Arven (Heftet)

Serie: Påfuglhuset 2

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Påfuglhuset
Serienummer: 2
ISBN/EAN: 9788202399900
Kategori: Romanserier
Omtale: Arven
Ikke før har Ada blitt gjenforent med sin far, så segner han om på scenen, skutt med sitt eget våpen. Alle i teatersalen blir som lammet av sjokk, og hendelsen får vidtrekkende følger for både Ada og Påfuglhuset. Mens hun kjemper med vanskelige livsvalg, står Nicolai Lind og Eilert i kulissene og vokter på henne. Den ene kan ikke utstå henne, den andre kan ikke glemme henne …

I neste øyeblikk ble døren flerret opp. Eilert sto i døråpningen med stramt ansikt. «Alt i orden, frøken Heidmann?» Han stirret på Lind, som stirret djervt tilbake. De ble stående og måle hverandre i taushet.
«Tør jeg spørre hvem De er?» spurte Eilert omsider.
«Navnet er Nicolai Lind. Og De?»
«Eilert Gran. Jeg bor her.» Så flyttet han blikket til henne. «Nå? Er alt vel?»
«Jeg …» begynte Ada, men Lind avbrøt henne.
«Ingenting kunne ha vært bedre, ikke sant, Ada?»


UTDRAG FRA BOKEN:
En trykkende stillhet fylte teatersalen.
Sekundene ble til et uutholdelig minutt. Ada knuget rekkverket som rammet inn den lille losjen hennes mens hun stirret ufravendt på scenen. Under seg hørte hun et svakt sus av villrådige bevegelser og hvisking.
Omsider vaklet Nicolai Lind ut på scenen. Han sank ned på kne ved den livløse kroppen. Revolveren lå fremdeles i Carsten Heidmanns urørlige hånd.
«Han er død,» sa Lind. Stemmen var hes, sprukken. Han reiste seg og stirret ut over salen med stivt ansikt. «Han er død!» gjentok han høyt.
Med tunge rykk gikk teppet for. Ingen hvisket. Ingen mumlet. Og så – den spinkle lyden av håndflate som slo mot håndflate. Øyeblikket etter bølget entusiastisk applaus opp fra benkeradene. Under henne lød lattermilde stemmer. «Gud, jeg formelig falt av stolen, jeg!»
«Ja, var det ikke livaktig?»
Hun var lamslått. La de ikke merke til at teppet ikke gikk opp igjen? At skuespillerne ikke kom ut for å motta sin hyllest? Nei, det virket ikke slik. Menneskene i salen trodde de hadde vært vitne til den perfekte illusjon.
Det larmet da publikum reiste seg og begynte å forlate salen i et virvar av opprømte samtaler. Hun snublet seg gjennom labyrinten av benkerader. Styrtet ned trappene fra galleriet. Kjempet og kavet mot menneskestrømmen som ville trekke henne med seg mot utgangsdøren.
«Hei, frøken, De går feil vei,» ropte noen muntert etter henne, men hun enset ham ikke. Hun la merke til at en del mennesker fortsatt sto ved setene sine. De hadde oppfattet at noe var galt og nølte med å forlate salen. De mumlet seg imellom mens de stirret oppmerksomt mot det skarlagensrøde plysjforhenget.
Hun styrtet opp på scenen, lette febrilsk etter en åpning i teppefoldene. Hun syntes hun hørte det knirke bak seg, og bråsnudde. En ung mann med hatten på snei og åpen frakk sto noen skritt unna henne. Han hadde tydeligvis gitt etter for sin nysgjerrighet og sett sitt snitt til å følge etter.
«Kom Dem ut!» ropte hun.
«Jeg ville bare …» begynte han.
«Her er det ingenting å se. Ut, sier jeg!»
Hun hørte ham mumle noe, men han gikk. De skjelvende hendene hennes greide endelig å finne en åpning i massene av støvete plysj.
Faren lå der han hadde falt. Nicolai Lind og Karoline Valentin satt på kne ved siden av ham. Fru Falck så ut til å være i en hysterisk tilstand, der hun fektet med armene som om hun fortsatt spilte for en fullsatt sal. Ada kjente en kvalm angst idet hun nærmet seg. Farens munn og øyne var halvåpne. Ansiktsuttrykket var undrende. Det var et tydelig avtrykk etter en skosåle i den mørkerøde glorien som omga hodet hans.
Lind karet seg omsider opp i stående stilling. Ansiktet var frosset i vantro og sorg, en sterk kontrast til det fargeglade, pompøse kostymet han bar.
«Det er ikke noe vi kan gjøre,» sa han.
Fru Falck brast i høylytt gråt.
Det desperate håpet gled vekk fra Ada, og hun svaiet der hun sto. Så samlet hun seg, trakk pusten dypt og hevet blikket. Møtte Nicolai Linds øyne over liket. De var blodskutte, full av stivnet smerte.
Hun skulle til å si noe, da det lød et skarpt rop fra Karoline Valentin.
«Hun faller – hun faller!»
Lind rakk så vidt frem til fru Falck før hun segnet om. Han løftet henne opp og bar henne bort til den lille sofaen, der hans spradebassefigur hadde gjort kur til hennes Amalia-skikkelse for en knapp time siden.
«Noen må varsle politiet,» sa han høyt mens han forsikret seg om at fru Falck var såpass ved bevissthet at hun ikke gled ned fra sofaen. Så rettet han seg opp og nikket mot vaktmannen, Tønnessen, som hadde kommet til. Denne virret med det store, okseaktige hodet sitt og vaklet ut. Han hadde forstått hva han skulle gjøre.
Karoline Valentin lente seg mot ektemannen og hulket mot skjortebrystet hans. Aron strakte ut hånden og berørte brorens arm, som lå rundt Karoline, i en ubevisst søken etter å trøste og bli trøstet. Ada betraktet dem og følte med ett hvor alene hun var midt i den ufattelige tragedien.

Til toppen

Andre utgaver

Arven
Bokmål Ebok 2012

Flere bøker av Anne Aukland: