Det var dette hun kom til å savne mest, det å ligge stille og bare være nær ham.
    – Tror du virkelig det blir oss to, Jens? Det føles så fjernt og uvirkelig, hvisket hun inn i håret hans.

Til toppen

Andre utgaver

Rebekka
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Annikki Øvergård:

Bøker i serien