Savnet (Heftet)

Serie: Skjærgårdsliv 6

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Skjærgårdsliv
Serienummer: 6
ISBN/EAN: 9788202411480
Kategori: Romanserier
Omtale Savnet

​Brage og resten av mannskapet på «Olline» kommer ut for storm utenfor kysten av England, og etter en dramatisk kamp mot naturkreftene må skipet gi tapt for bølgene. Hjemme i Drøbak venter engstelige familier på livstegn fra sine kjære.
Josefine har gått til strandhotellet for å snakke med Emma og ender opp på rom 11. Her treffer hun den mystiske kvinnen hun har sett i vinduet.

Den eldre kvinnen, som hevdet å være Emmas døde bestemor, stakk hånden ned i kjolelommen sin og dro frem en fyrstikkeske. Deretter dro hun ut en fyrstikk og tente den. Kvinnen smilte for seg selv da hun holdt fyrstikken opp i luften et sekund, før hun slapp den ned på den uoppredde sengen.

UTDRAG FRA BOKEN:
Johan Mørk satt nesten øverst i det store eiketreet og skuet utover Badeparken. Herfra kunne han se bortover mot strandhotellet og de to husene som lå ved siden av. Først huset til Tulla Eriksen, og så huset til Anna Halvorsen og familien hennes.
            Johan strakte seg for å se bedre da han så at døren til Annas hus gikk opp. Han stusset over at ingen kom ut, og så smalt døren igjen av vinden. Det stakk til litt i samvittigheten da han tenkte på det han hadde i bukselommen, som han ikke ville vise til noen. Når han trakk den tykke genseren over, var ikke bulen synlig.
             Døren til Halvorsens åpnet seg igjen, og Jenny kom ut. Han så henne lukke døren, før hun gikk ut av porten med en kurv over armen.
            Johan tenkte seg ikke om, men klatret fort ned fra treet til han sto nede på bakken. Deretter skyndte han seg bortover gaten, inn den lille stien mellom Tulla Eriksens hus og strandhotellet, bortover på baksiden gjennom parken, helt til han kom til porten ved kirken. Der ble han stående og hive etter pusten mens han ventet på at Jenny skulle komme.          
            Et halvt minutt senere var hun der. Det brune håret var satt opp i fletter på hver side, og hun hadde røde roser i kinnene.
            – Hei, Jenny, sa han og smilte. Han visste at hun hadde vært syk, men hun var heldigvis frisk igjen nå.
            – Hei, svarte Jenny og smilte litt sjenert tilbake. – Hva holder du på med?
            – Åh, ikke noe spesielt. Enn du da?
            – Jeg skal hente egg hos fru Fiskvik. Hun har to verpesyke høns gående i hagen sin. De legger et dusin egg om dagen.
            Johan nikket og tenkte på den gamle damen som bodde i Fiskekroken. Han hadde nok hørt klukkingen fra den vesle hagen hennes og visste at moren også hadde vært der og kjøpt egg, langt rimeligere enn i Kremmerbua.
            – Går det bra hjemme hos dere, Jenny?
            – Ja, svarte Jenny og bet seg i leppen. – Enn hos dere?
            – Det er de samme greiene, svarte Johan og sparket borti en kvist som lå på bakken. Moren var blitt syk og hadde vært sengeliggende i tre dager nå. Johan var bekymret for henne. Men det sa han ingenting om.
– Skal jeg hjelpe deg med kurven?
            – Nei da, den er ikke tung. Hun smilte. – Men nå må jeg gå. Jeg lovte å hente egg og så komme rett hjem igjen.
            – Jeg hørte at du var syk.
            – Ja, men jeg er frisk nå, hoster bare litt fortsatt. Smilet hun ga ham, fikk ham til å tenke at hun hadde verdens fineste smil.
            – Vi ses på skolen, da, svarte Johan.
            – Ja, det gjør vi, sa Jenny og gikk videre.
            Johan skjøv luggen sin til side og kjente seg glad. Han likte Jenny, hun var grei. Hun så ikke ned på ham selv om faren hans var en fyllik. Jenny var søt. Små fregner på nesen, roser i kinnene, og blå øyne som av og til virket triste. Han visste at det hadde vært tungt for henne å miste moren sin. Han kunne forstå hvordan hun hadde det. Han tenkte på sin egen mor, og så hvordan hun slet. Han skulle ønske hun hadde hatt det lettere. Faren så ikke ut til å ville skikke seg; tvert imot ble det bare verre. Etter at faren skadet seg, var han nesten konstant full. Han drakk opp så godt som alt de hadde.
            Johan gikk gjennom parken på vei hjem igjen. Han så ikke bort på huset til familien Halvorsen da han gikk forbi, gikk bare med et stivt blikk festet i bakken, som om han var redd for at noen skulle se på ham hva han hadde gjort. Han hadde aldri vært god til å lyve, men faren pleide å si at øvelse gjør mester. Og hvis han øvde riktig mye, ville han kanskje etter hvert bli like god som faren. Skjønt, det føltes ikke noe godt å tenke slik. Han skulle ikke bli som faren. Han skulle gjøre noe helt annet med livet sitt. Likevel hadde han gjort noe han visste var galt. Men han hadde ikke stjålet klokken, bare funnet den. Han hadde gått tilbake til parken da Anna Halvorsen hadde forlatt huset deres den dagen, og han hadde funnet klokken på bakken. Hun kunne ikke ha lett særlig godt. Riktignok lå den i snøen, men den var ikke vanskelig å se.
            Først tenkte han at han skulle ta klokken og gi den tilbake til Anna. Men nå hadde han hatt den i lommen i noen dager, og det ble på en måte vanskeligere for hver dag som gikk. Han visste ikke hvorfor han hadde beholdt den, men han hadde en følelse av at han en dag kunne få bruk for den.

Til toppen

Andre utgaver

Savnet
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Jeanette Semb:

Bøker i serien