Englebarnet (Heftet)

Serie: Stina Saga 14

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Stina Saga
Serienummer: 14
ISBN/EAN: 9788202402235
Kategori: Romanserier
Omtale: Englebarnet

 Livet på Knausen blir ikke helt som forventet. Bjørn må arbeide lange uker i gruva, og foreldrene hans er skrale. Mye arbeid faller på høygravide Stina, som tidlig merker at plassen er hjemsøkt …
Midt i mørke vinterkvelden går hun seg vill i fjellet. Ulvene er ikke langt unna, men Stina har nok med fødselen, som er i gang.

Stina sank tilbake mot bakken. Væren trakk i båndet. Brekte i redsel over den ulende ulveflokken. Men Stina kom ikke til å slippe. Han var hennes forsikring. Kom vargen, håpet hun den ville kaste seg over væren og la henne i fred. Tanken var så klar i henne. Selv ikke den avsindige smerten evnet å drive den på flukt.

UTDRAG FRA BOKEN:
”Det er riktig at det skjer her. At det skjer nå.”
Stina bet tennene sammen. Smaken av blod fylte munnhulen. Hun visste ikke om hun hadde bitt seg i tungen, eller om det var leppene som var revet til blods. ”Det er galt. Det skulle ikke skje her. Og slettes ikke så fort.”
”Men under fullmånen er riktig. Du ble også født en slik natt.”
”Forhåpentlig ikke ute i det fri. Jeg formoder at mor mi fødte meg under et tak.” Det ble vislet frem mellom tennene mens magen knøt seg under den ene neven. Egentlig burde hun ikke si noe. Kreftene trengtes til langt andre ting. Svetten piplet på pannen. Rant nedover ansiktet og fikk det til å svi i øynene de gangene hun åpnet dem.
”Et slags tak kan du kalle det, men du ble uansett født i lyset av månen.”
Stina stønnet. Hun tygget på underleppen. Smertene var større enn hun noen gang hadde kunnet forestille seg. Hun fattet ikke hvordan det var mulig å overleve noe som dette. Hvordan kvinner gikk igjennom det gang på gang og kom fra det med livet i behold. Hun selv kom til å dø. Det var derfor hun lå som her. Dette måtte så avgjort være verre enn noen andre hadde hatt det. Øynene hennes var knepet hardt sammen. Likevel så hun stjerner. De vekslet mellom hvitglødende og rødt.
”Og hun var neppe alene heller,” stønnet hun da rien hadde sluppet taket. Da det bare var murringen som minnet henne på at den neste snart ville komme.
”Du er heller ikke alene, barn.”
”Jeg ligger her med en dum og sta vær i bånd, og ei gammel kone som er død. Det er ikke mye til selskap! Og dere er begge like dårlige fødselshjelpere,” bet hun. ”Dessuten har jeg en flokk med gråbein som puster meg i nakken og synger en sang mot månen. En sang jeg slettes ikke liker.”
Den klukkende latteren lød som en våryr bekk. Det gjorde Stina enda mer rasende. ”Ikke kast bort kreftene dine på sinne. Heller ikke på redsel. Ser du ikke at de ikke er kommet nærmere? De ville ha kastet seg over deg for lenge siden dersom det var det de var ute etter.”
”Jeg trodde du hadde forlatt meg.” Stina sank tilbake mot bakken. Lot bakhodet hvile. Skautet var ramlet av. Hun ante ikke når hun hadde mistet det. Væren trakk i båndet. Brekte i redsel over den ulende ulveflokken. Men Stina kom ikke til å slippe ham. Tauet var surret stramt rundt håndleddet hennes. Han var hennes forsikring. Kom vargen helt inntil henne, håpet hun den ville kaste seg over væren og la henne i fred. Tanken var så klar i henne. Selv ikke den avsindige smerten evnet å drive den på flukt.
”Jeg forlater deg aldri, barn. Jeg er med deg, og har alltid vært det.”
”Jeg er så redd!” utbrøt hun da de langtrukne ulene lød nok en gang. Men det var ikke bare vargene som skremte henne. Hun ville ha vært redd også uten dem. Hun ville ikke dø. Hadde så mye ugjort. Det var ikke slik hun skulle vandre. Det var sjøen som skulle ta henne. Hvorfor hadde hun ellers alltid fryktet den? Det var dumt å bære på en frykt som var ubegrunnet, men den var djupt forankret i henne, og hadde vært det så lenge hun kunne minnes.
Kan hende forestilte hun seg det bare. Kan hende ønsket hun det så sterkt at hun syntes hun kjente en linn hånd stryke henne over kinnet.
”Vær ikke redd, vennen min. De synger for henne. For din datter. De ville ikke finne på å skade henne. Vargen vil aldri gjøre barnet ditt vondt.”
Månen var sølv. Hun så det gjennom den smale øyegløtten. Stjernene glitret på det svarte himmeltaket. Som om de blunket til henne, nesten skjelmsk. Eller kanskje forsøkte de og å berolige henne. Men det hjalp ikke. Hun hadde trodd hun hadde kjent smerter før. Hun hadde ramlet og slått seg kraftig som lita. Hadde skåret seg i fingrene. Hadde fått kjenne Bals kniv mot brystet. Men ingenting var som dette. Smertene lammet henne nesten. Hun ville vri seg for å komme unna. Ville sparke og slå rundt seg, ta føttene fatt og springe unna dette, selv om hun visste at hun ikke kunne unnslippe. Men hun ble liggende på den kalde bakken. Lot den avkjøle kroppen, og gjorde sitt beste for å slappe av mellom takene, selv om heller ikke det var mulig fullt ut. Hun kjente seg tåpelig pysete, men slik var det bare. Det var for sent å gjøre om på det som foregikk.
Hun skrek visst. I det minste hørte hun et ekko av et skrik. Haken hennes lå på brystkassen. Nevene var plantet mot jorda. Tennene skar mot hverandre, men smertene i kjeven var ubetydelig i forhold til den andre. Hun følte at hun revnet. At hoftene og beina fór hver sin vei. Ble slitt fra hverandre. Da barnet omsider gled ut av henne, var hun mest overrasket over at hun fortsatt levde. Det klynket svakt inne i stakken.

Til toppen

Andre utgaver

Englebarnet
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Renate Josefsen: