Gledens pris (Heftet)

Serie: Alvestad 16

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Alvestad
Serienummer: 16
ISBN/EAN: 9788202373016
Kategori: Romanserier
Omtale: Gledens pris
- Noe viktig må det ha vært, siden far insisterte på å snakke med Dem etterpå også. De burde ha latt ham få hvile, sa Hanna Moen hardt. Ingrid hutret, kulden var blitt mer merkbar.- Fryser De? Hanna satte på ny blikket i henne. - Eller er det noe De er redd for at jeg skal få vite om, fru Alvestad? I så fall finner jeg det nok ut. Hemmeligheter er vanskelig å holde skjult her i bygda. Det har De vel for lengst innsett?

UTDRAG FRA BOKEN:
Sleden sto foran huset da hun kom ut, og snart kom også piken løpende til henne med kurven. Hildegard tok den imot, holdt godt rundt den der hun satt under skinnfellen.
Snøfnuggene pisket henne i ansiktet da sleden satte seg i bevegelse. Hun hadde flere ganger ønsket at den hadde vært lukket, slik som vognene i byene var. Det var en kald fornøyelse når hun, som nå, måtte ut i kaldt snøvær.
De triste tankene gled av henne etter hvert som de nærmet seg Lillestrøm. Snart følte hun seg oppglødd.
Hun ba kjørekaren stanse på det samme stedet hvor Ingrid og hun hadde gått ut av vognen da de besøkte arbeiderbrakkene. Der ba hun ham om å vente, selv om hun ikke visste hvor lenge hun ville bli borte.
Forsiktig bega hun seg ned til det nederste huset. Hun så ingen unger ute denne dagen, men det var spor etter lek i snøen. Noen hadde laget en snøengel i hjørnet ved det ene huset. Inne var det flere tegn til liv. Hun hørte lyden av en unge som gråt, og en kvinne som ropte noe med streng stemme.
Beina bar henne til den siste leiligheten Ingrid og hun hadde vært i. Hun la hånden mot døren og banket forsiktig på. Så stilte hun seg opp for å vente.
Hun hadde akkurat tenkt å snu og gå tilbake den veien hun hadde kommet, da døren gled sakte opp. Den unge jenta hun hadde hilst på sist hun var der, kikket mot henne gjennom glipen i døråpningen. Jentas øyne var røde og hovne.
– Signe dagen, sa Hildegard rolig. – Jeg skulle gjerne kommet inn og snakket med din mor. Jeg har med noe til dere.
Jenta bare så på henne, så lot hun døren gli opp.
– Mor er ikke her mer, sa piken sorgtungt.
– Hva er det du sier? Hildegard stirret forundret på jenta, samtidig som hun skrittet over dørterskelen. Hadde kvinnen blitt bedre og reist ut for å finne arbeid?
– Hun er på et bedre sted nå. Piken snudde seg og gikk mot sengen.
Først nå så Hildegard at det fortsatt lå et voksent menneske i den.
Hun satte ned kurven og skyndte seg nærmere, gjorde korsets tegn da hun sto foran sengen og kikket ned på ansiktet til den døde kvinnen. For fru Skramsplassen var død. Det var det ikke vanskelig å se. Øynene hennes stirret livløse opp i intet. Den ene hånden hennes hang slapt ned utenfor sengen.
Hildegard bøyde seg rolig frem og lukket kvinnens øyne, kjente uhyggen blande seg med tristhet. Deretter snudde hun seg mot jenta som sto litt bortenfor henne.
– Hvor lenge har din mor ligget slik?
– Siden i morges. Det var Mads som fant henne, sa piken fort. Hun tvinnet fletten sin mellom de skitne hendene. Føttene hennes var bare mot plankegulvet. – Hun lovet at hun ikke skulle forlate oss. Stemmen hennes skalv.
Hildegard snudde seg mot den døde kvinnen igjen. Hun hadde forstått at kvinnen var dødssyk sist hun var her, men hun hadde bedt til Gud om at tilstanden måtte bedre seg. Hadde hatt tiltro til at han ville gripe inn når han forsto alvoret. Hun hadde til og med bedt Bernhard ta med seg kvinnen i kveldsbønnene sine, hadde tenkt at det ville veie enda tyngre om presten også forsøkte å sende noen ord opp til Han som satt i det aller høyeste.
Anstrengelsene deres hadde vist seg å være forgjeves, og det gjorde henne trist. Hun tenkte på de to barna. De ville havne på legd nå. Var de heldige, ville de komme til en gård hvor noen tok vare på dem, men de kunne også bli utnyttet. De ville måtte arbeide hardt for føden, og kanskje oppleve ting som verre var.
Hun så på piken, på blikket hennes som sveipet over gulvplankene. Kinnene hennes var magre, det så ikke ut som hun hadde spist på lenge. Blikket hennes gikk nå og da til kurven Hildegard hadde med seg.
– Hvor er broren din? spurte Hildegard forsiktig.
– Han er hos Wilma, på den andre siden av gangen, sa piken fort. – Jeg måtte være her og passe på mor. Jeg ville ikke at hun skulle være alene.
– Det var pent gjort av deg. Du er voksen, du, sa Hildegard vennlig. Hun så at rosen fikk en liten glød til å skinne i pikens øyne. – Har noen vært her etter at moren din gikk bort?
– Bare Wilma. Hun sa at jeg skulle holde meg her, at hun skulle ta seg av det.
Det betydde vel ikke noe annet enn å kontakte myndighetene. Det var nok noen andre som ville få denne leiligheten nå, piken og hennes bror gikk en usikker tid i møte. Hvis da ikke denne Wilma hadde tenkt å ta dem til seg?
– Kan du vise meg hvor denne kvinnen bor? spurte Hildegard forsiktig. Barnet hadde sagt at det var en granne, men det var dører på begge sider av den lille leiligheten.
Jenta gikk foran henne. Hildegard kastet et siste blikk på kvinnen i sengen og lot kurven med mat bli stående, før hun fulgte jenta ut i gangen.
Det var døren på høyre side av leiligheten. Da piken åpnet den, ble de møtt av en innestengt lukt.
– Er det deg, Mette? En skarp stemme skar gjennom luften.
Piken løp innenfor, og nå så Hildegard en kvinne stå ved ovnen midt i rommet. Hun lyttet til det piken sa til henne og snudde seg så.
– Det får en si, selveste prestefruen. Velkommen skal De være.
– God dag. Hildegard nikket til henne. – Jeg skulle gjerne ha snakket med deg, i enerom.
Kvinnen fikk et vaktsomt uttrykk i ansiktet.
– Hvis dette handler om at vi ikke har vært i kirken de siste søndagene … Vi må arbeide og har ikke tid til å tjene Gud slik som presten kanskje skulle ønske.
– Det er ikke noe slikt, ikke vær redd. Hildegards stemme var klar og rolig.
– Vel, vel. Dere får løpe ut og leke, barn. Hun dyttet til noen unger som satt på gulvet, sammen med dem var også sønnen til den avdøde kvinnen. Hildegard kjente ham igjen. Han kjente nok igjen henne også, for han sendte henne lange blikk da han tok søsteren i hånden og løp ut, forbi henne.
– Jeg forstår det slik at barna til fru Skramsplassen har blitt foreldreløse, sa Hildegard lavt. – Det gjør meg skrekkelig vondt. Jeg hadde håpet at Gud ville spare henne, og jeg forsto at hun ikke hadde noen slektninger, foruten barna, igjen.
– Ja, det blir vanskelig for de to små. For et liv som venter dem. Jeg skulle gjerne ha tatt dem til meg, men vi har mange nok munner å mette. Det ville ikke gå i lengden, og slik er det med alle som bor her. Hadde de enda vært eldre, så kunne de kanskje fått seg arbeid. Piken kan kanskje få tjeneste på en gård, men gutten … Wilma tørket hendene sine mot det skitne forkleet. – Det er en skrekkelig tragedie, det er sikkert.
– Det vil nok løse seg, sa Hildegard vennlig.
– En får nå se på det. Det finnes mange onde mennesker der ute, og de to er fortsatt bare barn. Foreldreløse barn. Først faren, og så moren.
Hildegard tenkte på det kvinnen sa, også etter at hun hadde gått inn igjen i leiligheten ved siden av. Blikket hennes gled over det sparsomme møblementet, over all skitten. Støvet lå tykt i krokene og vindusglassene var farget av sot.
Hun gikk bort til kvinnen som lå død i sengen, husket desperasjonen i stemmen hennes. Hvordan hun hadde tryglet henne om håp.
Det sto fortsatt en krakk ved siden av sengen, slik som sist, og Hildegard satte seg på denne. Foldet hendene og bøyde hodet, mens hun fremsa Fader vår. Da hun var ferdig med bønnen, så hun bort på kvinnen igjen.
– Jeg skal gjøre min kristne plikt, sa hun rolig. – De skal få hvile i fred.

Til toppen

Andre utgaver

Gledens pris
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Elin Brend Johansen: