Den store sammenhengen (Heftet)

Serie: Annas skjebne 18

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Annas skjebne
Serienummer: 18
ISBN/EAN: 9788202400958
Kategori: Romanserier
Omtale: Den store sammenhengen
​Skrikene blandet seg i hverandre. Emilia klarte ikke å skille sine egne rop fra Victorias. Det eneste som skar gjennom var stemmen til Frank, som overdøvet alt annet da han brølte gjennom den istykkerslåtte frontruta:
– Kom ut! Kom dere ut av bilen. Begge to! Jeg skal drepe dere!
Gjennom en tåke av redsel og en angst som ikke lot seg beskrive, så hun mannen som tårnet foran bilen med øksen løftet til et nytt hugg.


UTDRAG FRA BOKEN:
Jenny sovnet omsider, men våknet et par ganger utpå natten. Den tredje gangen var det så vidt begynt å lysne i øst. Da sto hun opp av sengen. Hun hutret i det kalde soverommet og skyndte seg å stikke føttene i filttøflene og trekke lusekofta over nattkjolen, før hun gikk ut på kjøkkenet for å legge i ovnen. Hun skulle til å gå tilbake til soverommet igjen, da hun kom til å kaste et blikk ut av vinduet i retning av huset der Emilia og Frank bodde.
Da ble hun stående som fastnaglet til gulvplankene. Hun merket ikke at det var kaldt i rommet, hørte ikke veden som knitret inne bak ovnstrekken. En blytung redsel fylte alle lemmer og gjorde det umulig å bevege seg.
– Nei! Kjære Gud, la det ikke være sant! La det være et synsbedrag. La det være solen som speiler seg i vinduene, eller … eller …
Hun fant ikke flere alternativer. Det var ingen tvil. Det hun så mellom trærne i det gryende dagslyset, var flammer. Grådige, lysende, røde flammer som slikket mot himmelen, og tung, svart røyk som veltet mot grantoppene og drev innover skogen til den gikk i ett med de mørke skyene.
Det brant! Franks hus brant! Slik hun så det fra kjøkkenvinduet, så det ut som hele huset var overtent.
Hun hadde ingen anelse om hvor lenge hun sto der, kanskje var det flere minutter, kanskje var det bare noen sekunder, før hun kom til seg selv og forsto at hun måtte gjøre noe. Emilia og Victoria trengte hjelp.
Hun hikstet og gråt mens hun, iført bare tøflene og nattkjolen, med lusekofta over, løp ut av huset, bortover veien og opp den slake bakken til Rigmor og Hjalmar.
At kuldegradene fremdeles la markene hvite av rimfrost, og at en sur vind trengte gjennom det tynne antrekket hennes, enset hun ikke. Hikstende av mangel på pust og gråt, ble hun stående og hamre med knyttnevene mot den stengte ytterdøren mens hun ropte av sine lungers fulle kraft:
– Hjalmar! Hjalmar! Rigmor! Dere må våkne! Dere må komme …
Hun ga seg ikke tid til å vente på noen reaksjon inne fra huset, men fortsatte å banke og rope helt til hun hørte subbende skritt og døren ble åpnet. Lyset fra utelampen falt bløtt over Hjalmars søvnige ansikt der han sto med håret strittende til alle kanter, iført en slitt pyjamas som manglet to knapper i jakken og med bare føtter på det kalde gulvet.
– Hva i helsike …?
– Hjalmar! Du må ringe … Det brenner. Emilia og Victoria er der, de kan brenne inne! Han har sikkert satt fyr på huset med vilje … Jenny bablet i vei med usammenhengende setninger. Stemmen skalv så det var så vidt hun klarte å snakke.
– Hva er det du snakker om? spurte Hjalmar grettent.
– Hjalmar, hva er det? Nå kom Rigmor til syne i den mørke gangen, også hun med bustet hår og i nattkjolen. Både blikket og stemmen røpet redsel. – Hva er skjedd?
– Det brenner! ropte Jenny. – Det brenner hos Frank og Emilia! Dere må ringe til brannvesenet.
Nå så Rigmor og Hjalmar det også. Det røde ildskjæret som lyste opp den mørke morgenhimmelen i sør skyldtes ikke solen som var på vei opp. Den var skjult bak et tungt skylag. Nå så de flammene og røyken, og det røde gnistregnet som drev med vinden inn i røykskyene.
– Herre Jesus! Rigmor var blitt blek. Hjalmar var allerede på vei inn på kjøkkenet, der telefonapparatet hang ved siden av døren inn til spiskammeret. – Nei og nei! Noe så forferdelig! Jeg håper de har kommet seg ut. Men kanskje de sover, det er natt ennå … Hun pratet og jamret seg hele veien inn til kjøkkenet. Der hadde Hjalmar tydeligvis fått kontakt med brannstasjonen, for de hørte at han oppga adressen til brannstedet.
Etter å ha kontaktet både brannstasjonen og lensmannen, trakk han på seg buksene og en slitt islending, før han dro en vindtett jakke over den igjen og stakk de bare føttene ned i et par kalosjer.
– Sokker, Hjalmar, du må ha sokker! pep Rigmor, helt på gråten. – Du kommer til å fryse. Du blir syk …
– Blås i det.
– Jeg blir med deg, klynket Rigmor. – Vent til jeg får kledd på meg …
Rigmor og Hjalmar var dratt av sted. Hjalmar på sykkelen, med Rigmor sittende sidelengs på stanga. Jenny løp hjem til seg selv. Der kledde hun fort på seg, før hun tok sin egen sykkel og fulgte deres eksempel. Det siste hun gjorde før hun forlot huset, var å legge inn ekstra med ved i ovnen og skru igjen trekken. Hun visste ikke hvorfor, men et eller annet sa henne at det kunne være greit å ha det varmt og godt i huset når hun kom hjem igjen. Forhåpentligvis ville hun ikke komme alene tilbake.
Forhåpentligvis … Det andre alternativet … det som medførte at hun kom til å vende hjem uten venninnen og lille Victoria, ville hun ikke tenke på. Det klarte hun ikke å tenke på.

Til toppen

Andre utgaver

Den store sammenhengen
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Ellinor Rafaelsen: