Brennemerket (Heftet)

Serie: Nattmannens datter 7

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Nattmannens datter
Serienummer: 7
ISBN/EAN: 9788202409449
Kategori: Romanserier
Omtale: Brennemerket

I sin bekymring for faren som blir hudflettet, glemmer hun all forsiktighet. Men i den opphissede folkemengden får hun uventet hjelp. Likevel er ikke farens prøvelser over ennå. Det kommer nyheter om Madam Moll, og Lucie får oppklart saker hun har lurt på. Bo kommer med et uventet forslag til Lucie. Karen Malenes tilværelse blir forverret, og Lucie frykter at spådommen har rammet venninnen.

Lucie så at rakkerknektens øyne flakket, og han dro altfor hardt i tømmene, slik at hestens hode ble tvunget bakover. Den vrinsket høyt og steilet. Bo brølte av redsel og brukte pisken. Idet hesten satte føttene ned igjen, tråkket den forkjært. Kjerren rykket til og ett av hjulene traff en stubbe.

“Kjerren velter!” ropte Lucie skrekkslagen. Hjelpeløst ble hun stående og se på mens det ene hjulet ble revet av vognen i sammenstøtet, og kjerren tok overhaling med nattmannen og rakkerknekten oppi.

UTDRAG FRA BOKEN:
I det samme hørte hun lyden av vognen som skramlet bortover den stenete kjerreveien ved Klokkehaugen. Hun løp dem i møte. Faren satt baki og klamret seg fast til den lave kanten. Ansiktet var forvridd av smerte mens vognen skumpet bortover. Bo hadde en pisk i den ene hånden, og hun kunne se at faren ropte noe. Det gikk altfor fort!
Gutten så ut til å ha vanskeligheter med å holde tømmene med kun én hånd. Han ga hesten et kraftig slag med pisken.
“Ikke pisk hesten! La den ta det i sitt eget tempo!” ropte hun før hun stanset. Med forskrekkelse så hun at kjerren raste bortover den humpete veien.
“Lucie, hva gjør du her?” ropte Bo fra kuskesetet da hun var kommet innenfor hørevidde. Han pisket hesten igjen, og farten økte enda mer.
“Du kjører for fort! Ikke bruk pisken, det går fortere da!” Gode Gud, la hun til inni seg.
Hun så på Bos ansikt at han ikke var trygg der han satt. Han så ut til å ha dårlig styring på både hest og kjerre. Med sammenbitte tenner dro han i tømmene mens han ropte ut en ed mot hesten.
“Jeg prøver jo å få hesten til å oppføre seg!” ropte Bo, hvit i ansiktet.
“Dra i tømmene, så stanser den,” ropte faren og forsøkte å reise seg opp. Men han klarte det ikke og falt ned i bunnen av kjerren. Han brølte av smerte.
“Bo, ikke kjemp imot. La hesten styre det selv! Den vet hva den skal gjøre,” ropte Lucie og håpet at det var slik.
Hun så at guttens øyne flakket, og han dro altfor hardt i tømmene, slik at hestens hode ble tvunget bakover. Den vrinsket høyt og steilet. Bo brølte av redsel og brukte pisken på nytt. Idet hesten satte føttene ned igjen, tråkket den forkjært, og kjerren rykket til mens ett av de fire kjerrehjulene traff en trestubbe.
“Kjerren velter!” ropte hun skrekkslagen.
Hjelpeløs ble hun stående og se på, mens det ene hjulet ble revet av vognen i sammenstøtet med stubben og kjerren begynte å velte med de to mennene oppi. Hesten vrinsket idet den ble trukket med vognen mot skråningen nedenfor.
“Nei!” skrek Lucie idet både hest og kjerre veltet og skled bortover gresset. Hun begynte å løpe mot dem og håpet at den ikke ville seile videre nedover, men stanse. Både faren og Bo ble kastet ut og lå fortumlet på bakken.
Endelig stanset kjerren og ble liggende på siden. Samson prøvde å komme seg opp, men seletøyet hindret ham. Faren lå på ryggen, helt stille. Bo satte seg opp og tok seg til hodet.
“Bo, er du i orden? Kan du løsne Samson, så ser jeg til … nattmannen?” Hun våget ikke å kalle ham “far”, for et par menn kom springende opp bakken fra husene nedenfra.
“Hjelp oss, vognen har veltet!” ropte hun mot dem og veivet med armene.
Så styrtet hun mot faren og kastet seg ned ved siden av den livløse kroppen.
“Far, kan du høre meg?” spurte hun lavt mot øret hans og strøk ham over pannen. Det var så mye blod på trøyen at hun var sikker på at det måtte være mer enn bare fra hudstrykningen. Den ene armen lå i en unaturlig stilling, og hun fryktet at den måtte ha brukket ved albuen. Hunden kom settende mot sin herre og snuste på ham før den slikket ham på kinnet.
“Balder, sitt,” befalte Lucie, og hunden satte seg ned ved siden av den livløse eieren sin.
De to mennene hadde kommet opp til den veltede vognen. Den ene var ikke mye eldre enn Lucie, med lang og tynn kropp, mens den andre var tettbygd og med et stenk av grått i håret.
“Det er nattkisten!” ropte den yngste da han kjente igjen den forhatte nattmannens hest og kjerre. Begge stanset uten å komme nærmere.
Balder reiste seg og gjødde advarende mot de to mennene. Lucie prøvde å nå den, men ville ikke flytte seg bort fra faren. Hunden løp mot mennene, som begge tok et par skritt bakover.
“Hjelp oss, vær så snill,” ropte Lucie mens hun forsøkte å legge farens hode i fanget sitt. “Han er falt i uvett! Han er skadet!”
“Nei, for pokker! Rakkeren holder vi oss unna. Vi er ikke tåsser,” ropte den eldste og holdt ut en arm for at ikke den yngre mannen skulle røre seg. Med den andre armen holdt han en stokk mot hunden.
“Vi kan vel hjelpe hesten av med seletøyet,” mumlet den yngste av dem.
Den eldre nikket. “Hvis dere holder rakkerbeistet unna, kan vi hjelpe horsen!” ropte den eldste mot Bo, som hadde kommet seg på bena. Han ravet bortover mens han fremdeles holdt en hånd mot den blodige pannen.
“Balder, kom hit,” lokket Lucie, og hunden kom nølende mot henne. “Flinke Balder.”
Bo gikk bort til hesten og klappet den over manen og på halsen. Hesten ventet tålmodig på at de to fremmede karene skulle løsne den fra skjækene. Lucie kunne høre at den prustet tungt, den var nok urolig. Da den var løs fra kjerren, reiste den seg opp og tok et par skritt unna Bo.
“Takk skal dere ha,” sa Bo mot mennene. “Kan dere se på hjulet? Vi må frakte mannen i kjerren, for han er skadet.”
“Nei,” sa den eldste og ristet på hodet. “Dere får klare dere selv. Rakkeren vil vi ikke ha noe med å gjøre. Kom, gutt, vi går.”
De to mennene gikk, og Lucie kunne se flere andre som sto hoderystende og fulgte opptrinnet på avstand.
“Ingen vil hjelpe, Bo,” sa hun og kjente håpløsheten bre seg.

 

Til toppen

Andre utgaver

Brennemerket
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av May Lis Ruus: