Følgesvenner (Heftet)

Serie: Flammedans 56

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Flammedans
Serienummer: 56
ISBN/EAN: 9788202424039
Kategori: Romanserier
Omtale: Følgesvenner

 Asgeir vil ta sønnen fra Helena hvis hun nekter å føye ham, og saken får store følger.
Linneas fødsel nærmer seg, og Anna reiser til Kristiania. På toget får hun selskap av Maria og Veslegutt, og når hun kommer frem, blir hun nødt til å ta imot sitt eget barnebarn.  

– Hun har mørkeblå, nesten svarte øyne, sa Linnea.
– Nyfødte barn har det. Når hun blir litt større, får hun sin egen øyenfarge.
– Bare hun ikke får brune øyne, så er det fint.
– Hva er galt med brune øyne? spurte Anna.
– Hun kan bli tatt for å være tater.
Anna ble sittende taus før hun fortsatte. – Du må hjelpe henne, Linnea.
Datteren så spørrende på Anna. – Hjelpe henne med hva?
– Med å bli stolt av opphavet sitt.



UTDRAG FRA BOKEN:
Veslegutt hilste med et lite nikk, og toget kjørte inn på perrongen. Anna satte seg ved siden av Magda. Veslegutt ble sittende på setet mot dem, men det var som om han ønsket seg bort. Blikket hans søkte stadig ut av vinduet.
            Magdas skravling var befriende. Hun snakket om folk i Neby og stasjonsbyen, og om Ivar, som hadde overtatt mye av ansvaret for Lia. Hun trengte ikke å fortelle Anna at gutten var dyktig i det han foretok seg, for det visste Anna fra før. Solveig og Brede ville ha vært stolte av Ivar, og Turid fikk ikke sagt ofte nok hvor godt han skjøttet gården, enda så ung han var.
            Først da de nærmet seg Kristiania, ble Magda stille. Kanskje det var tanker om den syke tanten som fanget oppmerksomheten hennes.
            Uansett hva som var årsaken til venninnens stillhet, lente Anna seg tungt tilbake mot seteryggen og trakk pusten dypt ned i magen. Hun kunne ikke si at hun gledet seg til å treffe igjen Mathias’ far, men det ville bli fint å treffe Linnea, som ikke hadde latt høre fra seg etter at hun begynte å gjøre i stand hjemmet sitt.
            Snart ville Anna få se hvordan de to unge hadde ordnet seg. Hun håpet alt var klart til den lille. Det ville gjøre det enklere for dem, visste Anna, og tenkte på hvordan hun selv hadde blitt tvunget til å flytte fra sted til sted etter at Linnea ble født.
 
Etter at de hadde kommet seg av på Østbanestasjonen, skilte de lag, og Anna fikk tak i en hestedrosje. Det tok ikke lange tiden før hun sto utenfor det store murhuset som rommet Linnea, Mathias og faren hans.
            Anna var glad for at hun slapp å banke på hoveddøren. Det var de unge hun hadde kommet for å besøke, ikke den gamle gjerrigknarken. Hun følte lettelse da hun sto foran den nymalte døren. Det var en bra begynnelse, tenkte hun og banket forsiktig på.
            Hun hadde ikke gitt Linnea beskjed om at hun kom tidligere, og nå håpet hun inderlig at datteren var hjemme. Hun hadde knapt tenkt tanken før Linnea åpnet for henne.            Først så det ut som om datteren trodde at hun var en fremmed. Deretter kastet Linnea armene om halsen på moren og gråt av glede. – Jeg trodde ikke at du kom før i neste uke, hulket hun. – Og så kommer du nå.

Til toppen

Flere bøker av Jane Mysen: