Fiender i fredstid (Heftet)

Serie: I krig og kjærlighet 35

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: I krig og kjærlighet
Serienummer: 35
ISBN/EAN: 9788202372057
Kategori: Romanserier
Omtale: Fiender i fredstid
Hjørdis blir arrestert, anklaget for mordet på jøden Samuel, som ga henne og barna husly og mat. Redd og fortvilet prøver hun å forsvare seg, men en av politimennene gjør alt for å sverte henne. Ivars bror, Egil, hater Kristin på grunn av hennes forhold til tyskerne under krigen. Han skyr ingen midler for å plage henne, og en dag går han for langt.

Hvorfor gjør den mannen sånn? spurte Julia.
Jeg vet ikke. Han har kanskje ikke noe annet å gjøre enn å erte folk, svarte hun.
Jeg er redd, mamma!
Ta det med ro, Julia. Vi har bare noen meter igjen, så er vi hjemme. Halsen hennes kjentes tørr. Hun løftet blikket. Ser du ikke at jeg har barna med meg? Han flirte mens han strevde med å holde hesten i ro.


UTDRAG FRA BOKEN:
Lyden av hestehover fikk Ingjerd til å stanse midt i en bevegelse. Det var ikke Svarten. Den satte ikke føttene så tungt i marken. Dette var en aggressiv hest, som ikke trivdes hos sin herre. Hun beholdt møkkgrevet i hånden, styrtet mot fjøsdøren og slo den opp. Solen stakk henne i øynene. Hun så med en gang at det var Ivars bror som kom.

Kristin hadde satt Julia opp på Svartens rygg mens hun striglet. Nå løftet hun henne ned og ba henne løpe inn. Helge var kommet ut på trappen, og Julia gjemte seg bak buksebeina hans.

Ingjerd gikk nærmere og lente seg på møkkagrevet. ”Trenger du hjelp, Kristin?”

”Kanskje.” Hun tok ikke blikket vekk fra Ivars bror.

Helge kom gående bort og la en arm om Kristins skuldre. Ivars bror satt høyt til hest og stirret på dem. Han kunne ha trengt noen doser medisin, slik som ilden gjenspeilet seg i øynene hans. Ingjerd visste ikke hvorfor, men hun syns synd på den unge mannen. Han virket plaget, som om han aldri fikk ro.

Han kremtet. ”Jeg skulle snakke med deg i sted, Kristin! Men du lot meg aldri få en sjanse.”

Kristin rettet ryggen. ”Det virket ikke som du hadde gode hensikter, Egil. Jeg burde ha ringt lensmannen, men jeg har ikke gjort det. Ikke ennå. Jeg trodde forresten at du ville la meg gå i fred.”

Ivars bror hoppet ned av hesten. Ingjerd skyndte seg bort til Helge og Kristin, og stilte seg litt til siden for dem. Julia forlot Heges bukseben og gjemte seg bak henne nå. Geværet hadde stått like innenfor badedøren sist hun så det. Dit var det ti raske skritt. ”Jeg tror du skal ta Julia med inn, Kristin,” sa hun.

Helge tok et skritt fram. ”Det er ikke nødvendig. Egil sier at han bare vil snakke. La oss sette oss på stabburstrappa, Egil.”

Ivars bror nikket. Så steg han av hesten, ledet den bort til gjerdet og bandt den. Ingjerd dro Kristin og Julia med seg inn på kjøkkenet. Kristin stilte seg på kne i langbenken og stirret ut av vinduet, mens Julia fordypet seg i tegningen hun hadde begynt på. Birger sov fortsatt.

Ingjerd gikk ut på badet og fant geværet. Skjeftet var kjølig. Geværet var ikke ladd. Helge ville aldri ha tillatt at det sto her med kuler i, så lenge barna var i huset. Hun grep det og gikk ut igjen, skrittet bort til en av hoggestabbene og satte seg på den. Ivars bror fulgte henne med øynene, så hun.

De to mennene snakket lavmælt sammen. Ivars bror ristet stadig på hodet. Av og til gjemte han ansiktet i hendene og dro seg i håret. Ingjerd reiste seg. ”La meg få snakke med ham, Helge.”

Helge så på henne med det blikket som hun hadde funnet fremmed etter at Jan hengte seg. ”Vær så god, Ingjerd. Egil og jeg har visst ikke mer å si til hverandre!” Han reiste seg og gikk.

Hun ventet til han var innenfor døren. Da lot hun geværet stå, og gikk mot stabburstrappen. Da hun var to meter unna Egil, stivnet hun. Denne følelsen hadde hun kjent en gang tidligere, to dager før onkelen hennes gikk amok med skytevåpen. Erkjennelsen gjorde knærne hennes svake. ”Du må få det raseriet ut av kroppen, ellers vil det gå deg ille,” sa hun.

Han løftet hodet. ”Hva er du? En heks eller noe sånt?”

”Det kan du godt si. Jeg har sett slike følelser tidligere. Fire mennesker lå døde da alt var over.”

”Truer du meg?”

”Nei.” Hun ble stående. Nå kjente hun seg roligere.

”Du har ingenting med dette å gjøre. Det er en sak mellom bjørnstadfolket og meg.”

Ingjerd hørte en svak summing i hodet. ”Du sover ikke om natten. Isteden blir du liggende og kaste deg fra side til side. Du finner ikke ro noe sted. Om dagen lar du det gå ut over hesten som du skulle trene opp til å dra plogen. Den er altfor nervøs til at du får på den seletøy, og det er din skyld. Den evige jakten etter fred gir deg ingen lettelse lenger, ikke engang et kort øyeblikk. Du er i ferd med å miste kontrollen.”

”Det var fælt så mye du vet om meg?”

”Har jeg rett?”

Han stirret på henne en stund, før han så bort. ”Jeg sitter ikke her og snakker med en heks! La meg være i fred!”

”Da må jeg be deg forlate gården. Din tilstedeværelse virker truende.”

”Hva sa du?”

Hun at neseborene hans vibrerte, så det sorte dypet i øynene. Brått reiste han seg og fylte brystkassen med luft. Han var nær ved å falle.

Hun tok et skritt til siden. ”Jeg føler med deg, unge mann. Dine øyne har sett ting de ikke skulle behøve å se. Men du kan ikke fortsette å la raseriet strømme på den måten. Da går det deg ille, har jeg sagt.”

”Går det meg ille? Hva med de som sviktet da det gjaldt som mest? Hva med nazisvina? Skal de gå fri, og få leve som om de er uskyldige lam?”

Ingjerd ventet mens han ble mer og mer rasende. Det var like før det ville begynne å fråde rundt munnen hans. I yngre dager lot hun seg ofte forbløffe over kraften i et menneskes følelser. Det hadde hun sluttet med. Hun visste at det ikke fantes noen grenser for hvor sterkt et raseri kunne bli, og hva det kunne få en mann, som han hun sto foran nå, til å gjøre. Det kritiske punktet kom når de fysiske kreftene var i ferd med å ta slutt. Da innså de at harmen deres var nytteløs, og at den slet dem ut til et punkt der de ikke lenger ville være i stand til å endre situasjonen. Og så … Hun krysset hendene over magen. Den avmakten som fulgte, betydde død.

En flue surret rundt hodet hennes. Hun ignorerte den, og fokuserte på Ivars bror. ”Er du så uskyldig selv? Har ikke du drept kvinner og barn med bombene du slapp over Tyskland?”

Han bråstanset midt i en bevegelse. ”Din forbannede, stygge heks! Ditt nazisvin!” Han hoppet ned fra stabburstrappen og løp mot geværet. Ingjerd tok enda et skritt til siden. Kjøkkenvinduet ble åpnet. Kristin skrek: ”Løp, Ingjerd! Han kommer til å skyte!”

Ingjerd snudde ryggen til huset. Egil dyttet geværløpet mot nakken hennes og trakk av, først én gang, så én gang til.

Til toppen

Andre utgaver

Fiender i fredstid
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Else Berit Kristiansen: