Elvekongen (Heftet)

Serie: Årringer 1

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Årringer
Serienummer: 1
ISBN/EAN: 9788202401085
Kategori: Romanserier
Omtale: Elvekongen
Silja Olafsen, eneste barn av sagbrukseier Arvid Olafsen, blir stående overfor et vanskelig valg. Skal hun gifte seg og føre slekten videre, eller skal hun trosse faren og ta over sagbruket? Midt i valget dukker det opp en fremmed i bygda. En omreisende tømmerfløter, kjent som Elvekongen.
Den lille bygda blir også rammet av en uhyggelig hendelse.

Silja samlet mot og så baronen rett i øynene. «Hva er det jeg har gjort galt? Hva har jeg gjort Dem, herr Bøchmann?»
Baronen så et øyeblikk ut til å miste fatningen. Men han hentet seg fort inn igjen og freste sint: «De …» Han pekte på henne med en dirrende finger. «De er skyld i at jeg har en sønn begravet på kirkegården.»

UTDRAG FRA BOKEN:
«Giv henne din frid og låt dit eviga ljus lysa för henne.» Den svenske presten, herr Sturlason fra Skillingmark, snakket med lett skjelvende stemme. Det var som om han anstrengte seg for å legge ansiktet i sørgmodige folder.
En spade tørr sand ble kastet på det svarte kistelokket. Sår gråt hørtes fra svartkledde sørgende med slørede blikk. Mennene sto og fiklet med søndagshattene. Kvinnene snufset i hvite lommetørklær.
Silja hadde gråten i halsen, men sto stiv med foldede hender ved siden av faren. Han sto med lut rygg. Det fantes ingen trøst. Etter begravelsen klappet han henne tafatt på skulderen og sukket. «Så var det bare oss to igjen, da.»
Faren var en hardhaus. Han hadde ikke tid til å sørge. Silja visste det ville bli folkeprat av det. Sagbrukseier Arvid Olafsen på Myrmoen hadde mistet sin hustru i lungebrann. Silja hadde mistet sin mor. Kirkeklokkene hadde ikke før ringt ferdig, før faren trakk på seg arbeidsklærne igjen og strøk ned til sagbruket. Hva han hadde der å gjøre på en søndag, visste ingen, men det hendte ofte at han var på kontorbrakka til sent på kvelden og i helgene.
Silja hadde foreslått en enkel bevertning i hjemmet, men faren nektet plent. Slarvekjerringer og nysgjerrige naboer skulle ikke innom veggene i hans hus for å meske seg med gratis øl og elgkjøtt.
Sagbruket til faren, Myrmoen sag og høvleri, lå i søndre Tangen, men i nordre Tangen, fem kilometer unna i luftlinje, lå neste sagbruk. Det var Kolbjørnsrudsaga, drevet av farens erkerival, Kolbjørn Olafsen, hans egen bror og Siljas onkel, som hun knapt kjente på grunn av uvennskapet mellom de to familiene. Verken onkelen eller tanten kom i begravelsen. Det var en skam. Silja hadde tre fettere som hun aldri hadde truffet. Det nyttet ikke så lenge det var ondt blod mellom faren og onkelen.
«Ja, dette var trasig. Nå blir det mye arbeid på deg, Silja-mor.» Brått sto Mas-Karin foran henne. Hun var nærmeste nabo og bodde i en grå, liten stue som ble kalt for nestuen. Silja bodde i oppistuen, et toetasjes hvitmalt sveitserhus med kjeller, loft og glassveranda.
Mas-Karin var i slekt med dem langt uti, men hadde aldri vært gift og fått egne barn. Kallenavnet Mas-Karin hadde hun fått fordi hun stadig stakk den spisse nesen innenfor dørgløtten hos folk.
Mas-Karin klappet henne på ryggen og strøk videre til en flokk med svartkledde.
«Hva skal du gjøre nå?» spurte Mari, nabojenta, som fulgte henne ut av kirkeporten.
Silja ble stående og se mot den mosegrodde steinmuren som gikk rundt den lille kirkegården. Borte ved kirkeveggen sto en høyreist gravstøtte i granitt med gullskrift. Familiegravstedet til Bøchmann. Aller nederst sto Ole-Leons navn. Det var fremdeles uvirkelig at han var borte, lekekameraten hennes.
Silja snudde seg mot venninnen og sørget for at smijernsporten var omhyggelig lukket. «Jeg vet ikke. Jeg må vel bli hjemme og stelle for far. Det er ingen annen råd.» Hun sukket tungt og skuttet seg i den kjølige vårbrisen. De var i slutten av mai måned, og bjørkene hadde grønne slør i trekronene. Våren hadde kommet sent dette året.
«Må du det? Hva med jordmordrømmen din?» Mari så skuffet ut.
«Den må jeg glemme. Far maser stadig om å få meg gift. Det har han gjort siden jeg sto til konfirmasjon. Han synes det er noe tøv at jenter skaffer seg utdannelse.» Hun sukket oppgitt.
Mari smilte så vidt. «Men noen må bli sykepleiersker og jordmødre. Man må gå på skoler for å bli det.»
«Jo, men far vil ikke at jeg skal ta meg utdannelse. Han vil ha meg trygt gift på en eller annen gård, eller aller helst med den ene sagmesteren hans på sagbruket.»
Mari skar en grimase. «Du mener Sixten? Nei, fy, han er da altfor gammel for deg. Du som er så omsvermet, kan da få hvem du vil. Dessuten er han svensk. Svensker er så utrolig gjerrige. Du ville ikke ha fått til sukker på grøten engang der i gården.»
«Halvsvensk,» korrigerte Silja. «Faren hans kommer fra Skillingmark, men moren er norsk. Hun er oppvokst på Landstadtorpet, like ved grensen. De hadde elleve unger der.»
Hun gjorde et iltert nakkekast så det lange, lyse håret danset. Faren ville at hun skulle samle det i en topp nå som hun var for voksen å regne, men hun likte å ha det hengende i to fletter. Det var tykt og hadde samme farge som modnet korn om høsten. Hun brød seg ikke om hva han mente, og faren hadde vært så hensunket i sorg at han ikke hadde lagt merke til hvordan hun hadde hatt håret i begravelsen.
Moren var død etter et langt sykeleie. Det var ufattelig. En sår klump hadde satt seg fast i halsen. Det var som om hun ikke fikk ut sorgen. Mannfolk var det siste hun tenkte på nå. Det var ingen hun svermet for heller, og nå ble det i hvert fall ikke tid til svermerier bak plankeskuret på sagtomta. Det var her hun hadde fått sitt første kyss. Av Ole-Leon. Et bløtt og klønete kyss av en uerfaren guttunge på ni. De hadde vært barn, og det kunne ikke regnes som et ordentlig svermeri. Dessuten hadde det vært hemmelig. Det falt ikke i god jord at datteren av en sagbruksarbeider, selv om faren var eier av Myrmoen sag og høvleri, lekte med sønnen til en skogbaron.
«Beklager at far ikke var med i begravelsen. Jeg skulle hilse fra mor og si det. Han … han har vært syk noen dager. Ikke noe alvorlig, men …» Mari snakket fort og virket utilpass. «Og ettersom det ikke var bevertning etter begravelsen, ville mor bli med nabofruen hjem på kaffe. Derfor tenkte jeg at jeg skulle slå følge med deg. Ja, hvis du skal hjem, da? Jeg så at faren din dro i retning sagbruket.»
Det var en snert av fordømmelse i Maris stemme, og Silja var flau over farens ubøyelige vilje til å arbeide på en slik dag. Men det var slik faren var. Men så tenkte hun på Melvin, faren til Mari, og ranket seg. Han var mer å være flau over, tenkte hun og sendte Mari et skrått blikk. Jaså, Melvin hadde vært syk noen dager. Ja, det skal du få meg til å tro.
Silja saktnet farten nedover kirkebakken, men da de kom ut på veien, stanset hun. Dette kunne ikke fortsette lenger.
«Mari, hvorfor unnskylder du ham? Alle i bygda vet at han ikke er syk. Alle vet at han drikker. Har han ikke blitt noe bedre etter den overhalingen far ga ham i vinter?»
Mari så lei seg ut. De fiolblå øynene hennes ble blanke. «Nei, men han drikker bare i perioder. Mor er fortvilet, men det går bra i de ukene han er edru.»
«Far kan snart ikke gi ham flere sjanser. Det sa han forrige gang din far kom full på sagbruket. Det er livsfarlig å arbeide der når han er i en slik tilstand. Det kommer til å gå så langt at han skader seg, eller i verste fall skader noen andre. Han bør ta til fornuft.» Silja visste at hun hørtes streng ut.
«Det er lett for deg å si,» mumlet Mari og så ned.
«Lett for meg å si? Hva mener du med det?» Hun fortsatte å gå langs den støvete, tørre grusveien. Noen skitne hestehov-soler tittet opp fra vissent fjorårsgress.
«Dere sitter godt i det. Faren din driver eget sagbruk. Dere bor i et fint hus, mens vi … vi må bo på nåde i Kårestua.»
Silja kjente at hun ble såret. Mari og hun hadde vært venninner siden de fant hverandre på hver sin side av skigarden. Det var før de begynte på skolen. Dette hadde de diskutert før. Mari hadde alltid vært misunnelig på henne.
«At herr Bøchmann eier Kårestua, kan du ikke klandre oss for. Han har vel ikke lagt på leien?»
Mari knep munnen sammen. Det støvet rundt de slitte sandalene idet hun sparket iltert til en stein. Stortåen stakk langt på utsiden av lærsålen og vitnet om at skoene var altfor små.
Silja trengte ikke å spørre mer. Skogbaron Bøchmann, kalt baronen på folkemunne, var ikke nådig. Han eide flere husmannsplasser i skogen og rundt i bygdene som han skodde seg på. Jaså, så han hadde lagt på leien nå. Hun fikk brått dårlig samvittighet. Det var mange som satt trangt i det.
«Jeg kan ikke noe for at herr Bøchmann skor seg på husmennene, og ikke kan jeg noe for at faren min eier et sagbruk. Det bør mange være glade for, slik at det finnes arbeid til folk.» Hun merket at hun hisset seg opp. De hadde kommet frem til veiskillet, der skigarden strakte seg helt ned til den smale kjerreveien. Det hadde vokst frem små tuster med gress og groblader i midtstripen. Kårestua lå to kilometer videre innover en enda smalere kjerrevei, i Baronskogen.
Mari sto og pirket med fingerneglen på en grå skigardstaur. «Det går rykter om at Kolbjørnsrudsaga betaler arbeiderne sine mer. Faren din bør øke lønningene, hvis han ikke skal miste arbeidsfolket sitt.»
Silja ble rød. «Min onkels sag? Hvor har du dette fra?»
«Det kan være det samme.» Mari ble mutt.
Hun ga seg ikke. «Mari, hvor har du hørt dette? Fra faren din?»
«Det kan være det samme, det spiller ingen rolle.»
«Hvor mye da? Hvor mye mer betaler de på Kolbjørnsrudsaga?»
Dette skulle far ha visst, tenkte hun harm. Han ville antagelig ha blitt eitrende sint, men hun kunne ikke finne på å fortelle dette i dag. Ikke på begravelsesdagen.
«Femti øre mer for dagen.»
Hun så sint på venninnen. Femti øre mer for dagen! Dog var det oppgangstider, men dette var galskap. Hun følte sinne på vegne av faren. Dette gjorde onkelen av ren og skjær ondskap. Hvis farens arbeidere fikk greie på dette, ville de slutte, og søke arbeid på Kolbjørnsrudsaga i stedet. Det var ikke langt til nordre Tangen. Folk gikk gladelig flere kilometer gjennom skogen for femti øre mer om dagen. I verste fall kunne de finne på å streike. Det hadde hendt før.
Mari så på henne med usikkerhet i blikket. Hun så oppriktig lei seg ut. «Silja, unnskyld. Vi kan da ikke bli uvenner på grunn av dette. Det er tross alt en vond dag for deg. Med begravelsen og alt.»
Venninnen hadde rett. De kunne ikke la onde ord komme mellom dem. «Du har rett. Vi skal ikke stå her og krangle. Jeg … jeg er ikke meg selv om dagen. Etter mors sykdom og at hun nå er borte …» Hun kjempet med gråten.
Mari la en hånd forsiktig på armen hennes. «Jeg kommer og hjelper dere så fort jeg har tid. Med husvask og baking, og det dere måtte trenge hjelp til.» Hun ga henne en klem og smilte sårt. «Det blir ingen jordmorskole på meg heller.»
«Blir det ikke?» Silja tørket bort en stripe med vått fra kinnet.
«Nei, mor vil ha meg hjemme til jeg blir gift. Dessuten koster jordmorskolen penger, og jeg måtte kanskje ha reist helt til Bergen. Det er vanskeligere å komme inn på jordmorskolen i Kristiania, har jeg hørt. Når jeg gifter meg med Simon, må jeg stelle for ham.»
«Så du er fremdeles kjær i ham? Når har han tenkt å fri til deg?»
Mari rødmet. «Han har ikke fått somlet seg til det ennå, men kanskje han gjør det sankthanskvelden.»
«Hvis det er ham du vil ha, så …» Silja kjente et stikk av misunnelse. Tankene gikk til Ole-Leon, den eneste hun hadde vært småkjær i. Hvis det var det hun hadde følt, da. De hadde jo vært barn. Mas-Karin pleide alltid å si at det kriblet i magen, akkurat som sommerfugler, og at først kom den søte kløen, deretter den sure svien. Hun forsto ikke betydningen av ordtaket den gangen, men hun forsto det nå. Det var mange det hadde gått galt for. Hun hadde sett Mari og Simon mange ganger i skurlageret på sagbruket. En gang hadde det nesten gått galt, hadde Mari rødmende betrodd henne. Simon hadde tatt seg en rangel med kameratene sine og var blitt for nærgående, men heldigvis hadde de blitt oppdaget.
«Du får være glad for at Simon har arbeid på saga når dere gifter dere og fjorten unger kommer som perler på en snor.»
«Jeg skal da ikke ha så mange unger,» sa Mari forskrekket.
Silja snøftet. «Hm … ja, det kan du tro du får bestemme selv. Det vil komme en unge hvert år. Du må pent ta imot. Det er han der oppe som bestemmer det, sier Mas-Karin. Tror du virkelig Simon klarer å holde fingrene unna når dere blir gift? Det er bare så vidt han klarer å stå ved saga når du går forbi. Han er helt forgapt i deg.» Igjen kjente hun misunnelsen nage over at venninnen hadde kjæreste, og ikke hun. Det måtte være vidunderlig å ha noen å være glad i, og som ga kjærlighet tilbake.
Mari smilte. «Jeg håper han frir snart. Mor har til og med funnet frem brudekjolen sin. Den er like fin. Hun var redd for at den var blitt møllspist, men det har gått bra.» Hun nølte. «Er du sikker på at jeg ikke skal følge deg hjem?»
Silja ble fristet til å be henne bli med, men hverdagen ville uansett komme. Det var bare å bite tennene sammen og krumme ryggen. «Neida, jeg klarer meg.»
Mari så medfølende på henne. «Det går bra, Silja. Det er jeg sikker på. Du har alltid vært sterk, og snart dukker det opp noen for deg også.»
«Ja, sikkert. Hva med en prins ridende på en hvit hest?» Hun fnyste. Samtidig hørtes et vrinsk nede i veien. Et lurvete hestehode dukket frem idet en salrygget fjording kom luntende i sakte trav.
«Å, nei, ikke ham,» geipet hun.
«Der kommer prinsen din,» kom det tørt fra Mari. Det så ut som hun var på spranget til å gå, men Silja grep henne fort i armen.
Fjordingen kom raskere enn hun hadde trodd, og nå var det for sent å stikke av. Arne-Johan hadde hatt polio og en rekke andre sykdommer som liten, og hang etter med alt. Han stammet og ble kalt for evneveik og sær. Hun hadde syntes synd på ham og latt ham få være med i leken.
Han stanset hesten med et langt ptro, og hilste med et nikk. Men det var bare Silja han så på. «K… k… k… kondolerer,» stammet han, rød i fjeset.
«Takk,» mumlet hun avmålt og så i bakken. Hun håpet han ville ri videre.
«V… v… v… var det … sp… sp… spanskesyken?»
Silja sukket utålmodig. «Nei, det var lungebrann. Unnskyld, men jeg er på vei hjem. Du får hilse foreldrene dine.» Hun begynte å gå før han fikk sagt noe mer. Heldigvis tok han hintet og fikk fart på hesten igjen.
Hun pustet lettet ut og himlet med øynene til venninnen.
«Hvis du gifter deg med ham, Silja, kan du drive landhandel. Butikken på Stranda går godt. Ikke så rart heller, så gjerrig som faren hans er. Nå har han lagt på jernvarene. Det lønner seg å dra til Sverige og kjøpe spik, sier folk.»
«Arne-Johan er snill, men han er ikke akkurat en jeg går og drømmer om. Men jeg skulle heller ha giftet meg med ham enn med Ingar. Jeg fatter ikke at Arne-Johan holdt ut da vi gikk på skolen. Ingar ertet ham hele tiden.»
«Ingar er en tosk. Han tror virkelig at han er en kvinnebedårer.» Mari fnyste.
«Egentlig har jeg bestemt meg, jeg skal ikke gifte meg i det hele tatt.» Silja la armene i kors.
«Men hva skal du ta deg til da? Ta over sagbruket?» Det var ment som en skjemt.
Silja tenkte seg om. Faren ønsket seg en svigersønn. Et dugelig arbeidsjern som kunne gå inn i sagbruksdriften og etter hvert ta over Myrmoen sag og høvleri. Hun så for seg det sleske ansiktet til den ene sagmesteren, Sixten Bergström. Han var ti år eldre enn henne. Minst.
«Unnskyld, jeg skulle ikke ha ertet deg. Men kanskje kommer det noen staute fløtere hit i sommer?»
«Nei, fy, ingen fløterslusk for meg. Nei takk.» Hun sa det bestemt og mente det. De omreisende tømmerfløterne var ikke noe annet enn rundbrennere. Hun hadde sett altfor mange eksempler på det, og forbannet seg på at hun i hvert fall ikke skulle gå i samme fellen. Nei, skulle hun gifte seg, ville hun ha en mann med utdannelse. Ikke en fattig tømmerslusk eller skogsarbeider som drakk opp hvert øre han tjente.
Mari sukket og gikk noen steg i motsatt retning, mot Kårestua. «Du har alltid traktet etter det gjeveste du, Silja. Det dugde ikke engang å leke hjemme hos meg.»
Silja visste hva hun siktet til. Venninnen tok ikke lett på at hun hadde pleid å snike seg av gårde for å leke med yngste sønnen til selveste Bøchmann.
«Jeg må gå nå, men kommer du innom en dag?»
«Ja, jeg skal ta meg en tur.» Mari slapp gjerdestauren og belaget seg på å traske innover skogen.
«Er jeg ikke hjemme, er jeg nede på saga og vasker kontoret til far.»
Hun sendte venninnen et matt blikk før de tok avskjed i veikrysset, og hun tok fatt på hjemveien med tunge steg. Det var ikke lange stubben. Sola stekte varmt, og den svarte serken ble klam å ha på. Det tykke underskjørtet av ull stakk og klødde mot lårene. Det eneste hun kunne gjøre, var å rive av seg skautet. Det var godt å gå barhodet. Prekenen hadde vært lang og gudsjammerlig kjedelig. Det ble sagt det samme hver gang. Ja, hun var sikker på at presten brukte den samme prekenen, bare at navnene til de avdøde ble byttet ut.
Hun gruet seg til å komme hjem til tomt hus. Til det blå kjøkkenet, som moren hadde vært så glad i. Moren hadde likt å sitte på vedkassen ved svartovnen med et strikketøy i hendene når hun hadde hatt en ledig stund. Det ville bli tomt i huset uten henne. Hun kjente gråten presse på, men svelget den bort med trass. Hun gjorde seg hard. Kanskje var hun lik sin far likevel når det gjaldt følelser. Av utseende lignet hun på moren, men av sinn hadde hun arvet mest av faren.
Hun kjente at hun var tørst, og satte opp farten. Hun visste om en skogs-ile ikke langt unna. Hun fant stien som førte opp fra veien og til en sildrende bekk. Det var til og med satt opp et lite treskilt på en bjørkelegg med navnet på ila. Vargskogila. Folk påsto at det spøkte der. Karene på sagbruket pleide å fortelle henne skrønehistorier. Historiene hadde pussig nok forandret seg opp gjennom årene. Nå var det visst et spøkelse uten hode som gikk igjen der oppe ved skogila. Hun syntes hun hørte den humrende latteren og målet til Silkesvarten. Det var det de kalte ham, en av farens trofaste sagbruksarbeidere som hadde vært ved Myrmoen-saga helt fra faren startet opp. De to hadde gått i småskolen sammen. Kallenavnet hadde han fått fordi håret hans var beksvart og skinte som silke. En skikkelig jentefut hadde han vært som ung. Han var en av sjauerne på sagbruket.
«Jo, hun sto der i måneskinnet da jeg kom kjørende med merra. Hun hadde ikke noe hode, men resten av kvinnfolket var da bra.» Og så hadde han ledd og slått seg på knærne.
Silja satte seg på kne ved ila og bøyde seg over vannet. Det var så klart at hun kunne se speilbildet sitt i det, og det virvlet små sandkorn opp fra bunnen. Ila gikk aldri tom for vann, ikke engang om det ble tørkesommer.
Hun formet hånden som en øse og drakk det iskalde, friske vannet. Etterpå fant hun stien tilbake til kjerreveien.
Hun skvatt da en stemme bak henne brøt stillheten.
«Jeg har stålkniven med meg, så bare pass Dem.»
Hun virvlet forskrekket rundt og oppdaget en skikkelse som kom frem fra ei furu. Det var en ung, fremmed mann, og det virket som om han hadde stått og gjemt seg. Øynene var blå som en sommerhimmel, og håret var like beksvart som Silkesvartens. Det krøllet seg under en svart rallarhatt.
En taterslusk, for det gjennom henne. Og han hadde kniv. Nå må du løpe, sa hun strengt til seg selv.
Hun var sikker på at han kunne høre hjertet hennes slå.

Til toppen

Andre utgaver

Elvekongen
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Yvonne Andersen: