Bak jernteppet (Heftet)

Serie: I krig og kjærlighet 41

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: I krig og kjærlighet
Serienummer: 41
ISBN/EAN: 9788202419059
Kategori: Romanserier
Omtale: Bak jernteppet
 Hjørdis og Dagny tar farvel med hverandre i Praha. Dagny reiser til Tyskland, og Hjørdis blir værende i byen. Hun sier ja til Peters frieri, og sammen med Peter og Rosa får livet en ny start.
På Bjørnstad oppsøker sakfører Syvertsen Kristin, og Ivar og vil vite nytt om Hjørdis og hvor hun befinner seg. Kristin går på tå hev for at han ikke skal få rede på noe …
 
"Det er Hjørdis, Kristin!"
            Hun satte seg. "Hei, Hjørdis. Hvordan har du det?"
            "Jeg er litt fortvilet akkurat nå. Rosa venter barn. Hun er bare i syvende eller åttende måned, og vannet gikk for flere dager siden! Men det var ikke det jeg skulle snakke om, ..."
            "Er ikke Rosa fryktelig ung, da?"
            "Jo. Hun ble giftet bort. Det er en lang historie, Kristin."
            Kristin kremtet. "Hvor er dere nå?"
            "Det er best at du ikke vet noe. Jeg må advare deg om at det snart kommer noen til Bjørnstad som vil stille akkurat det spørsmålet."
            Kristin greide ikke å holde tilbake et gisp. "Sakføreren kom i dag."

UTDRAG FRA BOKEN:
Hotellvertens latter nådde ørene hennes. Musklene stivnet. De røde lysene, sigaren og kunsten på veggene ... Peter hadde vel ikke tatt dem med til et bordell? Han mente vel ikke at de skulle bo midt blant prostituerte som utførte tjenestene sine? Hun la en finger for leppene og lyttet intenst. Alt var stille. Hun hørte ikke klapringen av høyhælte sko noe sted. Hun så ingen bar heller.
 Rosa kikket på henne. "Hjørdis, jeg tror at dette er ..."
 "Hysj! Nå kommer de tilbake!" Hun rettet seg opp og tok noen skritt vekk fra ovnen. "Nå? Har De et ledig rom til oss?" spurte hun og stirret verten i øynene.
 Han målte henne med blikket, lenge nok til at hun ble nervøs. Plutselig lo han. "Jeg har jo ikke engang hilst! Velkommen til Hotell Josef!"
 Hjørdis tok hånden hans og neide. "Takk."
 "Jeg skal vise dere opp til rommet deres. Hvor har dere bagasjen?"
 Hun rødmet igjen og slo blikket ned. "Vi har ingen."
 "De er flyktninger," sa Peter. "Men de har vestlig valuta," la han til.
 Rommet deres vendte ut mot smuget. En dobbeltseng sto inntil den ene veggen. I et hjørne var det et gammeldags vaskevannsfat med en mugge. På den andre siden sto en sofa som var til å slå ut. Hun ba Rosa sette seg der.
 "Hun skal vel ikke føde?" Hotellverten tok sigaren ut av munnen og stirret på Rosa.
 "Nei. Ikke før om to måneder."
 "Da er vi ute herfra for lengst," sa Peter og klappet mannen vennskapelig på skulderen.
 Hjørdis ga ham en stor pengeseddel, og endelig ble de alene. Peter stakk hendene i bukselommene og så seg rundt. "Dette ser ikke så verst ut. Det er bad og toalett lenger ned i gangen, og vi kan bruke dagligstuen så mye vi vil. Han har ingen andre gjester for øyeblikket. Jeg skal la dere få igjen varmen og stelle dere litt."
 "Hvor skal du?" spurte hun.
 "Bare ned til verten."
 "Jawohl." Hun gikk bort til vinduet og dro for gardinene.
 Rosa tente en lampe på et lite bord ved sofaen. Den hadde rød skjerm og kastet et dunkelt lys over dem. Hjørdis hadde aldri våget å bo her uten Peter, men nå var det ingen annen måte å sove på enn sammen med ham i dobbeltsengen. Eller skulle hun la Rosa legge seg der og skylde på at sofaen ble for hard for henne som var gravid?
 Hun brettet vekk sengeteppet og kjente på madrassen. Den hadde en bulk på midten, men den var myk. "Du kan ta denne siden, Rosa," sa hun.
 "Skal ikke du og Peter sove sammen?"
 "Nei. Vi er bare forlovet. Ikke gift," svarte hun. "Dessuten kan ikke du ligge på den harde sofaen med den store magen din. Kom hit."
 Rosa holdt seg for ryggen da hun reiste seg. Hjørdis hjalp henne av med ytterklærne og pakket dynen rundt henne. "Jeg fryser fortsatt," mumlet hun.
 "Jeg skal legge meg hos deg, så går det snart over." Hun kledde av seg selv til undertøyet og la seg tett inntil Rosas rygg. "Du kan sove, Rosa. Jeg må holde meg våken til Peter er tilbake."
 "Jeg burde dra tilbake til Helmut," sa Rosa.
 "Nei, Rosa. Peter har ingenting imot at du bor sammen med oss. Hva gjorde Helmut med deg, forresten?"
 "Han kunne bli oppfarende for ingenting, spesielt hvis jeg ikke var gudfryktig nok i hans øyne. Når vi ... Når han skulle ha det han hadde krav på i sengen, måtte jeg ligge musestille. Hvis ikke ..."
 Rosa hev etter pusten, hørte hun. Hun trakk henne nærmere.
 "Hvis ikke kalte han meg en skjøge og slo meg over ryggen med Bibelen. Det var slik man straffet syndige kvinner, sa han."
 Hjørdis svelget. "Jeg trodde det var graviditeten som gjorde at du holdt deg for ryggen når du reiste deg."
 "Nei. Jeg forstår ikke hvordan Helmut kunne forandre seg slik!" fortsatte Rosa. "Om natten turte jeg knapt å sove, fordi jeg var redd ham. Nå er jeg så trett at jeg kunne ha sovet i flere måneder. Men han er ektemannen min. Gud vil straffe meg hvis jeg går fra ham."
 "Nei, Rosa. Den guden jeg har hørt om er barmhjertig og god. Han tilgir."
 "Du kan nok ikke Bibelen så godt, tante Hjørdis. Det står at den eneste lovlige grunn til skilsmisse, er utukt. Helmut har ikke gjort noe sånt."
 "Så får du gjøre det, slik at han vil ønske å skilles fra deg."
 "Tante Hjørdis!"
 Hjørdis sukket. "Du skal i alle fall ikke tilbake til ham. Det blir over mitt lik! Etter alt du har tålt av sorg og lidelser, fortjener du et godt liv. Vi skal få det godt, Rosa. Du og jeg, og barnet."
 Rosa tidde så lenge at Hjørdis ble engstelig. Da hun omsider snakket igjen, var hun tykk i halsen. "Hvorfor nevnte du ikke Peter?"
 Hjørdis kjente at hun ble varm i kinnene av skam. "Jeg mente han også," mumlet hun. "Sov nå."
 Hun døste selv. Det var så vidunderlig stille her. Dessuten var dynen varm og myk. Det luktet rent av dynetrekket.
 Hun tok seg i å lytte etter Peters skritt. Det hadde vært godt å få overståttgjort unna den vanskelige samtalen der hun måtte fortelle om krampene som ville hindre henne i å ha et ekteskapelig samliv. Samtidig syns hun at det kunne vente noen dager, til de hadde fått hvilt seg og kanskje funnet en annen mulighet til å leve i fred her i Tsjekkoslovakia. I tilfelle Peter ombestemte seg når han fikk vite hvordan det var fatt med henne.
 Hun våknet av at Rosa gispet. "Hva er det?" spurte hun og løftet hodet brått.
 "Jeg tror jeg har tisset på meg!"
 Blodet forsvant fra Hjørdis’ hode. Hun famlet under dynen og kjente etter. Hele sengen var våt, og det var ikke urin. Rosa begynte å gråte. Hjørdis satte seg opp. "Rosa? Nå må du ta det helt rolig og høre på meg. Du har ikke tisset i sengen. Det er vannet som har gått. Barnet er på vei."
 Rosa tidde brått. Hjørdis hørte Peters skritt som nærmet seg døren. Da den gled sakte opp, la hun seg ned igjen og ventet. Hun måtte finne Prahas beste jordmor som frau Majdanek hadde snakket om. Hvor mye det ville koste, spilte ingen rolle. Og hun måtte be Peter om å hente henne.

Til toppen

Andre utgaver

Bak jernteppet
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Else Berit Kristiansen: