Blå fioler (Heftet)

Serie: Livet i Bergfoss 18

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Livet i Bergfoss
Serienummer: 18
ISBN/EAN: 9788202400927
Kategori: Romanserier
Omtale: Blå fioler

Ester klarer seg utmerket godt alene – uten mann. Hun har en sønn, hun har kattene og hunden. Men det er mai og det er forventning og forelskelse i luften. Innen måneden er omme, har Ester møtt en mann. Det hun ikke vet, er at mannens forrige kvinne er like sjalu som ondskapsfull …
Peter og Jo blir vitner til en hundekamp, og Peter blir rasende over den respektløse behandlingen av hunden. Han bestemmer seg for å redde den – hvis det ikke er for sent.

Peter satte seg på huk foran hunden. Han maktet ikke å få noen oversikt over skadene. Kroppen var blodig, full av rifter og sår, men da han bøyde seg helt nær, kunne han høre at den pustet. Det var nok for ham. Han snakket forsiktig og trøstende til dyret, prøvde å få hunden til å forstå at han ville den godt. Kanskje gjorde den det også. Dyret prøvde å løfte hodet, før det sank utmattet sammen.

UTDRAG FRA BOKEN:
Det var nettopp i Trondheim Peter Veide og Jo Strand befant seg denne hustrige og uvanlig kjølige kvelden i begynnelsen av mai. De hadde vært på konsert med Gåte i Storsalen på Samfundet. Nå slanget de seg i en bar på Nordre, Peter med en øl og Jo med den vanlige colaen. Det var egentlig like greit at kompisen ikke drakk, tenkte Peter. På den måten kom de seg hjem i kveld.
Han kikket bort på Jo som stirret nesten dystert på glasset med cola. Det var helt tydelig at han ikke akkurat var i perlehumør. Når han tenkte over det, hadde Jo vært ganske mutt og sagt lite hele kvelden. Peter bestemte seg for å komme til bunns i kameratens oppførsel.
– Jeg begriper altså ikke hva du sturer slik for, konserten var da dritbra!
– Aldeles suveren, kom det uten entusiasme fra Jo.
– Såpass. Peter tok en slurk av ølet. – Hva er det egentlig som feiler deg? spurte han og satte glasset tilbake på bardisken. – Du ser ut som om du skal i din egen begravelse. Hvis det er noe som er like ille eller verre, foreslår jeg at du forteller det.
Jo smakte nølende på colaen. Han skar en grimase.
– Kristina har søkt på en kunstskole i Italia.
– Jeg hører dette. Peter sendte ham et langt blikk. – Du er altså redd for at hun skal finne seg en italiener eller noe sånt?
Jo skulte stygt tilbake.
– Du skjønner vel hva dette innebærer? Jeg er vant til å se henne hver dag …
– Ja, avbrøt Peter. – Dere har hengt sammen siden dere var femten. Spør du meg er det kanskje på tide at dere får sett litt mer av verden begge to.
– Jeg vil ikke at det skal bli slutt.
– Det behøver det vel ikke heller. Peter ristet temmelig oppgitt på hodet av det han kalte svart-hvitt tenkning. Han brukte seg selv som et rimelig godt eksempel. – Sara er stadig vekk på reisefot, jeg depper da ikke av den grunn.
– Det er noe annet, presiserte Jo. – Dere er vant til å være borte fra hverandre.
– Vi er like fullt sammen, påpekte Peter.
Jo sukket. Han hadde snakket med Roar Salstad for et par dager siden og fått høre at det var slutt mellom ham og Vilde. Nå brukte han deres forhold som et – etter hans mening – mer nøkternt og realistisk eksempel.
– Langdistanseforhold fungerer ikke.
Peter blåste.
– Roar og Vilde kommer helt sikkert til å bli sammen igjen, uttalte han skråsikkert.
– Roar sa ganske klart fra at det var slutt for godt denne gangen.
Ja vel. Peter var slett ikke overbevist. Han tømte i seg mer øl, før han kom med nye forslag.
– Hvis du er så redd for å miste Kristina, foreslår jeg at du også drar til Italia. Han trakk på skuldrene. – Du får jo fagbrev som bilmekaniker om en måneds tid, ett år før alle andre til og med.
Jo drakk opp colaen og satte glasset hardt fra seg på bardisken.
– Hun har ikke spurt.
Peter lot være å kommentere det siste. Han hadde begynt å legge sine egne planer for fremtiden. Med god hjelp fra Anette. Det var nå ganske innlysende at han ikke kom til å få gode nok karakterer til å komme inn på veterinærhøgskolen, hvilket ville si at en mangeårig drøm gikk i grus før den fikk lov til å slå rot. For en ukes tid siden satt han og tenkte dystre og mørke tanker og forbannet de beinharde opptakskriteriene da Anette gjorde ham oppmerksom på noe ganske vesentlig.
– Folk blir veterinærer andre steder i verden også, påpekte hun. – Man behøver ikke på død og liv å studere i Oslo. Det var faktisk helt sant. Sammen hadde de brukt Internett flittig og funnet frem til en hel del andre muligheter. Dagen etter tok Peter kontakt med skoler både i England og Tyskland. Hvis han hadde hellet med seg, kom han til å tilbringe de neste årene i Bristol, eller kanskje i München. Det var i grunnen bare å vente i spenning, tenkte han håpefullt og nikket til Jo.
– Går vi?
Maikvelden var grå og tåkete. Tunge skyer lå over byen, men heldigvis lot regnet vente på seg. Peter kunne egentlig ha tenkt seg en øl til, men Jo insisterte på at de burde dra hjem. De diskuterte litt frem og tilbake mens de ganske sakte tok en snarvei gjennom smågater og trange smug til parkeringsplassen der bilen sto. Brått stoppet de begge opp og ble stående og lytte.
Fra et kjellerlokale hørtes hjerteskjærende lyder. En klynkende, livredd bjeffing. Sint, snerrende knurring. Igjen ydmyke, bedende bjeff, men adskillig svakere denne gangen. Lydene vedvarte med høye, hatske tilrop. Peter gikk nærmere. Han satte seg på huk foran et lite vindu helt nede på gateplan. Glasset var grått av skitt og han gned forsiktig til han fikk en åpning på størrelse med en knyttneve.
Synet som møtte ham, fikk ham instinktivt til å rygge tilbake. To hunder slåss en kamp på liv og død. I en ring rundt sto ti–tolv menn og heiet. Det så grotesk ut. Peter kjente at han ble kvalm. Han tvang seg til å bli sittende. Jo kom til, også han reagerte med avsky:
– Hundekamp! Fy faen så jævlig!
De kunne se at selv om de to hundene var omtrent av samme størrelse, var det åpenbart at den ene hadde overtaket. Den var kraftigere, mer muskuløs og eldre, mente Peter. Med en aggressivitet han aldri hadde sett maken til, lukket kjevene seg og bet seg fast i den sjanseløse motstanderen gjentatte ganger. Den andre hunden var livredd. Den pep og ga tydelig tegn til at den ville gi seg, for hvert bitt ble den mer og mer sliten, blodet rant fra flere åpne sår. Da den prøvde å søke ly hos det mennesket som Peter og Jo antok var eieren, ble den sparket tilbake til arenaen.
Den makabre forestillingen fortsatte. Med brølende tilrop fra sidelinjen. Noen kamp var det ikke lenger, den skambitte hunden hadde for lengst gitt opp. Den lå aldeles stille, for skadet til å kunne gjøre noe for å forsvare seg, men ingen grep inn og gjorde slutt på lidelsene. Fremdeles fikk den andre hunden fortsette med å rive og slite i den utmattede og nå livløse hunden.
– De lar den bare ligge der til den dør, sa Jo stille.
Peter orket ikke å svare. Han var så forbannet at han hadde vanskelig for å la være å brøle det ut. Det måtte han ikke. Han måtte ikke gjøre noe som kunne avsløre at menneskene der inne ble holdt øye med. I tankene hadde han begynt å legge en plan. Da den groteske oppvisningen så ut til å være over, pengebeløp skiftet eier og både menn og den seirende hunden forlot lokalet, var han klar.
Ikke helt uten grunn var Jo en smule skeptisk til kameratens plan.
– Hva om de oppdager oss? sa han. – Hvilke forklaringer har du tenkt å komme med overfor en slik gjeng?
Peter nektet å høre på den slags.
– Den hunden skal ikke ligge der og pines til døde, svarte han bestemt.
De gikk inn i bakgården, som viste seg å være adskillig større enn de hadde antatt. Sannsynligvis var kjellerlokalet en del av en nedlagt fabrikk. De registrerte at flere biler sto parkert utenfor, likeså et par motorsykler. Ellers var gårdsrommet preget av diverse tilfeldige gjenstander som et bildekk, en kost med brukket skaft og en temmelig medtatt postkasse som lå slengt i et hjørne ved siden av skjelettet av en sofa. Et stykke innenfor porten sto en ganske imponerende stabel med kasser fulle av tomme ølflasker.
De to guttene nikket til hverandre før de huket seg ned i skjul bak ølkassene.
– Hva gjør vi nå? hvisket Jo.
– Vi venter, svarte Peter tilbake. Det var det eneste vettuge han fant på i farten. Innerst inne lurte han selv også på hva neste trekk skulle bli. Sant å si virket planen hans ikke så helt realistisk lenger, det lot han imidlertid være å nevne for Jo.
De lå stille bak stabelen med ølkasser mens de hele tiden lyttet etter stemmer. Det var ikke særlig vanskelig. Fra et rom som de mente måtte ligge lenger inne i lokalet, kom det brautende, høyrøstede meningsutvekslinger. Lyden av korker som spratt, kjennetegnet at en fest var på gang. Jo, som hatet fulle folk, begynte å bli nervøs. Han ville aller helst at de skulle kontakte politiet.
– Og hva tror du de gidder å gjøre? Peter viste bemerkelsesverdig liten tiltro til lovens voktere, enda han var sammen med datteren til en av dem.
– Du har vel rett, medga Jo.
Peter tenkte fort.
– Hør her, sa han. – Du står vakt her ute, mens jeg går inn. Han nikket til Jo. – Hvis jeg ikke kommer tilbake i løpet av et kvarter, skal du få lov til å hente politiet.
– Greit.
Jo syntes egentlig ikke det, men han visste at kameraten var så giret og så oppsatt på å få ut hunden at det ikke nyttet å snakke fornuft til ham. Peter listet seg bort og tok i døren. Som forventet var den låst. Han gikk tilbake til Jo.
– Vinduet, hvisket Jo. Han pekte på et vindu i første etasje som sto på gløtt. – Du klarer å komme deg inn der, men vær rask!
Peter snudde seg og smatt bort til vinduet. Han dro det mot seg til det sto på vidt gap. Deretter plasserte han hendene i karmen og var i ferd med å heise seg opp, da stemmene kom nærmere. I det samme ble døren åpnet.

Til toppen

Andre utgaver

Blå fioler
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Synnøve Eriksen: