En trygg havn (Heftet)

Serie: I krig og kjærlighet 40

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: I krig og kjærlighet
Serienummer: 40
ISBN/EAN: 9788202401634
Kategori: Romanserier
Omtale: En trygg havn

 Hjørdis og Dagny sendes tilbake til Bredtvedt. Direktøren straffer dem på de mest utspekulerte måter, men Hjørdis gir ikke opp håpet om at førstebetjenten skal hjelpe dem.
Kristin og Ivar gleder seg over å få Jürgen til Bjørnstad, og gutten ser ut til å slå seg til ro hos dem. Da kommer det en telefon fra Vergerådet. Nyttårsaften skal de vies, men i kirken oppstår det problemer …

Helge skjøt fram brystkassen. "Alle her skal vite at jeg ikke er enig i denne forbindelsen! Det er Jan som har den rettmessige plassen hos Kristin. Det er han som er far til mine barnebarn!"

UTDRAG FRA BOKEN:
"Dette begynner å ligne en farse, Hjørdis! Hvorfor går vi ikke bare inn og henter barna, når du er i din fulle rett til det?"
            Dagny lå på magen ved siden av henne. Hjørdis holdt sjåførens kikkert. "Vi må vente til de russiske soldatene har dratt."
            "Herr Gutenstein snakker russisk. Hva kan være farlig da?"
            "Det har jeg jo fortalt deg, Dagny. Russerne er hensynsløse. De voldtar kvinner når de er fulle, og disse har fortsatt en kasse vodka i bilen."
            Sjåførens kikkert var av det gammeldagse slaget. Det var nesten umulig å få stilt den skarpt. Bortsett de fra timene de hadde sovet i bilen, hadde Hjørdis hele tiden holdt øye med hva som foregikk nede i landsbyen. Hittil så det ut som soldatene hadde tatt seg en fest og mesket seg med maten som fantes i landsbyen.
            Dalen var dekket av et tynt lag snø. Det lå en kuldedis over innsjøen. Vannet i fontenene utenfor kapellet hadde frosset. Selv ikke der hadde hun sett noen av menneskene som hørte til landsbyen. Hadde de flyktet fra soldatene? Nei, det kunne de ikke ha gjort. Lysene sto på om kvelden, og det røk fra pipene. De var nok redde, og holdt seg innendørs.
            Herr Gutenstein bredte ut jakken sin og la seg ved siden av dem. "Hvis vi må bli her en natt til, vil bensinen ta slutt," sa han lavt.
            "Da må vi reise videre, Hjørdis! Vi kan komme tilbake en annen gang. Det er jo ikke langt unna, som du sa." Dagny flyttet seg nærmere.
            "Vent bare en time til, vær så snill!"
            "Én time. Lenger kan vi ikke bli." Herr Gutenstein trakk seg tilbake i skogen. Han hadde dekket bilen med et tykt lag kvister. Hun hørte at han begynte å løfte dem vekk.
            En av soldatene stilte seg opp på trappen hos Ionela og strakte seg. Nei, det var en offiser. Hjørdis regulerte kikkerten. Han hadde flere stjerner på skulderen. Der tok han på seg uniformsluen og ropte noe til en gjeng som var samlet rundt et bål bak hekken. De veivet med flaskene. Hjørdis fikk inntrykk av at de sang.
            Offiseren strammet seg opp og gikk mot bilen. Sekunder senere startet den. "De skal dra! Fort, Dagny! Vi må løpe bort til de trærne jeg viste deg i går!"
            Hun trakk med seg Dagny til leirplassen som Helmut hadde laget da han var forvist fra landsbyen. Ingen kunne se dem her, ikke en gang om de marsjerte oppe på stien. Det kunne forresten ikke kalles en sti lenger. Militære kjøretøyer hadde gravd dype spor i skogbunnen og laget en vei. Hun fikk bare håpe at Rosa og barna var i god behold, for det var tydelig at det hadde det vært flere her, enn de soldatene som hadde slått leir i landsbyen det siste døgnet.
            Herr Gutenstein sluttet seg til dem. "De kommer hitover!"
            Hjørdis grep tak i Dagnys hånd og klemte den. "Hold pusten mens de passerer!"
            Grunnen under dem begynte å riste. Hjørdis foldet hendene og ba lydløst. Ble de oppdaget nå, kunne det være slutten på reisen deres. Isteden kunne de havne i en av de russiske fangeleirene. Ifølge herr Gutenstein var ikke Stalins leire noe bedre enn de tyske.
            Brått hørte hun stemmer. Bilen hadde kommet over den første kollen. "Hva snakker de om?" hvisket hun til herr Gutenstein.
            "Ikke noe spesielt. De har fest, høres det ut som." Han holdt hodet lavt. "Vær stille!"
            En eldre soldat hadde stemt i en sang. Stemmen hans var lys nok til å tilhøre en ungdom, men den grove hosten hans tilsa noe annet. Kameratene hans falt inn i et slags refreng. Hjørdis telte sekundene. Selv med sneglefart, ville bilen være forbi dem om få minutter. Gudskjelov at hun slapp å dra før hun hadde fått utrettet ærendet sitt! Det var ikke sikkert at hun ville orke å vende tilbake fra Praha. Det var ikke en gang sikkert at det ville være mulig.
            Lukten av eksos nådde nesen hennes. Motorduren var intens. Hun trykket ansiktet ned i bakken og ventet. Nå ble duren svakere. Russerne var over åsen og hadde begynt på bakkene lenger nede i skogen.
            Endelig kunne de reise seg. Nå kjente hun kulden for alvor. Tennene klapret i munnen på henne. Herr Gutenstein gikk foran bort til glennen der han hadde skjult bilen. Hjørdis ble plutselig usikker på om det var lurt å komme kjørende inn i landsbyen, men hun var så stiv av kulde at hun tvilte på om hun ville greie å gå så langt.
            "Vi må hjelpe ham å fjerne grenene. Kom!" Dagny trakk i henne. "Hvis jeg blir syk igjen, kommer jeg til å skylde på deg," murret hun.
            Hjørdis hadde lovt herr Gutenstein ekstra betaling for all ventingen, men da han fikk høre hvorfor det var så viktig å få barna ut derfra, hadde han avslått. De fikk vekk de siste grenene, og hun satte seg i passasjersetet. "Kjør sakte, er De snill. Folkene der nede kan bli redde."
            Bilen truet med å velte to ganger på vei ned åsen. Sporene var for brede for herr Gutensteins bil, til tross for at den også hadde vært et militærkjøretøy. Hjørdis pustet ut da han endelig stanset, han nektet å kjøre lenger. Hun åpnet døren og steg ut. "Hallo! Er det noen her? Ikke vær redde! Det er bare meg – Hjørdis!"
            Døren i den lille hytten ble åpnet. Hjørdis holdt på å miste pusten da hun fikk øye på Nutti. Nutti la på sprang og kastet seg rundt halsen hennes. Dype, fortvilte hulk veltet opp fra den magre jentekroppen. Hjørdis svelget. "Så dere er her fortsatt?"
            "Ja! Og vi har vært så redde!"
            "For de russiske soldatene?"
            "Ja!"
            "De har dratt nå, Nutti. De er langt på vei til Dresden allerede. Jeg er kommet for å hente dere. Gjør dere i stand og sett dere i bilen. Vi skal til et barnehjem hvor dere vil få verdens beste foreldre, og egne senger."
            Nutti slapp henne. "Nå med en gang?"
            "Ja."
            "Men hva vil Vateren si?"
            "Det skal jeg ta meg av" Hun så ham. Han var kommet ut av kapellet. Brystkassen hans hevet og senket seg. Han stirret ned på dem. Hjørdis strøk Nutti over kinnet. "Dere er mine barn, Nutti. Jeg brakte dere hit, og jeg skal få dere vekk herfra." Hun vinket på herr Gutenstein for å få ham til å gå ut av bilen.
            Dagny steg også ut. Hun så seg forundret rundt. "Hvor er ungene du snakket om, Hjørdis?"
            "I den hytten der." Hun pekte, og vendte deretter oppmerksomheten tilbake til Nutti. "Er Rosa hjemme?"
            "Ja. Skal jeg hente henne?"
            "Nei. Hent de andre barna, du, Nutti. Jeg kan rope på henne selv."
            Nutti skulle til å legge på sprang, men Hjørdis holdt henne tilbake. "Har de russiske soldatene ... gjort dere noe?"
            Nutti ristet kraftig på hodet. "Nei. Vi låste døren og gjemte oss under sengene."
            "Har dere ligget der hele denne tiden?"
            "Ja."
            "Godt. Skynd deg nå!" Hun dyttet henne vennlig i ryggen.
            Ionela var den neste som viste seg. Fra øyekroken så Hjørdis en gardin som rørte seg på Linas rom i andre etasje. Lina ville være redd for å bli avslørt som den som kidnappet sønnen, innså Hjørdis, og kjente seg brått tryggere. Hvis Lina hadde dratt tilbake hit, måtte hun ha funnet på en troverdig historie som utelukket henne. Eller hun hadde fått tilgivelse, slik som Helmut også fikk til slutt.
            Hun overså Ionela. "Rosa!" ropte hun av all kraft.
            "Rosa er gift med Helmut. De venter barn." Ionelas øyne var langt fra vennlige.
            Hjørdis laget en trakt med hendene. "Rosa!"
            Endelig viste Rosa seg ved hushjørnet. Hun gikk forsiktig, som om hun ikke kunne tro det hun så. Hjørdis snappet etter pusten og tok tak i Dagnys arm. "Hvis noen prøver å forstyrre dette møtet, går du imellom! Greit?"
            "Det skal jeg ordne!" Dagny krysset armene og stilte seg ved hennes side.
            Hjørdis’ hjerte pulserte i ørene. Stillheten hadde aldri vært så total på dette stedet, syntes hun. Hun så at Rosa løftet skjørtet og kom løpende, men hørte ikke skrittene hennes. Helmut dukket opp bak Rosa. Han stanset og lente seg mot hushjørnet.

Til toppen

Andre utgaver

En trygg havn
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Else Berit Kristiansen: