Avvist (Heftet)

Serie: Sønnavind 63

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Sønnavind
Serienummer: 63
ISBN/EAN: 9788202406073
Kategori: Romanserier
Omtale: Avvist

 Ingjerd og Hugo gifter seg hos byfogden, og har et lite, men hyggelig bryllup. Fødselen nærmer seg, og Ingjerd får seg en støkk når hun plutselig treffer sin far, bestyreren på Bastø, på gaten.
Etter at Elvira giftet seg, ser Elise og Johan lite til henne. For Elise føles det iblant som om hun har mistet enda en datter, og en dag går hun på ubuden visitt.

«Men Elvira, hva har hendt?» utbrøt Elise forskrekket. «Har du falt og slått deg?»
Elvira snudde seg ikke, men møtte blikket hennes i speilet.
Hun fikk et hardt drag over ansiktet, nikket og utbrøt: «Hva vil du? Hvorfor kommer du nå igjen?»
Elise ble skamfull. «Unnskyld, jeg mente ikke å være påtrengende. Kan du ikke komme innom oss en dag? Rosalind spør etter deg, og det samme gjør de andre. Ikke minst far.»
«Jeg kommer nok en dag, når jeg får tid. Foreløpig har jeg altfor mange avtaler.»

UTDRAG FRA BOKEN:
Ingjerd beveget seg tungt og langsomt bortover Arendalsgaten. Hun følte på seg at tiden snart var inne, og var nødt til å foreta de siste innkjøpene før det skjedde.
 En svulmende glede blandet seg med engstelse. Hun var så lykkelig sammen med Hugo og kunne nesten ikke fatte at det virkelig var blitt de to til slutt. Innerst inne visste hun at det aldri ville ha skjedd hvis ikke Hugo hadde villet redde henne fra skammen, men samtidig trodde hun ham når han forsikret henne at dette var det beste som hadde hendt ham.
 Bare fødselen gikk bra ... Der kom angsten igjen. Det var så mange som mistet barnet under fødselen eller i barselseng, hvorfor skulle hun tilhøre de heldige? Flere og flere fødte på sykehus, hadde hun hørt. I hvert fall de som tilhørte borgerskapet. Da var det lege til stede, som kunne gripe inn hvis noe gikk galt. Hjemmefødsler var mer risikable, en jordmor kunne ikke gjøre annet enn det hun var opplært til, og det var som regel å ta imot nyfødte der alt var normalt med både mor og barn og fødselen forløp som den skulle.
 Noen ganger, i nattestille timer hvor hun lå våken og slet med tanker hun helst ville bli kvitt, innbilte hun seg at et barn som var unnfanget under tvang ikke kunne komme til verden på normalt vis, men enten gi moren pinsler av verste slaget eller bli skadet selv. Det kunne bli vanskapt, slik som Gunnhild, eller få en hjerne som på et dyr, uten evne til å tenke. Da ble hun våt av svette og kjente hjertet hamre som etter en voldsom anstrengelse.
 Hun nevnte aldri for Hugo hvilke forferdelige tanker som hjemsøkte henne. Han så frem til å bli far, passet på henne, skjemte henne bort og ba for både henne og barnet hver eneste dag. Noen ganger lurte hun nesten på om han hadde glemt hvem som var barnets egentlige opphav, og da misunte hun ham. Gid hun selv kunne glemme det!
 Hun plaget også seg selv ved å gruble på om han, sønnen til disponenten, herr Bolstad Syversen junior, hadde gjettet seg til sannheten. En morgen da hun styrtet ut på badet for å kaste opp, hadde hun støtt på ham i gangen og latt som om hun hadde hastverk av andre grunner, men han kunne ha hørt hva som skjedde hvis han var blitt stående utenfor baderomsdøren.
 Hun grøsset ved tanken. Selvfølgelig ville han i så fall være lettet over at hun hadde giftet seg med en annen, men hun likte ikke tanken på at han kanskje visste. Hun hadde hørt historier ... Nei, hun ville ikke tenke på det.
 En herremann kom gående mot henne på fortauet, det var noe kjent ved skikkelsen. Kunne det være en av prestene Hugo hadde presentert henne for? Det var i hvert fall ikke sønnen til disponenten, han ville aldri ha befunnet seg her på Sagene. Dessuten så denne herren eldre ut. Det kunne være professoren som Johan hadde med å gjøre, hun hadde truffet ham et par ganger.
 De nærmet seg hverandre.
 I det samme gikk det en støkk i henne. Det var dette hun hadde fryktet mer enn noe annet og bedt Gud om aldri måtte skje. Det var for sent å flykte over til den andre siden, isteden stilte hun seg tett inntil et butikkvindu og lot som om hun kikket inn. Hadde det enda vært en hattebutikk eller en manufaktur, men til hennes forskrekkelse så hun at det var en butikk som solgte utstyr til hester.
 I det samme hørte hun stemmen hans. «Jeg visste ikke at du drev bondegård, Ingjerd? Eller er du gift med en vognmann? Bør du ikke ta det med ro nå som du venter barn og det synger på siste verset?» Blikket hans gled nedover den store magen hennes.
 Hun snudde seg mot ham, lot som om hun ble forbauset. «Far? Er du på disse kanter?» Det lå alt annet enn begeistring i stemmen hennes.
 «Ja, jeg har omsider fått ut av din mor hvor du befinner deg, og jeg hadde tenkt å gå Maridalsveien nedover mot Beierbrua. Jeg har ingen anelse om hvor nummer 76 ligger.»
 «Jeg trodde du var på Bastø?»
 Han smilte, et kort og syrlig smil. «Det hender jeg drar et ærend inn til byen, og denne gangen består ærendet blant annet i å treffe min datter.»
 «Vi bor hos mine svigerforeldre sammen med deres barn og barnebarn. Det er et lite hus og trangt om plassen. Kanskje vi kunne gå opp til Kaysalen isteden? Det er ikke langt herfra, og de selger både øl og kaffe.»
 Han må ikke treffe Hugo eller noen av de andre som har vært på Bastø, tenkte hun febrilsk.
Hun visste at både Hugo, Vidar, Skjæra og Spurven fremdeles bar et sterkt nag til faren hennes. Bare navnet hans ble nevnt, ble de svarte i blikket og stramme i kjevene.
 Han smilte det ekle smilet igjen. «Jeg tror ikke det. Du må forstå at jeg gjerne vil treffe min svigersønn. Jeg har ennå ikke sett ham, til tross for at dere giftet dere i januar.»
 Blikket hans gled igjen nedover den store magen hennes. «Når venter du?»
 «Om et par uker.» Hun kunne bitt av seg tungen. Nå forsto han at hun hadde vært langt på vei da hun giftet seg.
 Men det hadde han antakelig forstått allerede, dessuten kunne moren ha sagt det. Rettere sagt; blitt tvunget til å si det.
 «Jeg tenkte meg det. Hadde jeg visst at det var et slik liv du levde, skulle jeg ha sørget for at du ble boende hos meg på Bastø.»
 «Jeg er lærerinne, far. Før jeg giftet meg, hadde jeg en god stilling på Nordstrand skole.»
 «Vi trenger lærerinner på Bastø òg.» Han begynte å gå. «Kom, Ingjerd. Jeg har ikke all verdens tid.»
 Måten han sa det på, vekket til live vonde minner. Når han brukte den stemmen, var det best å adlyde.
 

Til toppen

Andre utgaver

Avvist
Bokmål Ebok 2014

Flere bøker av Frid Ingulstad: