Barnehjemsgutten (Heftet)

Serie: Livets lenker 23

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Livets lenker
Serienummer: 23
ISBN/EAN: 9788202404109
Kategori: Romanserier
Omtale: Barnehjemsgutten
Under overfarten til London forteller Elen omsider ektefellen at hun venter barn. Da de endelig ankommer storbyen, får de vite at det er få skip som seiler vinterstid, og Sigmund går fra brygge til brygge i håp om å finne et skip som skal til Norge.
På Doktorgården skal det feires julehøytid, og Hildegard får seg en overraskelse hun sent skal glemme.
 
Bergithe fomlet i lomma og trakk opp et brev. – Frøken Hildegard kunne kanskje lese det for seg selv først, hvisket hun.
Hildegard nappet til seg arket. Det hadde sikkert med skolen å gjøre. En plutselig kvalme bølget gjennom henne. Tanken på å gå tilbake til undervisningen, gjorde henne uvel. Hun stålsatte seg, før hun senket blikket og leste.
            – Du godeste, hvisket hun og presset håndflaten mot kjaken. – Hvor i himmelens navn har du fått dette fra?


UTDRAG FRA BOKEN:
Tenk at julekvelden allerede var over. Bergithe lot hånden gli over det varme sjalet hun hadde fått av frøken Hildegard. Nå hadde hun både en staselig vinterkåpe og et vakkert sjal. Hun gledet seg til skolen skulle begynne, for da skulle hun spasere bortover Kongsvegen som en frue, i kåpe og med nytt sjal. Jammen var frøken Hildegard snill! Til og med ungene hadde fått gave. Knut hadde gått til bryggerhuset for å få dem i seng. Antagelig lå de nå og suttet på hvert sitt smørdrops. Hun måtte huske å takke frøken Hildegard for at hun tenkte på de små.
            – Er alt tatt av bordet, Bergithe?
Martha stirret spørrende på henne, og hun nikket. Maten var satt i spiskammeret, og de skitne koppene, tallerkenene og bestikket sto på benken der Marja vasket opp. Hun så sur ut. Det skyldtes at Martha hadde beordret henne til å vaske opp.
– Jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor vi ikke kan gjørra det i morra, kom det sint fra Marja, som skottet på kokka med et smalt blikk.
– Så lenge det er jeg som bestemmer her på kjøkkenet, lar vi ikke oppvasken stå, svarte Martha.
– Tror du at det skjer noe farlig om vi gjør det, kanskje? ropte Marja. – Tror du verden går under om det står et skittent glass eller to på benken?
Martha vendte seg sakte mot ungpiken.
– Det som i alle fall skjer, Marja, sa hun sint, – er at du får sparken om du ikke gjør det du skal!
 Martha slengte filla på benken, og Marja så et øyeblikk fryktsomt på henne før blikket smalnet, så vendte hun seg mot oppvaskbaljen der varmtvannet ventet. Bergithe ristet lattermildt på hodet. Marja var ikke god å ha med å gjøre når hun var tverr. Og tverr det var hun fordi hun mente at hun fortjente å ha fri siden det var julekvelden.
Signy hadde gått opp med veslegutten. Han hadde sutret hele kvelden, og alle hadde sett lettet ut da hun forkynte at hun gikk til sengs.
– Hvis alt er båret inn, kan du hjelpe Marja med oppvasken. Kokka gjorde en gest mot benken, og Bergithe grep håndkleet og begynte å gni glassene tørre. Hun var sliten etter en lang dag, og egentlig var hun enig med Marja. Om ikke alt var renskurt og lå skinnende på sin vante plass, så var det tross alt en ny dag i morgen. Men Martha tenkte ikke slik, visste hun. Kokka hadde aldri i hele sitt liv gått til sengs uten at gulvet var feid og benken var tørket av. Knut hadde bedt henne komme så fort hun slapp fra. Munnvikene hans hadde krøllet seg oppover da han sa det. Så var han vel lysten, tenkte hun, og kjente den lille kilingen. Hun likte det Knut gjorde med henne.
– Og du trenger ikke stå der og glise, mumlet Marja og plasket unødvendig med oppvaskkluten. – Det er ikke akkurat morsomt å stå her.
– Hva er det du har det så travelt for? Bergithe gløttet ertende på piken, men så at spørsmålet gjorde henne usikker, og hun dultet derfor til henne og lo. – Du skal vel til drengen, kan jeg tenke meg. Hun løftet krystallglasset mot oljelampen for å forsikre seg om at det var speilblankt, og satte det deretter på brettet sammen med de rene glassene. – Hva var det forresten som skjedde under julegudstjenesten?
Marja himlet med øynene og gjenfortalte hva hun hadde måttet gjøre for Hildegard.
– Så du dro hit? Bergithes øyne ble store.
– Ja, for å finne en gave til prestefrua. Frøken Hildegard var helt vill i blikket da hun ba meg gjøre det.
            – Hva fant du da?
            – Frøken Hildegard ba meg om å finne noe med broderier, så jeg gikk opp på værelset hennes for å se om det var noe der. Marja dasket kluten i vannet så det sprutet. – Jeg har alltid gledet meg som en unge til julegavene, men i kveld visste jeg hva alle skulle få, sa hun mutt. – For gavene lå på frøken Hildegards værelse, og det var umulig ikke å se dem.
            – Du hadde vel ikke trengt å gå til frøken Hildegards værelse for å finne noe med broderi på? Bergithe tittet oppgitt på Marja.
            – Nei, det hadde jeg kanskje ikke, men jeg gjorde nå det, da.
            – Og hva pakket du inn? Bergithe løftet nok et glass mot lyset for å se om det var blankt nok.
            – Jeg fant noe som frøken Hildegard hadde sydd. Marja virket med ett unnvikende.
            – Hva da? Bergithe stirret nysgjerrig på ungpiken.
            Kokka som akkurat hadde kommet ut fra spiskammeret, overhørte hva de snakket om, og hun ristet på hodet og så oppgitt ut. – Jeg ba henne finne noe annet, sa Martha. – Men Marja ville ikke høre.
            – Jeg hadde blitt glad for noe så vakkert, ropte Marja sint til kokka. – Og siden det var meg hun sendte, kan du tie stille med deg.
            Bergithe så forundret på de to. Det var julaften, og her sto de og kranglet høylytt. Kokka var da ingen kranglefant. Nysgjerrig vendte hun seg igjen mot Marja.
            – Si det da? sa hun. – Si hva det var du pakket inn?
            – Hun fant noe privat, kom det stramt fra kokka. – Jeg synes jeg ser det når fru Sørensen pakker det ut i alles påsyn.
            – Det er vel ikke sikkert at hun gjør det, bjeffet Marja.
            – Selvfølgelig gjør hun det. De gir da gaver til de ansatte på prestegården også. Det ville undre meg stort om ikke fru Sørensen pakker ut sine samtidig.
             – Kan dere si meg hva det er? nærmest ropte Bergithe og trippet av nysgjerrighet. Kokka stakk hodet mot henne og hvisket.

Til toppen

Andre utgaver

Barnehjemsgutten
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Christin Grilstad Prøis: