Bevende hjerte (Heftet)

Serie: Soloppgang 3

Legg i ønskeliste

Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 3
ISBN/EAN: 9788202411237
Kategori: Romanserier
Omtale: Bevende hjerte
Isak svever mellom liv og død. Fra seg av engstelse kaster Andrine seg inn i arbeidet som «tjenestepike» på bestemorens gård.
Etter at det ble slutt mellom Ole og Stina, pønsker faren hennes ut en grusom straff. Fortvilet prøver hun å få tak i Mathias …
 
Mathias trakk henne inntil seg og klemte henne. Hun klamret seg til ham, ønsket ham så nær som to kunne komme hverandre. Hun brydde seg ikke om at det var syndige tanker. 
Han trakk seg tilbake og grep tøylene. «Kom! Vi finner et sted hvor vi kan være sikre på at vi er alene.»


UTDRAG FRA BOKEN:
Stina dro av seg kjolen og la seg i sengen. Hun var ennå oppskaket etter det som hadde hendt. Det hadde vært så fælt å se Isak ligge i gresset, og hun ble uvel når hun tenkte på alt blodet. Tenk at noen hadde skutt ham!
            Anna kom inn og satte seg på sofaen. Hun la hendene i fanget. «Jeg ble sjokkert da din far plutselig dukket opp. Jeg trodde han skulle bli borte lenger,» sukket hun og så ned på skoene sine.
            «Ja, jeg ble også overrasket,» sa Stina.
            «Jeg så ham først da han kom ut av stallen. Han hadde gjørme på støvlene, og var skitten i ansiktet. Jeg spurte hva han hadde holdt på med, men da ble han sint. Jeg fikk ingen forklaring. Vognen sto bak låven – den måtte ha stått der en stund, antar jeg, for stallgutten hadde allerede tørket av hestene da Albert kom ut av stallen. Men han vil jo ikke tale med meg om noe som helst, og jeg tør ikke spørre ham heller. Han farer opp og er så hissig at jeg ikke våger å si et ord. Jeg orker ikke å bli slått igjen.»
            «Det forstår jeg godt. Hvor er far nå?»
            «Han venter besøk av Jens og August Melby. Din trolovede kommer snart.»
            «Å nei, ikke si det! Jeg vil ikke møte ham.» Stina satte seg opp i sengen. Hun ble uvel, kjente at det rørte seg i magen, som om hun hvert øyeblikk skulle kaste opp.
            «Faren din har satt en dato for bryllupet. Jeg er så lei for det, Stina! Om to dager må du pakke og reise herfra.»
            Stina kastet seg ned i sengen og begynte å gråte. Det ble for mye for henne. Hun var kjær i en annen mann – en mann som hadde tatt på henne, satt hjertet hennes i brann. Hun så ham for seg med det blendende smilet … Nei, det var ikke til å holde ut! Hun kunne ikke gifte seg med Jens Melby!
            «Jeg må tale med far. Det får ikke hjelpe om han blir sint,» sa hun, og kom seg fort ut av sengen. Så skyndte hun seg å ta på seg kjolen. Hun rettet seg i ryggen, måtte samle krefter til oppgjøret som ventet.
            «Du må trå forsiktig,» sa Anna engstelig.
            «Ja, men det er livet mitt som står på spill. Jeg kan ikke tillate at far ødelegger det.»
            Stina gikk sakte ned trappen. Hjertet banket hardt. Hun var livredd, men kunne ikke vise det. Nå måtte hun være sterk.
            Faren satt i sofaen med et glass konjakk foran seg. Han gløttet så vidt opp da hun stilte seg foran ham. «Ja, hva vil du nå?» sa han, og hun så at han var amper. Det fikk ikke hjelpe. Det var nå eller aldri.
            «Du vet hva jeg vil, far.»
            «Jaså, tror du jeg er tankeleser?»
            «Nei, men … Far, jeg kan ikke gifte meg med Jens Melby! Jeg elsker ham ikke, og jeg kjenner ham ikke. Dessuten er han stygg,» la hun til. Hun ventet at han skulle bruse opp igjen, men han satt stille, løftet glasset og tok en slurk. Så satte han glasset på bordet, før han kremtet et par ganger.
            «Stygg? Så du synes han er stygg? Ja, han er kanskje det. Men det er det vanskelig for meg å si noe om. Jeg er selv en mann. Men spiller det noen rolle? Du må ekte ham uansett. Jeg synes heller du burde være glad for at du får ham. Han er meget velstående, vet du. Din fremtid blir sikret. Når jeg får en sønn, vil ikke du arve så mye etter meg, så jeg synes heller du skal være takknemlig.»
            Han snakket så rolig at hun ble rent skremt. Det var noe faretruende i stemmen hans, noe hun ikke klarte å forstå.
            «Jeg kan ikke gifte meg med ham, far. Jeg kan ikke!» sa hun fortvilet.
            «Det er for sent å klage nå, Stina. Du valgte å heve trolovelsen med Ole. Det er din egen feil.»
            «Ole elsket meg ikke, far, det vet du.»
            «Ja, jeg vet det, men du kunne ha gjort mer for å beholde ham. Ole var en dyktig kar, og jeg likte ham. Han samlet folk, og det var fint for forretningene mine. Men du er så sta og egenrådig at du skulle ha hatt pryl!»
            Stina sank ned i stolen. «Jeg er for gammel til å få pryl, far.»
            «Pøh, du er en jentunge som ennå ikke har lært å lystre sin far. Du åler deg innpå Mathias. Du er som din mor, blottet for moral og anstendighet,» la han til med forakt i stemmen.
            Stina gispet høyt. «Hvordan våger du? Dessuten lyver du! Mor var ikke slik. Hun var en snill kvinne, det var du som ødela henne!» slengte hun mot ham.
            Hun burde ha tenkt lenger. Faren reiste seg brått, stilte seg foran henne med brede ben og viftet med hånden like foran ansiktet hennes. «Reis deg opp, datter!»
            «Nei, det gjør jeg ikke! Jeg nekter å la deg slå meg. Jeg finner meg ikke i det!» sa hun og hektet blikket i hans. Hun blunket ikke, så bare direkte på ham med det samme sinnet som buktet seg i ham.
            Han trakk seg tilbake idet Anna kom inn. «Gjestene kommer nå,» sa hun. Stina pustet lettet ut. Hun var reddet – i denne omgang.
            Jens og August Melby kom inn og bukket lett for henne. August stilte seg i bakgrunnen. Han virket brydd over hele situasjonen, forsto Stina. Han ønsket ikke at sønnen skulle gifte seg med henne. Han var blitt tvunget til dette, han også. Faren hennes var en farlig mann. Hun visste at han var villig til å gå uhyggelig langt for å få viljen sin.
            «Sett dere ned,» sa faren smørblidt. Han smilte fra øre til øre og var meget galant. Jens Melby satte seg i sofaen, men August nølte.
            «Vi kan ikke bli lenge. Det er mye å gjøre på gården,» sa han, så lavt at Stina måtte bøye seg frem for å få med seg alle ordene.
            «Sett deg, far,» sa Jens og nikket mot en stol, og August Melby satte seg.
            Albert Johansen smilte fornøyd. «Det er godt å se dere igjen. Stina kommer til Kongsvinger om to dager, hun skal bo hos sin tante til bryllupet skal stå. Jeg kommer ikke før bryllupsdagen. Jeg har aldeles for mye å holde på med.» Han satte seg i den andre stolen og tente en sigar, som han begynte å patte på. Det var en trykket atmosfære i værelset. Ingen sa noe.
            Anna kom inn med kaffe og småkaker, og sluttet seg til dem. Hun var nydelig kledd, i en lindegrønn bomullskjole, og hadde laget korketrekkere i håret. Kjolen satt som støpt på den veldreide kroppen, og hun smilte søtt. Hun var flink til å konversere med folk, og nå begynte hun å samtale med August Melby. Det så ut som om faren ble irritert. Anna fikk det antagelig med seg, for plutselig ble hun stille og snurpet munnen sammen. Så bøyde hun nakken og drakk kaffe i små slurker.
            Stina ble mer og mer nervøs. Redd for det nye livet som ventet henne. Hun smugtittet på Jens Melby, så ham for seg på kammerset når han skulle kreve sin rett som hennes ektemann. Det veltet seg i magen av kvalme. Han var så stygg! Hvordan skulle hun makte å ha ham hos seg, dele seng med ham? Hun visste at hun ville hate ham fra den første dagen – fra den første natten. Hele tiden ville hun tenke på Mathias, som hadde tent hjertet hennes. Hun ville gråte og lengte etter ham, og hun ville savne det nye hjemmet sitt – gården hvor moren en gang bodde.
            «Vi har hørt at det var en stygg skyteepisode her tidligere i dag. Ryktene har allerede nådd byen, og lensmannen er på vei hit,» sa August, da det hadde vært stille en lang stund.
            Faren så fra August til sønnen hans, før han begynte å humre. «Lensmannen har ikke noe her å gjøre. Det var antagelig et vådeskudd. Isak har ingen fiender, ingen kan ha ønsket ham død.» Han og virket plutselig skråsikker, som om han selvfølgelig hadde rett i sine antagelser.
            «Hvis det er slik De tror, er det fint at lensmannen kommer,» sa Jens Melby. «Han finner nok ut av det. Nå jakter han på to drapsmenn. Det er et mysterium med de to kvinnene som ble funnet utenfor festningsmuren, og herr Meller arbeider hardt for å finne ut hvor kvinnene kom fra. Han tror kanskje de bodde i byen for mange år siden, men han er ikke sikker. Det kan også være at kvinnene var skjøger som oppholdt seg der.»
            «Skjøger?» Stina kunne ikke tro det. Hun hadde hørt at det lå et kjærlighetsbrev i kjolelommen til den ene kvinnen. Ingen skjøge ville ha fått et slikt brev, trodde hun.
            Faren drakk kaffe og røkte. Røkringene steg opp i taket og la seg som et teppe under himlingen. Det så ut som om Jens Melby ble plaget av det, øynene hans rant, og han måtte stadig tørke bort tårene med underarmen. Så harket han litt også, antagelig for å antyde at nå var det nok, men faren hennes brydde seg ikke om det. Han dampet og dampet på sigaren så Stina begynte å bli kvalm av lukten.
            Anna kremtet. «Kanskje du skal legge fra deg sigaren litt, Albert? Det ser ut som om gjestene synes det er plagsomt,» sa hun forsiktig.
            Stina så på den søte Anna, og håpet at ikke faren ville gi henne pryl for at hun blandet seg opp i hans saker. Han smilte sammenbitt, og Anna ble stille og blek.
            «Og så er det denne tausa Kari, som ble drept. For ikke å glemme mangedrapsmannen. Det er utrolig at han selv ble tatt av dage,» fremholdt Jens, og sperret opp øynene. Det gjorde ham enda styggere. Stina orket ikke se på ham.
            «Ja, det er skjedd litt av hvert på kort tid, men jeg synes det er tøv å bruke tid og krefter på å finne ut hvordan disse kvinnene døde,» sa faren. «Altfor mange år er gått. Hvorfor bry seg med det nå?» Han trakk likegyldig på skuldrene.
            «Jeg er ikke enig,» brøt August Melby inn. «Det er viktig å finne ut av dette. Ingen vet om det er en sammenheng mellom de andre drapene.»
            Faren så på August Melby som om han var den dummeste mannen han hadde møtt. Blikket hans var hånlig og anstrengt på samme tid. «En sammenheng, etter så mange år? Nei, det tror jeg ikke noe på.»
            «Det er det lensmannens oppgave å finne ut av,» sa Lars Melby tilkjempet rolig.
            Han mislikte å være her, det var ikke vanskelig å forstå, tenkte Stina. Hun lurte på når denne prøvelsen var over. Hun var interessert i å høre om drapene, men hun tenkte naturligvis mer på Mathias og hvordan det gikk med Isak.
            «Det er forferdelig med Isak,» sa hun sakte. «Jeg føler at jeg bør dra bort dit og høre hvordan det går med ham.» Hun tok en sjanse nå, men hun visste at faren likte Isak godt, og at han var avhengig av at Isak hjalp ham med forretningene og regnskapet. Han burde være litt mer interessert i hvordan det gikk med ham, tenkte hun.
            Faren la fra seg sigaren og nikket. «Jeg tenker på ham, jeg også. Det er utrolig at det ikke er trygt å ferdes i skogen lenger. Jeg håper det var en ulykke.»
            «Ja, kanskje, men hvor er han som skjøt?» Stina lente seg frem og fikk øyenkontakt med faren. Hun så at han var sliten, og det forundret henne. Faren var aldri sliten.
            «Over alle hauger, antagelig,» sa Jens Melby, og det så ut som om han syntes han var morsom. Han smilte skjevt. Stina fikk lyst til å sparke ham i leggen. For en tulling, tenkte hun foraktelig.
            «Ja, ja. Vi får takke for oss. Da ses i kirken,» sa August Melby, og Stina takket ham stille. Endelig. Endelig skulle de gå!
            Anna og faren reiste seg, og Stina gjorde det samme. Ute i hallen ga alle hverandre hånden etter tur. Stina lente ryggen inn mot veggen da de lukket døren bak seg. Faren tok tak i armen til Anna, dro henne med seg inn i stuen og smelte døren igjen. Stina ble stående et sekund, før hun bykset frem og rev opp døren. Han skulle ikke slå hennes gode Anna! Aldri i verden!

Til toppen

Andre utgaver

Bevende hjerte
Bokmål Ebok 2013