Enslig mor (Heftet)

Serie: Annas skjebne 15

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Annas skjebne
Serienummer: 15
ISBN/EAN: 9788202372941
Kategori: Romanserier
Omtale: Enslig mor
- Hva er skjedd? spurte Anna og tok plass ved siden av Emilia.
- Jeg vet ikke
- Marta Marta spurte hvor faren min er, hikstet Victoria.
Hun var blitt svært flink til å snakke norsk på de månedene hun hadde bodd i Norge, men nå, da hun var for oppbrakt til å tenke på norsk, slo hun over til engelsk. - Og så og så sa en gutt at jeg ikke har noen far fordi jeg er lausunge, og da lo alle. De ertet meg og sa at lausunger er noe stygt.

UTDRAG FRA BOKEN:
En blå og vakker adventskumring gikk gradvis over til et bløtt kveldsmørke som la seg over det snødekte landskapet de kjørte gjennom. Myke, snøkledde åser, pyntet med små skogholt, skilte de jomfruelig hvite markene og engene fra hverandre. Grantrærne inne i skogholtene hang med snøtunge grener ned mot bakken og minnet om julekortene Margit hadde solgt i kirken i London. Tilbaketrukket langs veien lå både små og store gårdsbruk og enkle bolighus. Det lyste så varmt og vakkert fra de fleste vinduene. Lyset fra vinduene kastet oransje firkanter ut på den blå snøen utenfor. Emilia satt taus og betraktet landskapet de kjørte gjennom mens hun undret seg over at hun noen gang hadde trodd at hun ville foretrekke utlandet fremfor Norge. Hun var riktignok ikke fullblods nordmann, hun hadde ikke bodd så lenge i morens hjemland, likevel følte hun en eiendommelig kjærlighet til landet. Det var et lite land, med få innbyggere sammenlignet med andre land i verden. Og kanskje var det derfor at alt virket så mye enklere her. Tryggere.
Victoria satt med nesen klemt inn mot ruten og fulgte med på alt som skjedde utenfor bussvinduet. Hun hadde fått stifte bekjentskap med snø for første gang i sitt liv da de gikk i land i Sandefjord. Til å begynne med hadde hun vært skeptisk og nektet å ta på den, men da Emilia laget en rund liten snøball til henne, hadde hun tatt imot den med største forsiktighet. Følelsen av den kalde, fuktige ballen i de små hendene hadde fått henne til å slippe den momentant i bakken. Men nysgjerrigheten hadde likevel blitt for stor, for kort etter hadde hun bedt Emilia om å lage en ny ball, og denne gangen hadde hun beholdt den og klemt den mellom de små fingrene til de ble røde av frost. Emilia hadde ingen votter, verken til henne eller til seg selv, men Victoria hadde likevel villet kjenne på snøen flere ganger på vei til bussen.
Med jevne mellomrom trakk hun nå i Emilia og ville dele alt det nye og fremmede hun så utenfor bussvinduene med henne.
– Se, Millia! En hest! Se, der er det to hester!
– Ja, Victoria, jeg ser … Emilia prøvde å delta, men tankene var helt andre steder enn hos barnet eller ute hos hestene som gikk løse i en hamnehage. Litt av sjokket hun hadde vært utsatt for kvelden før satt fremdeles i henne, og hun kunne ikke for det, men tankene hennes vandret flere ganger til Frank Berger og avskjeden om bord i båten. Mente han det han hadde sagt før de skiltes? Kom han til å ta kontakt med henne før han reiste ut igjen? Han hadde puttet lappen med adressen hennes så nonsjalant i bukselommen, han kom sikkert til å miste den, tenkte hun. Kanskje kom han til å glemme å ta den ut når han skulle vaske buksene. Eller kanskje han tok vare på den og sendte henne et postkort fra andre deler av verden. Kanskje fra Afrika, eller Amerika. Hun visste ikke i hvilke farvann Corona II vanligvis seilte. At han ville møte henne igjen mens han var hjemme i Nittedal, tvilte hun sterkt på.
Hva så med meg? tenkte hun videre. Vil jeg møte ham? Ønsker jeg å treffe ham igjen? Det var der tankene hadde en tendens til å rote seg til, for på én måte kunne hun tenke seg å møte ham igjen. Han hadde tross alt tatt seg godt av Victoria, og han hadde vært hennes beskytter mot Larsen og sikkert flere av de andre mennene som holdt seg unna henne fordi Frank var så frempå. Men likte hun ham, som mann?
Hun var ikke sikker. Han hadde vært snill og sjarmerende mot henne. Morsom på sin måte. Det var dessuten noe ved ham, noe hun ikke klarte å sette ord på, men som hadde rørt ved henne den kvelden han satt i dagligstuen og spilte gitar og sang for henne og de andre som var der. Da hadde han virket så rolig og trygg, og så … så pen.
Han hadde pene øyne. Dype og intense. De kunne glitre av humor og spillopper, mens de andre ganger fikk et dypt og vurderende uttrykk som forandret hele ansiktet hans. Han var sikkert ikke en type det var lett å forstå seg på, slo hun fast. Og kanskje var det derfor hun satt der og tenkte på ham. Fordi hun var nysgjerrig på ham.
Men så var det dette andre. Det som gjorde at én side av henne håpet at han ikke ville ta kontakt med henne. Dette som gjorde at hun følte et uforklarlig forbehold mot å bli bedre kjent med ham. Hun hadde sett øynene hans bli svarte av sinne når han ble provosert av Larsen, hun hadde kjent at det luktet sprit av ånden hans et par ganger, selv om det visstnok ikke var lov å nyte alkohol om bord, og hun hadde hørt beskyldningene Larsen hadde slynget mot ham ute på akterdekket kvelden før. Det var mye som kunne tyde på at han ikke var mors beste barn. Men noe var det som gjorde at hun likevel var nysgjerrig på ham og kanskje kunne tenke seg å møte ham igjen dersom han tok kontakt med henne.
– Millia, se der! Victoria trakk henne i kåpeermet og brøt inn i tankene hennes igjen. – Se, snøen lyser!
Emilia lente seg frem og så ut. Noen hadde bygget en stor snølykt ute i en hage. Lykten lyste så vakkert med et levende lys innunder alle de runde ballene.
– Det der heter en snølykt, forklarte hun. – Når vi kommer frem til den nye familien din, kan vi lage en slik ute i hagen, vi også.
Hun omtalte hele tiden moren og de andre i hjemmet i Åsgårdstrand som «den nye familien», senere håpet hun Victoria ville kalle dem bestemor og bestefar, og oldemor og oldefar. Hvis adopsjonen lot seg gjennomføre.
– Jeg vil lage snølykt, sa Victoria på en blanding av engelsk og norsk. Ordet snølykt kom med perfekt, norsk uttale.
– Du må nok vente, svarte Emilia og lo. – Vi kan ikke gå av bussen her. Du må vente til vi er fremme.
– Snart? Victoria snudde seg mot henne og så spørrende på henne.
– Ja, jenta mi, svarte Emilia, som begynte å kjenne seg igjen i terrenget utenfor. – Snart.

Til toppen

Andre utgaver

Enslig mor
Bokmål Ebok 2012

Flere bøker av Ellinor Rafaelsen: