Blodig alvor (Heftet)

Serie: Alvestad 18

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Alvestad
Serienummer: 18
ISBN/EAN: 9788202401030
Kategori: Romanserier
Omtale: Blodig alvor
Ingrid Alvestad har levd et rolig liv blant overklassen i Christiania, men en dag mottar hun et oppskakende telegram. Faren er død, og Ingrid er arving til en storgård på Romerike. Det viser seg fort at hun slett ikke er velkommen på gården, hvor fortidens synder lurer i krokene.

Hun presset øynene igjen, forsøkte å lete frem den styrken hun visste fantes inne i seg, men som hadde måttet vike for frykten. Hjertet hennes slo fort og hånden hennes skalv mot Edvards kinn.
– Edvard? hvisket hun, og ba om at han skulle svare henne. Ba om et livstegn, en løftet hånd, et sukk, hva som helst som fortalte henne at han hørte henne.


UTDRAG FRA BOKEN:
Hun satt i stuen og broderte da frøken Løkka kom tilbake for annen gang og fortalte at Sabrina hadde kommet. Louise spratt opp, glad over å møte venninnen igjen. Hun gikk raskt mot hallen, hvor Sabrina var i ferd med å rekke kåpe og hatt til en taus.
– Sabrina! sa hun smilende. – Jeg håper ikke du hadde en altfor kjølig tur. Det er kaldt ute nå.
– Litt kulde kan jeg da tåle, smilte Sabrina, men Louise så at smilet ikke nådde øynene hennes, og lurte på om det hadde hendt noe. Hun ville ikke spørre, venninnen ville nok fortelle det etterpå, dersom det var noe viktig.
– Jeg har bedt frøken Løkka dekke på til deg også. Det blir suppe og stekt svinefilet.
– Det høres godt ut, sa Sabrina.
Igjen syntes Louise at det var noe sorgtungt og trist over venninnen.
– Kom! Hun stakk hånden innunder Sabrinas og trakk henne med seg inn i stuen. – Det er varmere her enn i hallen, sa hun og lot venninnen sette seg i den grønne plysjstolen før hun selv satte seg i sofaen ved siden av.
Sabrinas øyne betraktet de dansende flammene i peisen, mens hendene hennes lå foldet i fanget.
– Er alt bra med dere? spurte Louise forsiktig.
– Bra og bra! Sabrina gned hendene sine mot hverandre. – Tilstanden er den samme for mor, det er ingen tegn til bedring. Hun så på Louise. – Det er rart, tidligere hatet jeg måten hun herset med meg og andre på. De biske ordene hennes, skinnhelligheten. Jeg ønsket ofte at hun ikke var min mor. Nå tenker jeg at jeg gjerne skulle sett at hun var slik igjen. Det er vondt å se henne lenket til sengen, og så … så glad i de beroligende dråpene. Doktor Strymle har sagt at jeg må ta dem fra henne, at hun ikke kan få så mange av dem, hun er blitt avhengig, men hvis hun ikke finner dem, blir hun ikke til å holde ut med. Her om dagen kastet hun en vase etter en taus og anklaget henne for å ha stjålet dem.
– Hun har det vondt, sa Louise, og kjente nok en gang et stikk av dårlig samvittighet. Madame Lysk hadde reddet henne fra Sylvester, det var hun som var årsaken til at Sylvester falt ut av vinduet, selv om det ikke var hennes hender som hadde dyttet ham.
– Noen ganger lurer jeg på om jeg burde be om å få henne lagt inn på asylet, slik at hun får hjelp, sa Sabrina skjelvende.
Louise stirret skrekkslagen på henne, som om hun ikke trodde sine egne ører.
– Jeg skal selvsagt ikke gjøre det. Jeg vil henne ikke så vondt, vi vet jo hvordan det er der inne, men tanken har streifet meg. Det beste hadde vært om jeg kunne ansatt noen som kunne tatt vare på henne. Men vi har ikke penger til det, og snart skal jeg også flytte ut. Hun sa det med trist røst.
– Flytte? Hvor da? Louises hjerte slo raskere. Hun hadde vent seg til å ha venninnen så nær. Hvis hun hadde behov for å betro seg til Sabrina, befant hun seg bare en kort vogntur unna.
– Det er en familie med to barn som trenger guvernante. Brevet var stilet til mor, men hun har ikke lest det, hun bryr seg ikke om slikt lenger. Det eneste hun vil er å sove. Familien hadde fått nyss om hva som hadde hendt, og tilbød meg en god sum med penger for å bli deres guvernante.
Louise kjente tristheten som en klump i halsen.
– Jeg ville ikke si noe med en gang, for jeg måtte tenke nøye over saken, sa Sabrina fort. – Dette er ikke det jeg har drømt om, men jeg har ikke noe valg. Jeg har sagt det før, jeg er ikke noe ettertraktet gifte. Som guvernante vil jeg i hvert fall kunne tjene nok til at mor og jeg får beholde huset. Familien har forpliktet seg til det, alle slike utgifter skal dekkes, har de skrevet.
– Kan dere ikke selge huset og kjøpe en mindre leilighet? sa Louise forsiktig. – Da ville dere sitte igjen med mer penger og ikke så mange utgifter?
– Jeg har tenkt den tanken flere ganger, det ville løst mye, men mor vil ikke, sa Sabrina med et dypt sukk. – Mor sier at huset er det eneste hun har igjen etter at Sylvester og far gikk bort, og hun vil ikke kvitte seg med det. Da vil hun heller sulte, sier hun. Jeg kan ikke gjøre noe når hun har den oppfatningen. Det er hun som bestemmer.
– Jeg forstår at det er vanskelig, sa Louise. – Familien du skal til, er de gode venner av dine foreldre?
– De kjente far godt. Mannen i huset heter Viktor Stormyr, og fruen heter Hedda. De har tvillinger, Henriette og Alexander. Begge er elleve år gamle. Jeg har aldri møtt dem, men de var på leting etter en guvernante, som sagt, og ville ikke benytte seg av noen de ikke kjenner litt til. Fruen der har visst dårlig helse.
– Hvor holder de hus? spurte Louise forsiktig.
– Like ved jernverket i Bærum. Viktor Stormyr hører til en ærverdig familie med trelastbaroner. De tjener godt på skogrettigheter og sagbruk.
– Jeg forstår, sa Louise. – Det blir kanskje godt for deg å flytte til et nytt sted og få noe annet å tenke på. Hun smilte, og sa til seg selv at det var det som var viktig. Hun ville komme til å savne henne, men det var ikke så langt til jernverket.
– Jeg har ikke noe valg. Det er bare mor og meg igjen nå, og hvis jeg ikke tar denne posten, kommer vi til å miste huset.
– August Møller …, begynte Louise.
– Han er enig med meg. Det koster å eie et stort hus, det har du sikkert fått erfare de siste månedene. Tjenerskapet skal ha salær, det skal kjøpes ved og parafin, mat, klær ... Selv om vi hadde stengt av de fleste rommene og levd beskjedent, ville det likevel ikke vært nok. Vi ville blitt tvunget til å flytte, og hvor skulle vi da tatt veien? Jeg kan ikke belemre deg med mor, hun er mitt ansvar nå. Når denne familien ønsker å ansette meg som guvernante for barna deres, er jeg villig til å ta stillingen.
– Men de kjenner deg vel ikke godt nok?
– De vet at jeg er belest. Det er tydeligvis viktig for dem, og at jeg kommer fra et dannet hjem. Ikke for det, mor sa alltid at jeg hadde alt annet enn nettopp dannelse, men det har jeg ikke tenkt å fortelle dem. Jeg får en mulighet til å redde oss, og til å vise mor at jeg også duger til noe. Jeg er nødt til å gjøre dette.
– Når reiser du?
– Om en uke.
– Så du blir ikke med i selskapet hos herr og fru Storvaldsen, da?
– Det må bli slik, Louise. Jeg har ikke noe valg. Og kanskje vil jeg ha godt av å komme meg bort fra mor og huset med alle minnene. Jeg ville ikke hatt så mange andre muligheter til å slippe unna, hvis jeg da ikke hadde fått en beiler, og det tror jeg ikke det er noe håp om.
Louise nikket. Sabrina hadde rett i alt hun sa, og det var bra at hun fikk denne muligheten. De kunne skrive til hverandre, og møtes i høytidene, om Sabrina fikk anledning til å reise hjem da.

Til toppen

Andre utgaver

Blodig alvor
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Elin Brend Johansen: