Duft av kaprifol (Heftet)

Serie: Rosehagen 46

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosehagen
Serienummer: 46
ISBN/EAN: 9788202401481
Kategori: Romanserier
Omtale: Duft av kaprifol
Konstanse gjør suksess med Lind Mode, og hennes navn er på alles lepper. Richard oppsøker henne med et forslag som hun ikke uten videre avviser. Livet føles nytt og spennende. Nå er det hun som bestemmer.
Emilys svangerskap får et annet forløp enn ventet, og det tar tid før hun kan forlate hospitalet. Nå må hun ta fatt på livet som fru skipsreder Gerhard Lindemann – med blandede følelser.

Kaprifolen duftet tungt og søtlig, slynget seg opp fra hagen, over et espalier og videre mot balkongen, livskraftig og sterk. De gule blomstene fanget lyset fra månen, og langt der nede skinte vannet, sølvskimrende og stille. Alt var vakkert og fredfylt.

UTDRAG FRA BOKEN:
”Vi vil gjerne få bragt noen snitter og en god flaske rødvin opp til rommet vårt,” sa oberstinnen.
Ragnhild kastet et blikk på vegguret. ”Jeg beklager, men det er for sent.”
”For sent?”
”Ja, vi serverer mat og drikke på værelsene frem til klokken ni. Nå er den kvart over ni.”
”Kan De ikke gjøre et unntak?” spurte oberstinnen.
”Det blir vanskelig.”
”Vanskelig?” gjentok dem middelaldrende kvinnen.
”Ja, vi har mindre personale på vakt etter klokken ni. Dere kan få servering i spisesalen. Frem til klokken ti.”
”Min mann er ikke helt i form. Han vil nødig …”
Ragnhild kjente sinnet ulme. Alt hadde gått galt denne dagen. Og nå skulle hun måtte ta seg av enda en bortskjemt gjest! Hun hørte Sanders stemme fra kjøkkenet, ledsaget av fru Becks innsmigrende latter. Ragnhild syntes hun frøs til is. Hvordan kunne han? Her stod hun, alene, mens han …”
”Jeg vil spørre hotelldirektøren,” sa oberstinnen, som også hadde hørt Sanders stemme. Den mektige damen skred mot den halvåpne kjøkkendøren før Ragnhild rakk å protestere, og banket bestemt på.
Sander kom ut, smilende og forekommende. ”God kveld, kjære frue. Hva kan jeg hjelpe Dem med?”
”Min mann er hardt plaget av gikten i kveld.”
”Det gjør meg vondt å høre,” svarte Sander.
”Han ville gjerne hatt en flaske rødvin og noen snitter opp til værelset.”
”Men selvfølgelig! Kokka er her fremdeles. Hun tar seg av snittene, og jeg skal selv bringe det opp, stol på meg.”
”Tusen takk, herr Hofgaard!” Oberstinnen kastet et triumferende blikk i retning av Ragnhild. ”Deres frue nektet oss servering,” sa hun.
”Å? Det dreier seg nok om en misforståelse,” svarte Sander, smørblid i stemmen.
”Absolutt ikke! Hun sa at det er slutt på servering på værelset etter klokken ni.”
Han smilte enda vennligere, og Ragnhild trippet av irritasjon.
”Men vi gjør da unntak, kjære frue. Min hustru har nok ikke ment å være så avvisende. Gå bare trygt opp, De, så kommer jeg snart.”
Fruen snudde ryggen til Ragnhild og strenet opp trappen.
Ragnhild ventet til hun var utenfor hørevidde, så hastet hun ut på kjøkkenet, der fru Beck var i ferd med å skjære opp brød, mens Sander åpnet en vinflaske. ”Hvorfor gjorde du det?” spurte hun, het av sinne.
”Vi kan ikke være avvisende mot gjestene. Vi lever av å yte god service. Det får dem til å komme tilbake.”
”Men vi har regler! Klokkeslett!”
”Det er kun for å sørge for at hovedvekten av slike bestillinger blir foretatt innenfor en passende tidsramme. Ikke for å …”
Hun trampet i gulvet, og fru Beck snudde seg. ”Det var ydmykende!” utbrøt Ragnhild. ”Du kunne ha støttet meg.”
”Dersom du følte det slik, beklager jeg,” sa han og var alvorlig. ”Men hensynet til gjestene …”
Tvillingene hadde vært våkne flere ganger denne natten. De fikk tenner, mente barnepiken. Tårene spratt, og sinnet flammet gjennom henne. ”Du bryr deg mer om gjestene enn om meg!”
”Men Ragnhild!”
”Hvordan tror du det føles?”
”Jeg mente som sagt ikke …” Han holdt inne, ristet på hodet. ”En annen gang bør du spørre meg, dersom du er i tvil om du skal etterkomme en gjests ønske.”
”Du bryr deg bare om hotellet! Du tenker ikke på meg!” Hun løp ut i resepsjonen, rev opp døren og kolliderte nesten med en eldre mann, løp over plassen og inn i huset. Der ble hun stående med hamrende hjerte, mens hun ventet på at Sander skulle komme etter henne.
Pusten og hjertet roet seg langsomt. Han kom ikke. Hun betydde ikke noe for ham lenger. Antagelig satt han og fru Beck og lo av henne i denne stunden. Gjestene og alle kvinnene svermet rundt ham. Hva skulle hun gjøre?

*

”Så nå har vi en bergensavdeling,” sluttet Konstanse.
Fru Svendsen klappet i hendene. ”De er fantastisk, fru Lindemann! Et rivjern!”
Konstanse smilte tilfreds. ”Men det gjenstår mye arbeid. Jeg må dessuten snarest tilsette en bestyrerinne i Bergen. Jeg kan ikke være på to steder på samme tid.” Hun rynket pannen. Dette med en butikkdirektrise i Bergen kom til å bli vanskelig. Hun husket Gerhards advarsel. Vedkommende måtte være til å stole på.
”Vil De se på tegningene mine nå?”
”Med glede.”
”Herr Hvidsten var forresten innom i går. Han bad meg om å gi Dem denne konvolutten.”
Konstanse kjente irritasjonen jage gjennom henne. Hva slags oppførsel var dette? ”Fortalte De ham at jeg kom tilbake i dag?” ville hun vite.
”Ja, og det var da han skrev noe på et ark og la det i denne konvolutten.” Fru Svendsen åpnet en skuff, trakk frem en konvolutt og rakte den mot Konstanse.
”Takk.” Hun sprettet den, stadig irritert, og leste:

Kjære fru Lindemann!
Velkommen tilbake fra Bergen. Ettersom jeg begynner å kjenne Dem ganske godt, regner jeg med at turen var vellykket når det gjelder forretningsplanene. Tør jeg gratulere Dem med en ny avdeling av Lind Mode?
Enhver er seg selv nærmest, sies det. De tar det vel ikke ille opp om jeg sier at jeg er svært spent på hva som kom ut av det lille ærendet jeg var så fri å be Dem om å utføre for meg? Tankene mine har vært i Bergen denne uken …
Jeg har bestilt et bord på Grand i kveld klokken åtte, og håper at De ikke skuffer meg. Der får vi anledning til en prat om disse sakene jeg viser til.

Deres ærbødige venn,
Henning Hvidsten

Hun la kortet tilbake i konvolutten, tenksom. Han skulle få spandere en siste middag på henne. Så fikk dette ”vennskapet” være over. Hun var lei av ham.
”Jeg har tegnet noen drakter i ullstoff, med detaljer som er inspirert av militære uniformer,” begynte fru Svendsen og skjøv et ark foran henne på bordet. Denne er sort, med bånd og knapper av gullmetall. De ser at jakken er tre fjerdedels lang. Jeg tenkte at slike lange jakker vil være fristende når kulden kommer.”
Konstanse bøyde seg over tegningen. ”Sort er en trist farge,” sa hun. ”Den minner meg om sørgeårene jeg har vært gjennom.”
”Men gullet forandrer inntrykket,” sa fru Svendsen ivrig, og hatten er burgunderfarget, som De ser.”
”Den er elegant,” nikket Konstanse. ”Jeg liker virkelig jakkeslagene som går nesten helt ned til albuene, og knapperadene De har satt inn, både på kraven og på ermene.”
”Mange takk. Her er en drakt der jakken er av pels.”
Konstanse nikket. ”Hva slags pels tenker De på?”
”Kaninskinn. Det er mykt og glansfullt, og blir dessuten ikke for kostbart. Jakkeslagene er av kremfarget ull, med gullbroderier.”
Konstanse smilte fornøyd. ”Dette er virkelig lovende!”
”Takk, fru Lindemann. Jeg er litt inspirert av det østlige, særlig av Russland, men også av Persia. Jeg kan vise Dem noen hjemmekjoler. Det er mer behagelige plagg, som ikke krever korsett.”
Fru Svendsen trakk frem neste tegning. Modellen hadde rødt hår. Konstanse rykket til. Synet fikk henne til å tenke på et lite barn med rødlig hår.
”Det røde håret fremhever grønnfargen i kjolen,” forklarte fru Svendsen.
”Vi må finne dyktige tegnersker,” sa Konstanse, ”til katalogene våre skal produseres.”
”Det er best å la dem prøvetegne og velge dem ut etter det.”
Det klang i butikkbjellen nede i første etasje. Stemmer nådde dem, og Konstanse lyttet. En mann lo, og stemmen hans fikk henne til å tenke på Richard. De hadde ligget i hverandres armer for to netter siden, og nå savnet hun ham allerede, samme hvor mye hun strevde med å tenke på noe annet. Hun sukket. Det ville bli bedre med tiden. Også Richard ville før eller senere bli en vane. Magien han utøvde ville miste noe av kraften, og hun ville lettere klare å konsentrere seg om arbeidet. Ingen mann var like uimotståelig i lengden. Det var en naturlov, en lov moren hadde lært henne å tro på.

Kelneren bukket og trakk seg tilbake. Herr Hvidsten lente seg over bordet. ”Jeg klarer ikke å vente. De har sett Emilys datter?”
Han oppførte seg virkelig upassende. Først burde han spørre henne om planene for motehuset. ”Ja, jeg har sett min niese,” sa hun. ”Barnet er døpt Alice Lindemann.”
Han rykket til. ”Alice er et pent navn.”
”Absolutt.”
”Jeg er en direkte mann.” Han nikket. ”Har hun rødt hår?”
Konstanse møtte blikket hans, så iveren. Han virket sikker på hennes svar. Hva ville han foreta seg i sakens anledning? Trodde han virkelig at rødt hår på pikens hode forandret noe som helst?
”De holder meg på pinebenken!”

Til toppen

Flere bøker av Merete Lien: