Edderkoppen (Heftet)

Serie: Nye horisonter 2

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Nye horisonter
Serienummer: 2
ISBN/EAN: 9788202401849
Kategori: Romanserier
Omtale: Edderkoppen
Henriette Eikelund har vært sint, sjokkert og oppgitt over datterens adferd, men hun synes likevel at Aksel er unødvendig hard og urimelig når han vil gjøre henne arveløs.
Amanda er fortapt og kan ikke få nok av William Akselsen. Hun nyter sin nyvunne frihet, men under overflaten lurer mørkere krefter.

– Dette er min båt, Amanda, sa han, mørk i blikket. – Båten er mitt hjem! Du har ingen rett til å bestemme hvordan det skal se ut her. Hvis jeg ønsker å tapetsere hele ruffen med nakne damer, så gjør jeg det. Skjønner du det?
– Ja. Amanda forsto at hun hadde begått et feiltrinn ved å ta seg til rette.
– Dette er min båt, derfor er det jeg som bestemmer her, fortsatte han. Stemmen lød stadig mer opphisset. – Skal det foretas forandringer her inne, er det jeg som skal stå for dem. Ikke du. Er det forstått?

UTDRAG FRA BOKEN:
Amanda skjønte ikke hva han snakket om. Forvirret og skremt av den sinte stemmen hans, krøp hun sammen i køya og trakk seg inntil skottet samtidig som hun dro det tunge vatteppet helt opp til haken.
– Sa ikke jeg at du skulle komme deg i land og pelle deg bort til denne tanta di? William sto bredbent på dørken og vugget svakt frem og tilbake i takt med båtens bevegelser for å holde balansen.
– Jo, men …
– Men du ga faen! Du trodde jeg ville ha deg med nordover.
– Nei, jeg …
– Helvete heller! Han ruvet så høyt under det lave taket i ruffen at han ikke hadde noen vanskeligheter med å dundre knyttneven i plankene over hodet på seg. – Nå kan jeg ikke snu og dra tilbake. Nå er jeg nødt til å ta deg med.
– Er … er vi ute på fjorden?
– Hva tror du? At vi ligger og plasker oppover Nidelva?
Amanda svarte ikke.
– Vi er omtrent midtfjords, bare så du vet det, fortsatte han sint og ble stående og se ned på henne i det svake lyset som falt inn gjennom koøyet og gjennom takluka, der han nettopp hadde kommet ned leideren.
– Hvor har du tenkt deg? Amanda følte seg mer våken og var begynt å se situasjonen i et klarere lys.
– Det skal du gi deg faen i!
– Må du banne hele tiden? Hun merket at banningen hans gjorde henne både sint og nervøs. Hun var ikke vant til det. Faren hennes bannet bare når han trodde at ingen hørte ham, eller når sinnet en sjelden gang løp så av med ham at han ikke tenkte før han snakket. Derfor forbandt hun banneordene med noe skremmende. Og selv om Brynhild og Kristine, ja, Birger stallgutt også, hadde en omgangstone som ofte var uhøytidelig, var hun vant til å bli vist mer respekt enn dette. Å bli snakket til som om hun var en skittstøvel, det var nytt. Og det visste hun ikke om hun ville finne seg i.
Hun så opp på mannen som ruvet over henne. Hun måtte medgi at han var uforskammet vakker. Et øyeblikk syntes hun å ane et glimt av humor i de mørke øynene, noe hun fikk bekreftet da han plutselig la hodet bakover og lo. De sterke, hvite tennene lyste mellom de atskilte leppene.
– Hva er det som er så morsomt? mumlet hun lavt.
– Dette at du skal begynne å oppdra meg, sa han og humret lett for seg selv. – Lære meg dannelse. Ja, ja, du er vel vant til finere språk der du kommer fra. Men det, vesle frøken fisefin, sa han, – og nå smilte han ikke lenger – han satte seg ned på kanten av køya og støttet håndflatene mot madrassen, på hver side av Amandas kropp, mens han stirret henne inn i øynene. – Det kan du bare glemme! Jeg sier hva jeg vil, jeg bruker det språket jeg selv vil, og jeg banner så det lyser av meg, så mye og så ofte jeg vil, her i min egen båt. Er det klart?
– Ja … Sinnet hennes måtte vike for en snikende redsel da hun hørte det dirrende sinnet i stemmen hans. Hun måtte igjen tenke på det Brynhild hadde sagt om temperamentet hans. Når han gikk i svart, var det ingen som ville være i nærheten av ham, hadde hun sagt. Hun hadde ikke trodd helt på det. Hun hadde ikke villet tro på det, og ville det fremdeles ikke. Hun ville ikke at han skulle være slik. Ikke han som spilte så vakkert på gitarstrengene og sang så nydelig, med så dyp og myk stemme om kjærlighet og romantikk. Hun ville ikke at mannen som hadde befølt kroppen hennes med så varme, kjærlige berøringer og gitt henne nye og deilige opplevelser for bare noen timer siden, skulle være som dette. Hun ønsket å beholde det bildet hun hadde fått av ham første gang hun møtte ham. Da han satt på Eiketønna med de vakre øynene limt på henne, med dette dype, uutgrunnelige blikket sitt. Hun ville beholde bildet av mannen som viste henne omsorg ved å hjelpe henne å bli kvitt smertene etter tanntrekkingen. Og mannen som hadde slåss for hennes skyld, for å hjelpe henne å bli kvitt plageånden utenfor Eiketønna. Det var den mannen hun ville se. Ikke han som nå satt der og så på henne med et hardt og sint uttrykk i øynene, og som snakket til henne som om han helst ville kaste henne på sjøen.
– Kan … kan du ikke bare gå inn til kai et eller annet sted og sette meg i land? spurte hun med en stemme som var langt mer skjelvende og usikker enn hun likte. Hun ønsket slett ikke at han skulle forstå hvor ydmyket hun følte seg der hun lå og prøvde å gjemme seg mest mulig under det klamme vatteppet.
– Kan du ikke bare gå inn til en kai, hermet han foraktelig. Så ristet han på hodet, og da han fortsatte var stemmen normal og uten det raseriet hun hadde hørt for et øyeblikk siden. – Nei, du frøken fisefin, det er nok ikke så enkelt som du tror. Han smilte plutselig, samtidig som han førte den ene hånden inn under teppet hun lå og tviholdt på. – Ved nærmere ettertanke var det kanskje ikke så dumt at du ble værende om bord likevel, mumlet han. Hånden hans gled over magen hennes, innunder teppet. Den strøk kjælent opp mot brystene før den igjen vandret ned mot magen, og så, med en brå og uventet bevegelse, skjøt ned mellom lårene hennes og ble liggende som et beskyttende skjold over de myke putene der nede. Amanda trakk pusten og hørte selv at den skalv. – Det var kanskje ikke så dumt i det hele tatt, fortsatte han sakte. – Jeg sa jo at jeg kom til å savne deg mens jeg er borte fra Trondhjem. Nå slipper jeg det. Nå kan jeg ha deg her, ved min side hele tiden. Nå kan jeg nyte deg … vi kan nyte hverandre, rettet han fort, – … hver dag og natt. Hva sier du til det?
Amanda svarte ikke. Hun hadde sitt fulle hyre med å konsentrere seg om stedet på kroppen der han holdt hånden sin, og fingrenes lette berøringer mellom lårene. Så lenge han satt slik og berørte henne der nede, var det umulig å tenke en eneste klar tanke. Det var som om følelsen av hånden hans sugde til seg all oppmerksomhet. Som om tankene var havnet i et sterkt dragsug, fra hjernen, gjennom kroppen, og ned mot dette forbudte stedet på kroppen hennes.
– Er det det du vil? At vi skal reise sammen? Han bøyde seg frem over henne. – Er det det?
Hun kjente pusten hans, het og opphisset, mot ansiktet. Blikket hans boret seg inn i hennes før leppene hans strøk over munnen hennes.
– Tenk så fint vi kan ha det, mumlet han, fremdeles med leppene inntil hennes. – Du og jeg … Bare vi to. Vi kan seile inn i solnedgangen sammen mens vi elsker på dekk. Vi kan våkne i hverandres armer og sovne om kveldene, vugget i søvn av sjøens myke rytme …
Mens han snakket begynte han å åpne knappene i skinnbuksene han hadde på seg.
– Tenk så fint vi kan få det, fortsatte han lavmælt. – Det var derfor du rømte hjemmefra, var det ikke? Fordi du ville bort fra det kjedelige sosietetslivet. Det var dette du lengtet etter å oppleve, ikke sant? Nå trakk han teppet av henne. Amanda slapp taket i det og lot det skje. Viljeløst lå hun der og visste at hun ikke kom til å nekte ham noe. Det var galt av henne, selvfølgelig var det det. Skikkelige jenter gjorde ikke slikt. Men hun ville ikke være skikkelig! Det var en av grunnene til at hun hadde reist hjemmefra. Hun hadde allerede forlatt denne skikkeligheten med å slippe ham til om natten. Hun kom ikke til å skyve ham fra seg og sette seg til motverge denne gangen heller.
Han hadde rett. Det var dette hun ville. Akkurat nå.

Til toppen

Andre utgaver

Edderkoppen
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Ellinor Rafaelsen: