Frostskadd sangfugl (Heftet)

Serie: Morshjerte 21

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Morshjerte
Serienummer: 21
ISBN/EAN: 9788202401566
Kategori: Romanserier
Omtale: Frostskadd sangfugl

 Det blir dødsstille i hytta da Oda forteller at hun er med barn, og at det er en tysk offiser som er faren. Følelsene overmanner dem alle, og de vet ikke sin arme råd. Oda nevner tanken på å reise bort, og Maren synes hun gjenopplever den vonde tiden da hun bodde i Oslo.
De er nødt til å finne en løsning, for de vet hvor nådeløs bygdesladderen kommer til å bli. Men først skal Oda konfirmeres og ta eksamen – og hva med ønsket om å videreutdanne seg innen sangen?

– Ein tyskerunge! Faren spyttet ordet ut.
– Det er min unge òg, far, sa Oda lavt.
Det virket ikke som om han hadde hørt det hun sa. – Veit du ka du har stelt i stand, Oda?
– E skulla gjeve livet mitt for at det var ugjort, hvisket Oda. – Det piner meg dag og natt, at e har skuffa dykk og svikta dykk. E veit ka di meiner om tyskeran – og det meiner no e òg. Men e rådd ikkje med det, mor, sa hun hjelpeløst.


UTDRAG FRA BOKEN:
Maren følte seg syk. Hun gikk med et konstant sug under ribbena, hadde stadig magevondt og en hodepine som aldri helt slapp taket. Matlysten forsvant, og det samme gjorde søvnen. Hun gikk og kjente på at nervene vibrerte, at de var spent til bristepunktet, og innså at det bare var et tidsspørsmål før hun ville bryte sammen. Det skremte henne. Hun måtte ikke bryte sammen nå! Hun hadde ansvar for to konfirmasjoner, noe som var et stort arbeid i seg selv, og i tillegg måtte hun være sterk for Oda. Hun så at datteren led, men visste ikke hvordan hun kunne hjelpe henne.
            Hun fikk ikke fra seg tanken på at mye var hennes skyld – at Oda hadde arvet hennes mangel på moral og selvkontroll. Hun hadde selv ikke vært mer enn 18 år da hun ga seg til Trond, uten at de var verken gifte eller forlovet, og til tross for at hun visste at foreldrene var sterkt imot forbindelsen. Men hun hadde vært så forelsket at hun hadde latt det skje – og følgene hadde blitt katastrofale for henne også, akkurat som de nå var for Oda.
Når Maren tenkte tilbake på hva hun selv hadde gjort den gangen – hvordan hun hadde løst problemene sine – ble hun het av skam og skyldfølelse. Det var utilgivelig, det hun hadde gjort, selv om alt hadde løst seg til det beste for både henne og datteren hennes – etter hvert. Men det var sannelig ikke hennes fortjeneste! Da hun ga fra seg Oda, hadde det vært en endelig avgjørelse. Hun hadde gått med på at hun aldri skulle få se henne mer. Hun hadde til og med skrevet under på det, tenkte hun med et sug i magen. Riktignok hadde hun adopsjonspapirene, men der sto det at Helene Ludvigsen var Odas mor, og at hun selv bare var adoptivmor. Det kunne hun aldri få rettet opp.
            Kanskje det var arvelig, det at man ikke kunne styre følelsene sine? Hun presset hendene mot magen. Men en tysker! Hun stønnet. Det hadde vært ille nok om «dekkhistorien» de hadde bestemt seg for å fortelle, hadde vært sann – dette med sangpedagogen i Trondhjem. Men at jentungen kunne finne på å gi seg hen til en tysker! Til fienden!
            Hun hadde forsøkt å snakke med Trond om det. Hadde krøpet inntil ham om kvelden, og grått og hikstet frem det hun gikk og tenkte på. Men for første gang følte hun at hun ikke nådde frem til ham. Han holdt om henne og sa det var tullprat. Ikke hadde hun vært alene om det heller, som han sa. Han hadde vært med på det, han også. Men hun følte at han bare hørte etter med et halvt øre. Han hadde sikkert mer enn nok med sin egen sorg og bekymring. For hun så jo at han led. Han elsket Oda, hun var hans øyenstenen. Slik hadde det alltid vært, helt fra han forsto at hun var datteren hans. Han hadde nesten dyrket Oda, tenkte Maren, satt henne på en pidestall. Og han var ikke alene om å se opp til Oda. Hun var så dyktig, så god, så klok, og med så stor rettferdighetssans og omtanke for alle rundt seg, både mennesker og dyr. At hans elskede, dyrebare Oda hadde innlatt seg med en tysker, var noe han tydeligvis ikke klarte å håndtere på samme måte som han vanligvis taklet alt annet som dukket opp. Maren var vant til at han var klippen i livet hennes, den hun alltid kunne lene seg mot; at han kunne ordne opp i alt. På et vis ville han nok få dem alle gjennom dette også, men hun så at det tæret på ham. Det var nesten som om noe inni ham hadde gått i stykker, tenkte hun trist.
            – Det ordner seg nok, Trond, hadde hun hvisket inntil ham.
            – Ja, det gjer no vel det, hadde han svart. – På eit vis.
            – Vi har kvarandre, Trond. Vi har ungan. Det er da ingen som er død.
            Det hadde han ikke svart på, og det hadde skremt henne. Hun hadde trodd at hun kjente alle sider ved ham, men nå innså hun at det gjorde hun ikke.
Hun hadde blitt liggende lenge våken etter at han hadde sovnet. Sett på ham, rørt forsiktig ved ham – og følt at han nesten var en fremmed. I alle fall var han en hun ikke kjente til bunns. Det uroet henne.
 
Det var planleggingsmøte på Høgås. Det var bare to uker til konfirmasjonen, og de skulle få det siste på plass når det gjaldt gjennomføringen av den store dagen. Blant annet skulle de skrive bordkort, det hadde de ikke rukket ennå.
            Emma hadde beklaget at hun ikke kunne komme. Hun hadde slitt med en standhaftig hoste hele våren, og hadde omsider bestemt seg for å gå til legen. Maren hadde sagt at det gikk bra likevel. Olaug, Lina og hun selv ville klare det som gjensto, og hun lovet å stikke innom tanten en av de første dagene og gi et referat.
            Vårsola lyste inn gjennom kjøkkenvinduene på Høgås. Lina hadde lagt ut en bunke bordkort, og det lå også en liste der, hvor det meste allerede var krysset av.
            – Vi ligger foran skjemaet, sa hun da Olaug og Maren satte seg ved langbordet. – Dette kommer til å gå bra, utrolig nok. Vi klarer det vi vil, damer, smilte hun. – Men det visste vi jo!
            – Det vert ein stor dag, ja. Olaug nikket. – E gler meg, men e skal vara glad når det er over. Det har vore eit mas og eit styr oppi alt anna ein må rekke over i det daglege.
            – Det ser ut til å ha gått hardeste ut over Maren, sa Lina og satte et undersøkende blikk i henne. – Du er blitt tynnere, Maren, og du er nesten grå i ansiktet. Er du syk?
            – Nei, sjuk! E er da ikkje det lell, men det er som Olaug seier – det har vore mykje å tenkje på og styre med.
            – Når du seier det, Lina, så har e tenkt på det samme. Du ser ikkje fresk ut, Maren. E tykkjer du skulla ta ein tur til legen.
            – Og da burde du ta med deg Oda, la Lina til. – Hun ser ikke frisk ut, hun heller.
Det søkk i Maren. Hjertet løp løpsk i brystet på henne, og hun følte at hun kom til å besvime. Hun tok tak i bordkanten og klamret seg fast.
Brått raste alt hun hadde forsøkt å bygge opp av styrke og forsvarsverker sammen, som om det skulle ha vært av sand. Hun følte at hun sto i en ruinhaug av ødelagte liv – både sitt eget og Odas. Hun la seg frem over bordet og gråt.
            – Maren! Lina kom til og tok om henne. – Kjære deg da, Maren, hva er det som står på?
            Maren kjente at Olaug tok begge hendene hennes over bordet og knuget dem hardt.
            – Er du klæn, Maren? Ka det er – du lyt da sei det!
            Maren visste at hun måtte tie. Det runget i hodet hennes, som et ekko mellom høye fjell: Ikkje sei noko! Ikkje sei noko!
            Hun trakk hendene ut av grepet til Olaug og presset dem mot det bankende hodet sitt. Hun var så sliten – så fortvilet, så maktesløs og så redd. Langsomt løftet hun hodet fra bordet, lukket øynene og ga opp. – Oda er med barn!
Det ble stille. Stillheten var så total at Maren lurte på om de to andre hadde sluttet å puste. Eller om de hadde dødd av sjokket, brått og stille, der de satt. Langsomt åpnet hun øynene og møtte blikkene deres, mørke av sjokk og vantro.
Det var Lina som først fikk igjen talens bruk. Hun trakk pusten i et skjelvende hikst og ristet på hodet. – Er Oda med barn? Stemmen hennes var hes og ukjent. – Hvordan i himmelens navn kan det være mulig? Det må være en forferdelig misforståelse, Maren. Jeg nekter å tro det. Oda kan jo ikke være ... Hun holdt begge hendene om hodet, som om hun ville holde tankene på plass. – Det må være en misforståelse, gjentok hun.
            – Om det berre hadd vore så vel, sa Maren lavt. – Men det er ikkje det. Ho er verkeleg barntung.
            – Men korleis skull det ha gått til? Olaug fingret nervøst med et uferdig bordkort, rev det i småbiter uten å ane hva hun gjorde.
            – Du veit no vel korleis det går til at ein vert med barn, svarte Maren, litt krassere i stemmen enn hun hadde tenkt, fordi hun var så fortvilet. – Det er berre ein måte, det, Olaug.
            – Men det må da en mann til, brøt Lina inn. – Det er vel ikke snakk om at det er en jomfrufødsel på gang? Oda har jo ikke engang hatt en kjæreste ennå – og så er hun plutselig med barn?
            – Nei, vi har ikkje visst om nokon kjæreste, vi hell, hvisket Maren. – Men der er tydelegvis ikkje alt vi har visst.
            Et kort øyeblikk holdt hun på å si det som det var – at det var en tysker, men hun fikk stoppet seg selv i siste øyeblikk. Det var ille nok at hun hadde røpet at datteren var gravid. Det ville alle få vite, før eller siden, men hvem faren var, måtte ingen få vite. Aldri, aldri! Ikke engang de to venninnene som sto henne aller nærmest, og som hun stolte blindt på. Men det gikk en grense for alt, tenkte hun. Selv ikke Lina og Olaug ville godta en tyskerunge.

Til toppen

Andre utgaver

Frostskadd sangfugl
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Anne-Lise Boge: