Barnefaren (Heftet)

Serie: Rosehagen 45

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosehagen
Serienummer: 45
ISBN/EAN: 9788202372231
Kategori: Romanserier
Omtale: Barnefaren
Emily svarer på Gerhards tilbud uten å nøle. Det hun kan betro sine nærmeste, kommer som et sjokk på dem alle.
Helga Bache forsøker seg som skuespillerinne i Bergen, men blir gjenkjent av en tilskuer. Han mener at han så henne ved isbruket den dagen fiskerenka døde, og saken åpnes på nytt.
Jenny har forlatt Simon. Hun forsøker å glemme ham, men han følger etter henne til Siena. Det er slutt mellom ham og Mariella, hevder han.

”Jenny!” Simon la hendene om skuldrene hennes. ”Du er gjennomvåt!”
”Ja.”
”Du kan bli syk! Her.” Han trakk av seg frakken og la den rundt henne. Så tok han hånden hennes. ”Hotellet mitt ligger et par kvartaler unna. ”Nå blir du med meg dit og får varmen tilbake!”

UTDRAG FRA BOKEN:
Konstanse snudde seg mot fru Svendsen, sprekkeferdig av stolthet. Lokalene kunne ikke ha vært bedre, visste hun. Beliggenheten var førsteklasses – i en sidegate til Karl Johansgate. I første etasje var selve butikken, med to store speilglassruter.

            Fru Svendsen så ut til å ha mistet både munn og mæle. ”Her?” fikk hun omsider presset frem. ”Er det virkelig her?”

            ”Her, ja,” svarte Konstanse og rynket pannen ved synet av skiltene som fremdeles hang igjen. Om hun bare hadde hatt navnet klart! ”Vi må dekke til utstillingsvinduene frem til åpningen,” sa hun fort. ”Og vi må ha plakater som sier her åpner og så videre.”

            Fru Svendsen nikket.

            ”Skal vi gå inn?” Konstanse fisket frem nøkkelknippet hun hadde fått av gårdeieren. Så låste hun opp dørene til selve butikken og lot fru Svendsen gå først inn.

            ”Det er så … storslagent!” Syersken bet seg i leppen. ”Jeg blir nesten redd, jeg, fru Lindemann.”

            Det var storslagent. Vakre glassdisker og hyller i mørkt tre dekket den innerste veggen. ”Her er god plass til en elegant sofagruppe,” sa Konstanse. ”Og innenfor har vi private visningsrom, der kundene kan få klær presentert og prøve dem. Kom!” Hun førte an til de indre gemakkene. ”Her mangler møbler,” sa hun og slo ut med armene. ”Men alt skal være på plass når vi åpner.”

            ”Systuen er i annen etasje?” spurte fru Svendsen.

            ”Ja, og i morgen kommer de aktuelle kandidatene.” Fru Svendsen og hun hadde gått gjennom alle søknadene fra de som hadde svart på avertissementet og kalt inn de som hadde best erfaring. ”Da blir det Deres ansvar å velge hvem vi skal ansette.”

            ”Stoler De på at jeg velger de beste?”

            ”Absolutt. Jeg har ikke mye greie på søm. Dette er Deres område.” Hun smilte. ”Jeg er elendig med håndarbeid, men mote har jeg greie på, og nå skal vi to velge stoffer og annet tilbehør.”

            De gikk opp i andre etasje. Der var det tre store rom; syatelieret. ”Jeg har fått kataloger både fra inn- og utland,” sa Konstanse og pekte på stablene med kataloger fulle av stoffprøver, samt motemagasiner fra London og Paris. Det kriblet i henne ved synet.

            Fru Svendsen hadde hektiske, røde roser i kinnene. ”La oss se i magasinene først,” sa hun ivrig. ”Da får vi et bilde av moten som kommer hit om noen måneder.”

            ”Vi tenker likt,” sa Konstanse fornøyd. ”Vi ser på linjer og farger, og så bestiller vi det som skal til.”

            ”Ja,” smilte fru Svendsen. ”De beste ideene kommer ofte mens jeg sitter med stoffet foran meg og ser hvordan det faller, hva slags kvaliteter det har. Den slags.”

            Konstanse nikket. ”La oss sette oss ned med magasinene. Her.” Hun rakte fru Svendsen en stor blokk og blyant. ”Her kan De notere ideer og lage bestillingslister.”

            De satte seg i en sofa og la magasinene foran seg. Konstanse åpnet det første og kjente en behagelig, sitrende spenning. Det var virkelig morsomt å være yrkeskvinne. Endelig hadde hun funnet sitt område! Hun var ikke tilfreds med å gå hjemme, omgitt av ungemas og krangling. Det hadde hun gjort lenge nok. Gerhard snakket alltid om å få en formue til å vokse, og det aktet hun å gjøre nå – men på sin egen måte, ikke gjennom kjedelige investeringer og intetsigende papirer.

 

Konstanse lukket det siste motemagasinet. De hadde bladd seg gjennom hele bunken. Fru Svendsen hadde sittet taus og konsentrert, og Konstanse hadde ikke villet forstyrre henne med spørsmål og kommentarer.

”Nå?” spurte hun omsider. ”Hvilke tanker har De gjort Dem?”

            Fru Svendsen lente seg frem, tydelig ivrig. ”Det første som slår meg, er at kvinneklærne er i ferd med å bli enklere og mer kroppsnære.” sa hun langsomt. ”Og det henger naturligvis sammen med at den moderne kvinnen ikke lenger bare oppholder seg i hjemmet. Hun er mer ute i samfunnet. Klærne må være behagelige, og ikke noe hinder for hennes utfoldelse.”

             Konstanse kjente hjertet slå fortere. Dette var så spennende! Og fru Svendsen var virkelig en klok kvinne, i tillegg til å være en begavet syerske.

            ”Når det gjelder spesielle plagg,” fortsatte fru Svendsen, ”så har jeg merket meg de små jakkene.”

            ”Jakkene?”

            ”Ja. Alle magasinene bugner av små, nette jakker. De er korte, går til livet eller så vidt under livet. De har elegante krager og knepping i mange spennende utførelser, og ermene er som regel vide nederst.”

            Konstanse nikket.

            ”De bæres både utenpå en tilhørende kjole, eller sammen med skjørt og tynne bluser av fnugglette, myke materialer. Blusene har gjerne høy hals, lange mansjetter og posete ermer, men snittet er mer nøkternt.”

            ”Enkelt og behagelig,” gjentok Konstanse. ”Elegant og moderne. Noe som føles forfriskende nytt, men ikke for ekstravagant.”

            ”Nettopp!” Fru Svendsen fortsatte å snakke. Ordene hennes var som søt musikk i Konstanses ører. De tryllet frem en elegant og feminin kolleksjon, fylt av sommerlige, lette plagg.

Ideene ynglet mens syersken snakket. Hun brukte hendene for å vise og understreke, slo av og til opp i et magasin og viste eksempler på det hun hadde merket seg. Dette kom til å bli strålende! Nå manglet bare navnet.

Til toppen

Flere bøker av Merete Lien: