Byttingen (Heftet)

Serie: Livets lenker 25

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Livets lenker
Serienummer: 25
ISBN/EAN: 9788202404123
Kategori: Romanserier
Omtale: Byttingen
Hildegard er sikker på at doktoren forsøker å forgifte henne. Hun pønsker ut en forsvinningsplan og skriver et brev til myndighetene om arveretten til gården og at hun tror noen vil ta henne av dage.
Elen og Sigmund vil ta Cornelius med seg hjem til Hundorp. Til tross for at gutten har knyttet seg til Elen, blir han ute av seg og sier at noe grusomt vil skje dersom han reiser.
 
Hun fant ham bak vedskjulet. – Hvorfor løp du ut, Cornelius? Han svarte ikke, satt bare forknytt ved siden av henne. – Cornelius, hvisket hun og trakk ham inntil seg. – Jeg lover deg at alt blir bra. – Men jeg kan ikke dra, kom det forpint fra ham. – hvorfor ikke? – For når jeg reiser så … – Så? – Så skjer det noe fælt. Hun tittet forundret på ham. – Noe fælt? Han gløttet opp på henne med tårevåte øyne. – Hvis jeg reiser, dør Maren.

UTDRAG FRA BOKEN:
Sola varmet Elens ansikt. Det var Maren som hadde beordret henne ut, og hun var glad til, for sola fylte henne med krefter. Et eller annet sted bølget Ingrids glade latter. Elen glippet med øynene og søkte etter barnet. Der så hun dem. Maren satt på trammen, og Ingrid stabbet rundt og hylte av latter når Maren kastet snø som nesten traff henne. Elen trakk pusten dypt. Hun kjente seg så takknemlig, men samtidig dukket dette såre, uforløste stadig opp, følelsen av at hun ikke fortjente å sitte i det solrike hjørnet hos Maren, inntullet i tepper og med en tung vernende fell over seg. Vesle-Anna, tenkte hun og kjente hjertet øke takten. Edwyn! De hadde ikke talt om det, Sigmund og hun. De hadde ingen plan for hva de skulle gjøre for å hjelpe Edwyn eller for å få Vesle-Anna hjem. Alt ble utsatt da hun ble syk. Tenkte Sigmund like mye på Anna og Edwyn som hun gjorde?
Elen vendte igjen ansiktet mot vårsola. Det hadde forferdet henne hvor tungt det hadde vært å komme seg utendørs. Bena hadde så vidt båret henne den korte veien.
            Igjen trillet latteren fra den lille. Maren klappet hendene mot henne og Ingrid hastet ivrig inn i favnen hennes. Jeg må samle krefter, tenkte Elen. Det var det alt dreide seg om. Hun måtte bli sterk, så hun igjen kunne ta ansvar for sine og få Sigmund til å høre på det hun skulle si ham; at de måtte få Vesle-Anna hjem. Og Edwyn? Det smertet å tenke på ham. Hver gang hun lukket øynene dukket de lyseblå øynene hans opp; velg meg!
            Fra gata lød høye rop og spetakkel. Elen vred hodet og gløttet mot flokken med barn som kom løpende. Skoledagen var over. Var ungene på Hundorp også på vei hjem fra skolen nå? Den umulige Martinus. Kranglefantene Torstein og Magne. Den flittige Pauline og den forsiktige Amund. Hun sukket. De var så nær hjemme, men likevel så langt unna. Sigmund hadde sagt at de ikke skulle forhaste seg, for våren var den vanskeligste tida å forflytte seg på. Laugen var ikke lenger kjørbar, og vårløsninga forvandlet veiene til sølehav der kjerrehjul kjørte seg fast. På enkelte strekk var den eneste løsningen å ta bena fatt. Ikke før det nærmet seg midten av mai, ville det ha tørket såpass opp at hest og kjerre kom seg trygt frem. Det betydde at de uansett kunne bli en måned eller to til i Svelvigen.
            – Jeg tar med Ingrid inn, hørte hun Maren si, og Elen nikket takknemlig. Skolebarna var ikke lenger å se. Noe skygget for solen. Cornelius?
            – Har du vært på skolen? hvisket hun, og han sa ja og satte seg på brønnlokket rett ved.
            – Blir du ikke våt om du sitter der?
            – Nei, svarte han.
            – Jo, det blir du, rettet hun, for det lå fremdeles snø der, snø som var tung og våt.  Han reiste seg, sparket snøen unna og satte seg deretter igjen.        
            Du blir fremdeles våt, ville hun si, men lukket isteden øynene. Da fikk han bli våt i buksebaken, da. Det var lærdom i det også.
            – Jeg er glad for at du er blitt frisk, hørte hun ham si, og hun mumlet takk.
            Så sa de ikke mer. Og etter en stund reiste han seg og tuslet inn. Hun så at han trakk i buksebaken som hadde fått mørke folder, men hun sa ikke noe, smilte bare over den underlige ungen som ingen visste hvor kom fra.         
 
– Du har fått farge i ansiktet, Elen! Sigmund stirret forbløffet på henne. Han hadde vært på arbeid hele dagen, et tak på et skipperhus skulle tekkes. Etter redningsdåden brannatten hadde han fått flere tilbud om arbeid, og hun så at det gjorde ham godt. Han mislikte nok enda mer enn henne at de bodde gratis hos Maren, men de kunne betale for seg nå, for det så ut til at han fikk mer enn nok å gjøre. De hadde knapt en daler igjen av pengene etter salget av Forstergården, men de hadde lovet hverandre ikke å sture over det tapte, for de hadde vunnet desto mer. Det var slik Sigmund sa det. Hun gløttet på ham. Det var vel ikke til å unngå at han også tenkte på det iblant med jammer og skuffelse. Så mye slit, så mange nederlag.
Hun knep øynene sammen. De farlige tankene fratok henne motet. Sigmund hadde rett: Alt var til nytte. Det var slik de måtte tenke. Alt de hadde opplevd, på godt og vondt, gjorde dem til bedre mennesker, og de skulle hjem nå. De hadde noen som ventet; Sigmunds far og hennes mor. Det smertet henne å tenke på sorgen de hadde forvoldt de gamle ved å reise, og det smertet henne å tenke på Øydis og Vesle-Anna og på den stakkars guttungen som de hadde etterlatt i det iskalde, hjerteløse London.
             – Hva snakket Cornelius og du om i dag?
            – Hva?
            – Maren sa at han satt ute sammen med deg da han kom fra skolen.
            – Å ja. Hun nikket svakt. – Det stemmer, det.
            – Så hva snakket dere om?
            Hun gløttet på Sigmund. – Ikke stort.
            – Så han sa ikke noe?
            – Mener du om brannen?
            – Nei, om hva som helst, kom det sakte fra Sigmund.
            Hun gransket mannen sin. Det syntes tydelig i det vennlige ansiktet at det var noe han lurte veldig på.
            – Sigmund, sa hun derfor bløtt. – Hva er det du forsøker å si?
            – Jeg er bare nysgjerrig, hvisket han og smilte kjærlig mot henne. – Og glad. Du aner ikke hvor glad jeg er, Elen. I dag morges da jeg våknet, fyltes jeg av en varme og takknemlighet så stor at jeg hadde lyst til å synge og danse! Han lo lavt og grep hånden hennes. – Det er som å være forelsket flere hundre ganger samtidig. Jeg er så lettet, Elen, over at du er frisk igjen, at du aner det ikke.
            Hun lo. – Og hva har dette med guttungen å gjøre?
            Han trakk på skuldrene. – Det er noe med ham. Merker du ikke det?
            Hun tittet spørrende på ham.
            – Og siden han følger etter deg, så tenkte jeg kanskje at …
            – At?
            – Ja, at han hadde sagt noe.
            – Hva tror du han ville si, da?
            – Ikke tenk mer på det. Det var bare en innskytelse.
            – Og hva mener du med at han følger etter meg?
            – Ser du det ikke?
            – Nei. Hun ristet på hodet.
            – Det første Cornelius spør om når han våkner, er hvor du er.
            – Han vet at jeg sover i stua.
            – Jo, men han spør likevel, som om han er redd for at du skulle ha forsvunnet i løpet av natten.
            – Tror du … Hun stanset og bet seg i leppa.
            – Om jeg tror hva da, Elen?
            – At han er sendt oss på et vis?
            – Sendt?
            Hun svelget. – Tankene mine har vært hos Vesle-Anna og Edwyn i dag, og da tankene plaget meg som verst, kom ungene fra skolen. Elen klemte Sigmunds hånd. – Da Cornelius satte seg ved siden av meg, forsvant de vonde tankene.
            Sigmund smilte og klemte hånden hennes tilbake.
            – Jeg har også tenkt på det, kom det sakte fra ham. – At det må være en mening med alt dette.
            Så sa de ikke mer. De hadde nok å tenke på, begge to. Hver for seg.

Til toppen

Andre utgaver

Byttingen
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Christin Grilstad Prøis: