En fri kvinne? (Heftet)

Serie: Rosehagen 47

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosehagen
Serienummer: 47
ISBN/EAN: 9788202401498
Kategori: Romanserier
Omtale: En fri kvinne?
Jenny er innelåst i lugaren på Mr. Winslets yacht, med vissheten om at han ikke er den han gir seg ut for. Hun er trukket inn i en utspekulert plan og må finne en utvei.
Emily er lykkelig sammen med sine fire barn, men begynner å forstå at livet som skipsreder Gerhard Lindemanns hustru ikke er som hun forestilte seg. Det stilles store krav til henne, både hjemme og i Bergens selskapsliv.

En isnende frykt fylte Jenny. Var det mulig at herr Winslet hadde låst henne inne? Hva visste hun egentlig om ham? Ikke stort annet enn hva han selv hadde fortalt, og det kunne være løgn. Hun hastet mot koøyet, ville rope for å påkalle mannskapet og få hjelp. Igjen hørte hun stemmer som snakket italiensk. Et navn nådde henne.

UTDRAG FRA BOKEN:
”Det er ikke alt som kalles kunst, som fortjener betegnelsen,” sa moren og tok Jennys arm. ”Se på dette!”
De stoppet foran et butikkvindu og betraktet noen usedvanlig dårlige malerier.
”Er det noen som kjøper slikt?” spurte moren.
Jenny bet seg i leppen. Hun hadde ikke lyst til å si noen stygt om bildene, samme hvor dårlige de var. Hun hadde sett mannen som laget dem. Han var gammel, og tydelig fattig. Muligens hadde han en gang vært dyktig, kanskje hadde synet sviktet etter som årene gikk.
”Der er Simon!” sa moren.
Jenny fulgte blikket hennes. Simon satt ganske riktig ved et bord på fortausrestauranten der de hadde avtalt å møtes, på Place Rosetti, ved domkirken.
”Hvem er det han snakker med?” spurte moren.
”Jeg vet ikke,” svarte Jenny. Hun tok noen skritt videre, gjennom den trange, mørke gaten og bråstoppet. Det var en kvinne, kanskje madame Duval. Nei! Hjertet hennes stoppet nesten å slå. Hun så det nå. Det var Mariella, som hadde kommet for å slå kloen i byttet hun hadde sett seg ut.
”Vel, vi er riktignok tidlig ute, men jeg er sulten. La oss slutte oss til dem,” sa moren og ville fortsette.
”Vent!” sa Jenny, og holdt moren tilbake. ”Det er henne. Mariella!”
”Er du sikker?”
”Helt sikker.”
Moren ble stående og betrakte dem. ”Hun er vakker og elegant,” sa hun langsomt. ”Men tenk at Simon vil snakke med henne, etter det faren hennes har gjort seg skyldig i?”
Ja, det var nettopp problemet – at Simon ville snakke med Mariella. Jenny knep øynene sammen for å se tydeligere, og støkk. Mariella gråt. Hun tok opp et lommetørkle og tørket øynene. En god skuespillerinne var hun, men ville det gjøre inntrykk på Simon? Hvor lettlurt var han?
”Kommer du?” spurte moren.
”La oss gå et annet sted!” sa Jenny. ”Jeg orker ikke å møte henne.”
”Men det vil jeg!” sa moren bestemt. ”Jeg vil svært gjerne få danne meg et inntrykk av henne. Dessuten har vi en avtale med Simon. Vi kan ikke bare stikke oss bort.”
”Vær så snill!”
Moren tok hånden hennes. ”Du har vel ikke tenkt å la henne ture frem slik? Om det er hun som står bak det faren hennes har gjort, skal det frem i dagen! Å forfalske et fotografi på den måten, må da være straffbart? Og faren har utgitt seg for en annen og fortalt en rekke løgner. Dersom du ikke slutter deg til dem nå, risikerer du at Simon blir overbevist av løgnene hennes. Hun later til å være dyktig når det gjelder å få menn til å gjøre som hun vil.”
”Om Simon tror på henne, kan jeg ikke tvinge ham til å forandre mening.”
”Kvinner som henne er dyktige. De vet hvilke knapper de skal trykke på. En stakkars mann har knapt noen mulighet til å avsløre renkespillet.” Moren lo lavt. ”På mange måter er menn noen enkle skapninger. Stilt overfor kvinnelig skjønnhet, blir de hjelpeløse.”
Jenny ristet på hodet. Hun var ikke villig til å unnskylde Simon.
”Kom nå! Dette kan bli interessant,” sa moren og trakk henne med seg.
Simon og Mariella var så fordypet i samtalen at de ikke så dem komme. Mariella snakket med ord og gester, og innimellom et par tårer. Simon bøyde seg frem over bordet, la en hånd på armen hennes, trøstende.
”Vi er tidlig ute,” sa moren. ”Jeg håper ikke vi forstyrrer?”
Simon fór sammen, reiste seg og virket skyldbetynget. ”Selvfølgelig ikke,” sa han. Så ble han taus.
”Skal du ikke presentere oss?” spurte moren og satte seg på en ledig stol.
Jenny fulgte morens eksempel, matt og kvalm. Mariella møtte blikket hennes, og Jenny så et glimt av triumf i de mørke øynene hennes. Hun var visst sikker på seier. Igjen.
”Selvfølgelig,” svarte Simon og virket svært utilpass. ”Dette er Jennys mor, Agnes Wilse. Og dette er Mariella Stevens, en bekjent fra Roma.”
Bekjent? Jenny sukket. Det dreide seg om et svært intimt bekjentskap.
Moren nikket og smilte. ”Jeg har hørt så mye om Dem, frøken Stevens. Tenk å få møte Dem. Det var virkelig uventet.”
”Jeg er bare på gjennomreise,” sa Mariella og virket mindre selvsikker enn vanlig. Hun forsøkte seg på et smil. ”Jeg har også hørt en del om Dem, fru Wilse. De var gift med den store fiolinisten Erland Lyche, og De maler, som Jennys far.”
Moren tok imot menyen kelneren kom med, og bad om et glass rosévin. Så smilte hun mot Mariella. ”Både Erland Lyche og Steffen Hofgaard tilhører fortiden. Jeg dveler ikke ved den. Man bør gå videre og ikke bli hengende ved det som er avsluttet.”
Mariella forstod hva hun siktet til, og beveget seg urolig på stolen. ”Jeg bør gå nå, slik at dere kan få spise i fred.”
Moren gjorde en avvergende håndbevegelse. ”Absolutt ikke, frøken Stevens. Jeg vil mer enn gjerne gjøre Deres bekjentskap. De slår meg som en interessant person.”
Jenny så at Simon sendte Mariella et advarende blikk. Han ville bli kvitt henne.
”Da blir jeg, fru Wilse,” sa Mariella og smilte strålende.
Jenny så fra den ene til den andre. Hun var rystet over at moren ville utsette henne for dette, over tanken på å skulle spise sammen med Simons tidligere elskerinne. Samtidig kjente hun moren godt nok til å vite at hun hadde en hensikt med det hele. Hun ville danne seg et bilde av rivalinnen og kanskje få inn noen stikk. Hun svelget hardt. Moren visste ikke hva slags motstander hun hadde foran seg.
”Bor De i huset på Cap Ferrat?” spurte moren, lett.
”Nei.”
”Men hvorfor ikke? Det hørtes ut som et deilig sted?”
”Det er det nok.”
”Har De ikke vært der? Det har Jenny.”
Mariella var ikke like blid nå. ”Huset er solgt,” sa hun, avvisende. ”Min far eide det kun i en kort periode.”
”Et slikt sted kan da ikke la seg selge så raskt,” mente moren.
”Kanskje herr Stevens ikke eide huset?” foreslo Simon, som hadde sittet taus til nå. ”Han kan ha lånt det.”
”Han sa uttrykkelig at det var hans,” skjøt Jenny inn.
”Og nå er det solgt,” gjentok Mariella.
Det var en løgn, forstod Jenny. Herr Stevens hadde ikke eid villaen på Cap Ferrat. Alt var svindel. Og hun hadde gått på limpinnen og levert malerier til huset.
”Hør, frøken Stevens,” begynte moren. ”Unnskyld at jeg er direkte. Det er min natur. Hva tenker De om det Deres far gjorde?”
”Gjorde?” Mariella vred på seg.
”Ja, De har vel hørt om narrespillet hans?”
”Vi snakket om det like før dere kom,” nikket sa Simon.
”Jeg kan ikke annet enn å tilgi ham,” sa Mariella og vinket på kelneren. ”Vi vil gjerne få bestille nå!” sa hun, bydende.
De bestilte, og kelneren trakk seg tilbake.
”De har tilgitt ham,” tok moren opp. ”De må unnskylde at jeg er opptatt av saken, men det gjelder min datter. Hun hadde en svært ubehagelig opplevelse.”
Noe gnistret til i Mariellas blikk. ”Ubehagelig?” spurte hun. ”Det kan da ikke ha vært så ubehagelig? Min far gjorde ikke annet enn å kjøpe malerier av henne for en meget høy pris, spandere en del eksklusive måltider og ta henne med til et palass i San Marino. Det er ikke mange som ville klage over slik behandling.”
”Men det var et narrespill, kjære frøken Stevens. Et bedrag.”
Jenny hadde lyst til å synke i bakken, men samtidig var hun spent på hvordan kvinnen ville forsvare seg, på hvem som ville vinne denne ordkampen. Hun knyttet hendene. Det burde ha vært Simon som gikk til angrep, ikke hennes egen mor. Han så ut som om han ikke hadde noe med saken å gjøre, nippet til vinen og så en annen vei.
”Jeg tror Jenny har misforstått det hele. Min far var bekymret, ettersom jeg var nedbrutt over å ha mistet mannen jeg elsker til henne. Han så hvor vondt jeg hadde det.”
Jenny fór sammen, rystet over den direkte talen. Simon mistet pennen han fiklet med og bøyde seg etter den, rød i ansiktet.

Til toppen

Flere bøker av Merete Lien: