Ikke forlat meg (Innbundet)

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2009
Antall sider: 244
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202308476
Kategori: Romaner
Omtale: Ikke forlat meg
Den store, gale kjærligheten

Ikke forlat meg er en roman som bekrefter utsagnet om at en forelskelse er en ulykke som ennå ikke har inntruffet. I Sæterbakkens bok inntreffer den fort.

Av Vigdis Hjorth

På første side forstår vi at Aksel har dyp kjærlighetssorg og er på selvmordets rand.

Så følger kjærlighetshistorien baklengs fra slutt til begynnelse, det er en snedig komposisjon. På bokas siste side er Aksel så nyforelsket og lykkelig til stede som bare nyforelskede kan være. Da vet leseren at det vil gå til helvete. Men selv om vi kjenner utfallet følger vi bakover-reisen med spenning. Ikke drevet av: Hvordan går det? Men: Hvorfor måtte det gå sånn?

For det er et må her. En del av romanen handler om Aksels ungdom; en historie som kanskje gir nøkkelen til hvorfor forholdet til den elskede Amalie ikke kan vare. Aksel har hatt det så vondt, vært så alene og fortvilet at Amalie får for stor betydning, hun blir en reddende engel, og det kan hun ikke bære.

Amalie skinner i skolegården, Aksel er fjetret. Amalies foreldre er så nær man kan komme intellektuelle bohemer i den lille byen, Aksel er imponert. At Amalie, som viser seg å være like vakker inni som utenpå, vil være sammen med ham er ikke til å tro og et under: befrir ham fra alt som har vært uutholdelig. Verden åpner seg!

Det skjer ikke ofte, men det hender vi får det vi ønsker oss mest. Som innebærer en etterlengtet avgjørende forandring.

Men hvordan ta vare på en slik uvurderlig gave? Hvordan bære lykken? Dette er sentrale spørsmål i Sæterbakkens bok.

Og: Hvorfor er det noen som ikke klarer det, som straks begynner å ødelegge?

Kjærlighet uten likevekt

Først vet ikke Aksel om han vil at alle skal være forelsket i Amalie eller ingen. Ganske fort foretrekker han: ingen. Amalies letthet og glede, hennes ubesværethet, alt han elsker, begynner han nå å frykte. Hans altomfattende avhengighet gjør at han utvikler en destruktiv sjalusi. Han klarer ikke være glad, selv om han «burde». Om han innimellom kjenner noe som ligner glede, får han straks mistanke om at det bare er innpakningspapir. Redsel er egentlig alt han føler.

I forholdets begynnelse blir de enige om å fortelle om sine seksuelle erfaringer. Amalie forteller om Doberman hun hadde en natt med. Aksel forteller ikke om sin erfaring; med den utstøtte illeluktende nødkameraten Zombie. De kledde seg ut som rockestjerner, hadde uskyldig guttemoro og spiste godteri, men onanerte også sammen, hadde oralsex. En forferdende, opphissende erfaring, ikke til å avstå fra, men den etterfølges av en uendelig tristhet og skam. Når han av og til tenker på det i en vanlig skoletime er det som et mareritt fra en annens hjerne bryter inn i hans, «et helt vilt bilde fra noen andres liv som et kort øyeblikk bare ble sendt på feil frekvens».

Å bli sammen med Amalie representerer revolusjon. Å glemme alt sånt, legge det bak seg. Amalie nevner på et tidspunkt noe som skjedde «før de ble kjærester». Aksel måper. «Kjærester?» Er det det de er? Ordet er for svakt, for spinkelt for det de har sammen! Her er ulikevekten.

Maner fram tapet 

Hadde det vært annerledes om Aksel hadde fortalt? I stedet hjemsøkes han av Amalies natt med Doberman. Fritter henne ut for detaljer som plager ham ytterligere. Sjalusien får fysisk utløp, han kan ikke styre seg. Amalie blir redd og utmattet. Aksel forstår at han vil miste henne og hater henne for det: «Finnes det noe ondere enn en tilbedt kvinne?» Samtidig var det ikke annet å vente. Hadde han virkelig innbilt seg at det fantastiske kunne vare? Det hjelper ikke at han ser seg selv med hennes foreldres blikk og kommer til kort overfor det. Selvforakten tiltar, han håner seg selv: «Du snek deg til et liv på solsiden, men ble tatt på fersk gjerning og satt på første tog hjem til skyggenes dal.»

Det er vond og gjenkjennelig lesning. Å merke at den andre er på vei bort. De bittesmå forandringene: «Hun skal bare ut en tur, med noen folk.» Aksel maner fram tapet før det er et faktum. Når hun klapper ham, tenker han bare på hvilke andre hun snart skal klappe. Han blir ikke dyttet vekk når han kysser henne, men det blir ikke gjengjeldt. Han omfavner henne, hun står tålmodig og venter på at han skal løsne grepet. Han martres av bildet av Doberman med pikken «som et spyd foran seg.» Han lengter, klarer ikke styre seg, kaster seg over henne om natten, hun lar det skje. Etterpå ligger han over henne «som et lokk». Hun stryker en hånd over håret hans og «håpets varme skyller gjennom deg ... » Så kommer en hånd til, og sammen skyver de to hendene Aksel varsomt ned, på hans side av sengen.

En nødvendig roman 

Som sagt åpner romanen med en uutholdelig kjærlighetssorg. Noe er tatt bort, og Aksel vet at han «aldri vil finne noe som kan settes inn der, som passer». Tanken på at den elskede er der ute et sted, levende, pustende, utilgjengelig for ham, men tilgjengelig for andre, som tar på, kysser, trenger inn i henne, er ulidelig.

Sorgen over tapet av Amalie er antagelig verre for Aksel enn en vanlig kjærlighetssorg, hvis noe sånt finnes. Fordi Amalie frelste ham. Befridde ham fra den fortvilede Aksel. Som gjennom hele ungdomsskolen mobbes av en tidligere kamerat, som har en tapetkniv som eneste venn bortsett fra det skamfulle «forholdet» til Zombie som står alene i hvert frikvarter: «Alle kan se at det er helt uutholdelig for ham å være der, men at han må, at han er innestengt i alt dette, at det ikke finnes noe annet, ikke for ham, ikke for deg.»

Det er smertefull lesning. Her er ingenting formildende, ingen sorgmunter tone som skal balansere redselen, ungdommens råskap når det gjelder å redde sitt eget skinn. Aksel ville foretrukket at Oskar slo eller sparket så han hadde et blåmerke å vise fram. Lengter etter å bryte sammen i noens armer og fortelle alt. Men hva skal han si? At Oskar ser på ham i timene? Sier navnet hans og sukker?

Stig Sæterbakken forteller det som er å fortelle for den som ikke vet hva han skal si. Derfor er dette en nødvendig, og på sitt vis også en oppløftende roman.


«Sæterbakkens forfatterskap er langt, ja, det runder 25 år as we speak, og alt vi kan håpe på er at han fortsetter å skrive den ene djevelske - og djevelsk velskrevne romanen etter den andre.» Susanne Christensen, Klassekampen

«Ikke forlat meg er en roman som nærmer seg det fullendte i form. Med eleganse og letthet serveres en kompleks historie - om eksistensiell ensomhet og avsondrethet, indre raseri og mørke.» Maya Djuve Troberg, Dagbladet

«[...] at det fantes egentlig ingen annen måte å skrive akkurat denne historien på. Nettopp der ligger dens sterke originalitet. Det er dyktig gjort. Og det er fascinerende, skjønt alt annet enn behagelig.» Kjell Olaf Jensen, Dagsavisen

«Ikke forlat meg er Sæterbakkens niande roman, og aldri har han gått lenger i å skildre den totale, utmattande og sjølvdestruktive isolasjonen. [...] Språket er presist og ugjenkalleleg sæterbakkensk. Ikke forlat meg er ei bønn frå innsida av angstkvadratet, boren fram i laust samanvovne, men strengt uthogne fragment.» Nora Simonhjell, Morgenbladet

«Stig Sæterbakkens niende roman er en effektiv og uhyggelig skildring av et ungt sinn i ferd med å gå til grunne, tilsynelatende av kjærlighetssorg, men også av sjalusi ute av kontroll [...] Ikke forlat meg er et eksempel på hvordan god litteratur overskrider moralske stengsler uten dermed å bli umoralsk.» Gro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende

«Sæterbakken får fint frem dynamikken og maktspillet mellom den sjalu og sjalusiens objekt, samtidig som språket hever denne kjente historien godt opp fra det alminnelige. Romanens språk vil gjerne være følelsessterkt, ja, nærmest sentimentalt, i betydningen rå følelser uten filter. Samtidig er det en presisjon her som balanserer det hele, følelsene får lov å velte frem, men holdes samtidig i sjakk av formen.» Ane Farsethås, Dagens Næringsliv

«Det var slik denne boka måtte forteljast. Såleis har Ikke forlat meg vorte ein sterk og vellukka roman.» Odd W. Surén, Dag og Tid

«Stig Sæterbakken skriver sjelden behagelige, men nesten alltid viktige og gode romaner. [...] Romanen er kompromissløs, og et godt stykke unna den typiske, ufarlige, sorgmuntre oppvekstskildring vi liker å lese, uten at vi skal la være å lese av den grunn. På ingen måte. Ikke forlat meg er nok en sterk roman fra Stig Sæterbakken.» Ørjan Greiff Johnsen, Adresseavisen

«Og Sæterbakkens gjennomarbeidede språk, i skjæringspunktet mellom det realistiske og det litterære, er stadig en fornøyelse å lese.» Truls Gjefsen, Gudbrandsdølen Dagningen

Til toppen

Andre utgaver

Ikke forlat meg
Bokmål Nedlastbar lydbok 2010
Ikke forlat meg
Bokmål Heftet 2010
Ikke forlat meg
Bokmål Ebok 2011

Flere bøker av Stig Sæterbakken:

Du vil kanskje også like