Desemberdager (Heftet)

Serie: Rosehagen 48

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosehagen
Serienummer: 48
ISBN/EAN: 9788202401504
Kategori: Romanserier
Omtale: Desemberdager
Konstanse elsker sitt frie liv, men møter stadig nye utfordringer. Noen er ute etter å tjene penger på hennes suksess med Lind Mode, både på lovlig og forbrytersk vis.
Jenny oppdager noe som får henne til å forlate Nice. Hun drar til Bergen sammen med Peter, oppsatt på å starte en ny tilværelse.
 
 «Du er kveldens dronning,» sa Peter og satte seg ved siden av henne.
            Jenny ristet på hodet, varm og andpusten av all dansingen. «Jeg har nyhetens interesse, det er alt.» Hun rynket pannen. «Jeg hadde moret meg mer om ikke alle spurte etter Simon.»
            «Det gjør de kun for å forvisse seg om at det virkelig er slutt mellom dere,» smilte han. «Det er knapt en mann her inne som ikke håper at du er ledig på markedet.»


UTDRAG FRA BOKEN:
”Har De tid til en samtale før vi går hjem?” spurte fru Svendsen.
            Konstanse skottet mot vegguret. Det var sent. Hun burde ha vært hjemme hos barna for lengst, men både hun og de ansatte hadde hatt så mye å gjøre etter at butikken stengte for dagen, at hun ikke hadde rukket middagen, noe som langt fra var uvanlig. De andre hadde gått nå, det var bare hun og syersken som var igjen. Samvittigheten stakk i henne. Var hun en dårlig mor?
            Fru Svendsen ventet ikke på svar, trakk bare frem arket med tilbudet om mer lønn. «Min forlovede mener at tilbudet er for dårlig,” sa hun.
            Konstanse rykket til. ”For dårlig?” gjentok hun og kjente et flammende sinne.
            ”Ja, Henning – herr Hvidsten – påpeker at Lind Mode er avhengig av meg.” Fru Svendsen rødmet og lot til å ha vansker med å gå videre. Dette var ikke hennes verk, det var tydelig.
            Konstanse tok seg sammen med en kraftanstrengelse, nikket og smilte. ”De er en svært viktig del av firmaet, det stemmer.”
            ”Det er jeg som designer klærne.”
            ”I samarbeid med meg,” påpekte Konstanse og lurte på hva slags krav som kom.
            ”Burde ikke jeg være en likeverdig partner i firmaet?”
            ”Men kjære Dem, fru Svendsen!” Igjen tvang Konstanse seg til å smile. ”Ville det være riktig? Hadde De kapital til å starte et motehus? Har De glemt hva slags forhold De arbeidet og levde under da jeg først møtte Dem?”
            Syersken vred på seg og følte seg tydeligvis ille til mote.
            Konstanse forstod inderlig godt at det var herr Hvidsten som stod bak og skjøv sin tilkommende foran seg, grådig og desperat som han var. Fru Svendsen ville aldri ha kommet på noe slikt. Frem til hun gjorde hans bekjentskap, hadde hun vært både tilfreds og takknemlig, det var sannheten.
            ”Han mener at …”
            Konstanse gjorde en avvergende bevegelse med hånden. ”Partnerskap er utenkelig. Det er jeg som eier firmaet, jeg som risikerer pengene mine og har alle de nødvendige forbindelsene.”
            De hørte lyden av en hest og vogn utenfor. Fru Svendsen rykket til, reiste seg og hastet til vinduet. ”Jeg må gå nå,” sa hun fort.
            Konstanse nikket. Herr Hvidsten hadde kommet for å hente sin forlovede, som han håpet skulle gi ham del i fortjenesten i Lind Mode. Tanken fikk henne til å se rødt. Hun tvang seg til å sitte rolig, bare nikke.
            ”Her.” Fru Svendsen la enda et ark på bordet. ”Dette er mitt forslag til en ny avtale,” sa hun. Så løp hun ut av rommet og ned trappene.
            Konstanse ble sittende, uten å se på arket. Det var unødvendig. Hun visste jo inderlig godt at det som stod der, var uakseptabelt. Hva skulle hun gjøre nå? Hun visste svaret i det samme. Hun ville kontakte Gerhard. Det var han som hadde advart henne, både mot herr Hvidsten og mot det som nå skjedde. Han hadde oppfordret henne til ikke å gjøre seg for avhengig av fru Svendsen, men han hadde ikke kunnet forutse at de to skulle slå seg sammen.
            Hun reiste seg, gikk bort til vinduet og rakk akkurat å se vognen forsvinne rundt et hjørne. Burde hun advare fru Svendsen mot arkitekt Hvidsten? Hun sukket. Dersom hun sa til den åpenlyst forelskede kvinnen at hennes forlovede hadde valgt henne for å få adgang til pengesekken Lind Mode, ville syersken bli både såret og rasende – og mest sannsynlig forlate firmaet på flekken. Den forvirrede kvinnen ante selvsagt ikke at hennes forlovede først hadde forsøkt seg på eieren av Lind Mode, for så å ta til takke med hennes underordnede. På kort tid hadde han gjort sine hoser grønne hos tre forskjellige kvinner, systematisk og målrettet. Stakkars fru Svendsen! Hva slags ekteskap ville hun få? Var det mulig å få henne til å høre på en advarsel?
            Det begynte å sludde i det samme. Store, våte flak virvlet gjennom luften. Hun ville diskutere dette med Gerhard, men hvor var han nå? Hun rynket pannen og tenkte seg om. Hun fikk ringe til ham, husket ikke når han hadde planlagt å reise til Kragerø. Der var det vanskeligere å kontakte ham. Dersom han hadde reist dit, kunne hun besøke ham. Kystruten tok ikke avskrekkende lang tid fra Kristiania til Kragerø. Hun trengte hans råd nå, trengte sin bror.
 
Konstanse hengte røret tilbake på stativet. Gerhard hadde reist for to dager siden, sa de på rederiet. Det betød at han var på Egerhøi nå.
            En vogn stoppet utenfor butikken, og hun hørte en kvinne le. Hun stønnet. Det var fru Svendsen som kom, antagelig ledsaget av sin forlovede. Tanken på ham fikk sinnet til å flamme opp.
            Syersken kom inn i det samme, smilende og med blussende kinn. ”God morgen, fru Lindemann! En deilig dag, ikke sant?”
            Konstanse nikket og mumlet et svar. Den stakkars kvinnen var fullstendig betatt av sin forlovede. Hun burde advares mot mannen, tenkte hun igjen, men hvordan? Dersom hun skulle være den som snakket stygt om herr Hvidsten, og røpet at det ikke var lenge siden han hadde forsøkt seg på henne, ville fru Svendsen bare vende seg mot henne og kanskje forlate Lind Mode på flekken. Det ville være katastrofalt.
            Fru Svendsen la en mappe på disken. ”Vet De hva jeg har her, fru Lindemann?”
            Konstanse ristet på hodet, og fryktet at det dreide seg om enda et forslag til en ny avtale, verre en det forrige.
            ”Jeg har tegnet brudekjolen min!”
            Brudekjolen. Selvfølgelig. Hun kjente en hodepine bygge seg opp. ”Skal De være hvit brud?”
            ”Nei, jeg har jo vært gift før, og vielsen skal være svært enkel. Men jeg vil gjerne ta meg godt ut på en slik stor dag.”
            Konstanse nikket. Fru Svendsen burde kle seg i svart, i sørgedrakt. Ekteskapet kom ikke til å gi henne glede. Ikke med den mannen.
            Syersken åpnet mappen og trakk frem noen tegninger. ”La meg vise Dem hva jeg har tenkt meg,” strålte hun.
            Konstanse nikket og tvang frem et smil. Hun rettet ryggen i det samme. Kjolen var lekker. Utsøkt! Hun ristet på hodet. Fru Svendsen var så dyktig. Hadde en elegant strek, i tillegg til blikket for linjer og stoffer. Hun kunne ikke miste henne nå. Men hun kunne heller ikke gi herr Hvidsten fri tilgang til motehusets inntekter, slik han ønsket seg.
            ”Hva synes De?”
            ”Den er praktfull,” sa hun, som sant var.
            ”Jeg har tenkt å sy den i tung, tykk silke,” fortsatte fru Svendsen. ”I beige, med et svakt rosa skjær.”
            Konstanse følte at hun burde tilby seg å betale kjolen og at den ble sydd på huset, men fikk ikke ordene frem. Hun var for opprørt ved tanken på arkitekt Hvidstens innblanding og hans ublu krav. ”Jeg reiser bort noen dager,” sa hun fort. ”Det er stillere her nå.”
            ”Vi klarer oss fint,” nikket fru Svendsen. ”Når det gjelder kjolen …”
            ”Den skal selvfølgelig lages her,” klarte Konstanse å få presset frem. ”Bare bestill det De trenger av materialer.”
            ”Tusen takk!” strålte fru Svendsen. ”Når det gjelder mitt forslag til ny avtale mellom oss, så …”
            ”Det må vi snakke om når jeg er tilbake,” skar Konstanse henne av. ”Jeg har for mye å ordne før jeg drar.”
            Syersken nikket, la tegningene tilbake i mappen og nynnet. ”Da tar jeg fatt på kjolen,” smilte hun.
            ”Gjør det,” svarte Konstanse og så kvinnen formelig danse over gulvet og opp trappen. Kunne virkelig herr Hvidsten gjøre en kvinne så lykkelig? Hun ristet på hodet. Det ville ikke vare lenge. Var hun selv da skyldig, ettersom hun unnlot å fortelle fru Svendsen det hun visste om mannen? Hun sukket tungt. Dette var vanskelig.

Til toppen

Flere bøker av Merete Lien: