Glasshimmel (Heftet)

Serie: Jordbærdamene 4

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Jordbærdamene
Serienummer: 4
ISBN/EAN: 9788202453763
Kategori: Romanserier
Omtale Glasshimmel
Louise drar til Tyskland for å treffe sønnen sin igjen. Hun har ikke sett ham på ti år, men han tar henne tillitsfullt imot.

«Jeg vet at du reiste fordi du måtte,» sa Stephan med tykk stemme. Han så ikke på henne, men holdt blikket festet på gressflekken tett inntil stammen der dødsmerket til faren hans lå begravet. Den enslige valmuen sto rank og urørlig og skinte blodrødt. «Men det hjelper ikke, for i morgen når jeg kommer hjem fra skolen, er du reist igjen.»
En skarp kniv skar gjennom hjertet hennes.
«Det er sant,» sa Louise. «Jeg må reise i morgen.»

Til toppen

Andre utgaver

Glasshimmel
Bokmål Ebok 2014

Flere bøker av Synnøve Eriksen:

Utdrag

«Et familieanliggende,» sa Kirsti Lange. Faktisk ropte hun det nesten, og det lød enda høyere da hun gjentok det. «Det er et familieanliggende.»
 Fru Alvesen skjøv frem den spisse haken. Nesen vibrerte vaktsomt.
 «Dreier det seg om sykdom? Er det slik å forstå?»
 Det var ledende spørsmål, som lik alt annet også kunne tolkes i det uendelige, men dog ikke ignoreres. Kirsti fikk det vanskelig. Hun vred overkroppen halvveis rundt, før den kom på plass igjen, og hun fullførte øvelsen med et langtrukkent sukk.
 Samtalen fant sted utenfor butikken. Henny hadde latt Tone sove i vognen mens hun skyndte seg inn for å kjøpe det aller mest nødvendige. Siden det var lørdag, ville hun bake en kake til kvelden. De pleide alltid å sitte lenge opp og hygge seg når Bjørn hadde fri dagen etter. På radioen ble det sendt underholdning fra Store Studio med Rolf Kirkvaag og Leif Rustad, og da skulle man også ha noe godt å spise.
 Da hun var ferdig med å handle, oppdaget hun Kirsti så å si midt i skuddlinjen, omringet av en flokk vitebegjærlige kvinner med fru Alvesen som pådriveren. Nå angret nok Kirsti på at hun dagen før så energisk og høylytt hadde føket rundt og etterlyst Louise. Henny regnet med at Geir Mørch hadde fortalt både søsteren og den øvrige familien at Louise var reist til sin syke mor. Men siden Louise egentlig ikke skulle ha verken fortid eller slektninger, var Kirsti nå kommet i en riktig kinkig situasjon. Henny ventet spent på hvordan hun skulle løse floken.
 «Det var noe Louise måtte ordne,» sa Kirsti. «Som sagt vedkommer dette bare familien.»
 Et par av de andre kvinnene nikket imøtekommende til dette svaret. Kanskje hadde de sine egne hemmeligheter som de vernet om, tenkte Henny. Fru Alvesen hadde imidlertid ikke til hensikt å la seg avspise med slike sparsommelige opplysninger.
 «Jeg skjønner at det kom brått på?»
 Kirsti hadde fått summet seg og svarte raskt.
 «Ja, det gjorde så.»
 «Og hvor er herr Mørch og barna?»
 «Geir og småpikene skal bo hos mine foreldre noen dager,» sa Kirsti. «Det var den beste løsningen. En advokat kan ikke ta seg av hus og barn. Det sier seg selv.»
 Henny skjønte at Kirsti nå var ivrig etter å sette punktum, men fru Alvesen snuste ut i luften lik en blodhund som var på sporet etter en dypere og mer innbringende sannhet.
 «Louise blir altså borte på ubestemt tid? Skal vi gå ut fra det?»
 Kirsti vred leppene ergerlig. Hun var åpenbart begynt å bli lei av utspørringen. Kirsti lot til å glemme at slike avhør var noe hun selv bedrev både titt og ofte. Kanskje var det derfor hun mislikte situasjonen så sterkt, fordi hun selv ikke var pådriveren?
 «Det dreier seg i høyden om et par dager.» Kirsti bøyde seg og begynte å romstere i handlenettet. «Nei, huff! Jeg har glemt å kjøpe bakepulver. Dere må virkelig unnskylde meg, damer.»
 Kirsti smilte avfeiende og forsvant inn i butikken. Flokken av kvinner var også begynt å bevege på seg. Bare fru Alvesen sto fremdeles med bena plantet i bakken. Øynene plirte mistenksomt der det vandret mellom de gjenværende tilhørerne.
 «Det er åpenbart at noe har skjedd.»
 «Hva da?» spurte en kvinne med glatt, kortklipt hår og en noe avslepen trønderdialekt.
 «Jeg vil helst ikke spekulere,» sa fru Alvesen og fuktet leppene med tungespissen. «Men halve sannheter skjuler ofte mer enn man tror. I visse tilfeller en hel del. Kanskje det til og med forekommer uhumskheter hvis vi går grundigere etter i sømmene.»
 «Nei, gid!» hvinte den trønderske kvinnen.
 «Hva mener De?» spurte en annen.
 «Er ikke det innlysende?»
 Fru Alvesen smilte mystisk og solte seg i glansen. Det som var klart som dagen var at hun selv siktet mot nye høyder. Hvis Kirsti Lange ikke passet seg, ville fru Alvesen snart utkonkurrere henne og overta tronen som dronning, selveste sjefen over husmødrene i Jordbæråsen.

Til toppen

Bøker i serien