Forbudte kjærtegn (Heftet)

Serie: Fossefall 49

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Fossefall
Serienummer: 49
ISBN/EAN: 9788202379520
Kategori: Romanserier
Omtale: Forbudte kjærtegn
Ola reagerer med sinne når Victor lyver og forteller at Kajsa og Kallin har kysset. Kajsa vet det ikke ennå, men Ola planlegger å gifte henne bort til en fjern slektning. Wilhelm er mye eldre enn Kajsa, og Amalie forsøker å tale Ola til fornuft. Men på dette punktet er Ola urokkelig; hans datter skal ikke gifte seg med en finnegutt. Til tross for farens advarsler gjør Kajsa nettopp det hun ikke har lov til …

Kajsa red av gårde med hjertet i halsen. Nå som hun var alene, ble hun engstelig over å tenke på hva hun hadde gjort. Hun hadde gitt seg hen til Kallin uten å være gift. Det var en stor synd. Men hun
var jo kjær, og da hadde hun vel lov til å elske. Hadde hun ikke?


UTDRAG FRA BOKEN:
Kajsa red innover skogen med børsa over ryggen. Hun var fremdeles i opprør over hva som kom til å skje med henne hvis faren gjorde alvor av truslene sine. Det var ikke til å tro at han ville gifte henne bort. Hun ville kjempe med nebb og klør for å forhindre det, tenkte hun trassig.
Tanken på å få se igjen Kallin fikk det til å krible i kroppen hennes av spenning. Han ville bli så overrasket. Og nå måtte hun fortelle ham hva hun følte.
Det var et trolsk måneskinn i skogen, og trærne kastet lange skygger. Kajsa løftet lykten høyt med den ene hånden mens hun styrte hesten med den andre. Hun holdt godt fast i tøylene, redd for å miste balansen. På dette strekket stakk store røtter opp fra jorda, og småstein lå strødd utover stien. Grantrærne hang tunge over henne, og hun måtte bøye seg for ikke å få kvister i ansiktet. Det var ikke ofte hun red alene i skogen, og i hvert fall ikke så sent på kveld, men hun skjøv unna uroen.
Etter å ha ridd en stund stanset hun hesten foran et tjern. Hun skimtet sivet som svaiet i vinden der ute, og akkurat da dukket månen frem igjen fra bak noen skyer. Strålene traff vannet, og hun kunne se at det kruste seg på overflaten. Det var vakkert, men hun likte ikke at det var så svart. Som i det ytterste mørke, tenkte hun og grøsset. Det var en tanke hun ikke burde ha tenkt. Hun fikk frysninger over ryggen og følte med ett at noen sto rett bak henne.
Kajsa snudde hodet fort, men det var ingen der. Likevel visste hun at noen holdt øye med henne i mørket. Hun kjente den ekle lukten som hun hadde kjent før. Var det den mørke mannen som sto der og tittet på henne? Han som drepte barnet?
Hun satte sjenklene i siden på hoppa og hyppet på henne. «Kom igjen. Bruk de kreftene du har,» ropte hun høyt. Hun kunne høre redselen i sin egen stemme.
Hesten lystret, og snart red hun i galopp over stien. Mørket omsluttet henne da skogen ble tettere. Hun var så redd at hun skalv, og bena ble som lammet. Han var etter henne, hun visste det. Lukten var stram og satt fremdeles i nesen hennes.
Hun pustet lettet ut da hun så konturene av torpet foran seg, og hun kunne høre stemmer. Kallin var der. Men hvem var han sammen med?
På tunet hoppet hun ned av hesten. Børsa festet hun til salen, men lykten tok hun med. Der skimtet hun Kallin foran bålet som brant foran ria. Han kom seg fort på bena da han oppdaget henne, og gikk henne i møte.
«Kajsa. Hva gjør du her?» spurte han overrasket.
«Jeg måtte komme til deg, Kallin. Det var viktig,» sa hun og fulgte etter ham bort til bålplassen.
«Sett deg ned. Det er godt og varmt her,» sa han.
Hun så seg rundt, forundret over at han var alene. «Jeg hørte stemmer herfra,» sa hun.
«Stemmer? Nei, da må du ha hørt feil. Jeg er alene her, Kajsa.»
«Men jeg er sikker på at jeg hørte noen tale sammen, og det lignet på din stemme.»
«Tja, jeg vet ikke. Jeg har i hvert fall ikke sagt noe høyt.»
Kajsa så seg rundt og satte seg nærmere bålet. Da så hun to skikkelser borte ved branntomten. De var utydelige, hun så bare konturene av dem. Igjen hørte hun stemmer, og hun visste at det kom fra dem.
«Det er noen borte ved branntomten,» sa hun og kikket på Kallin igjen.
Han bleknet. «Hva sier du? Men …»
«Det er sjeler som er der, Kallin. De er ikke farlige. Jeg er nesten sikker på at det er faren din og Mitti, selv om jeg aldri har sett Mitti før.»
Kallin svelget. «Mener du å si at de er her sammen med meg?»
Hun nikket. «Ja, det er de. Men du kan ta det helt med ro. De vil ikke plage deg.»
«Jeg kan ikke si at jeg liker dette.»
«Hvorfor ikke? Det er da trygt og godt å vite at de passer på deg. Jeg er sikker på at faren din er stolt over at du bygger opp igjen huset hans.»
Kallin kastet flere pinner på bålet, og gnistregnet skjøt til værs. Han kremtet. «Du kom vel ikke hit for å tale om ånder?»
«Nei, det gjorde jeg ikke, Kallin.» Hun satte seg nærmere ham, og øynene deres møttes. Hun følte at hun kunne ha druknet i de brune øynene hans. 

Til toppen

Andre utgaver

Forbudte kjærtegn
Bokmål Ebok 2012

Flere bøker av Jorunn Johansen: