Ingen vei tilbake (Heftet)

Serie: Alvestad 20

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Alvestad
Serienummer: 20
ISBN/EAN: 9788202401054
Kategori: Romanserier
Omtale: Ingen vei tilbake
​– Hva gjør du her? Hvor er kusken? Jeremias’ blikk gled over henne og vognen. – Skal du ut og reise?
     Sigrid svelget og så seg rundt, så rant alt ut av henne.
    – Han ville ta fra meg Lavrans. Jeg kunne ikke tillate det, jeg måtte reise. Jeg vet at jeg gjør mor, Hanna og Kristoffer vondt, men jeg har ikke noe valg. Han får ikke ta Lavrans. Jeg kan ikke bære tanken på et liv i sorenskrivergården uten ham.

UTDRAG FRA BOKEN:
Sigrid kunne ikke minnes at hun noen gang hadde vært så gjennomfrossen at kulden hadde vært som en fysisk smerte, slik den var nå. Timene sneglet seg av sted, og hun visste ikke om det fortsatt var natt eller om morgenen var kommet.  
     Hun beveget seg rundt i det mørke rommet, fra den ene siden til den andre. Bevegelsene var rolige, så hun ikke skulle trå på noe.
     Da Borge låste døren bak henne, ble hun fylt av redsel. Etter som tiden gikk, sa hun til seg selv at han sikkert ville komme og hente henne snart. Nå hadde hun ikke lenger noe håp om at hun ville slippe ut av mørket med det første. Det var gått lang tid siden Borge smelte igjen døren. Altfor lang tid.
     Nå stanset hun og lyttet etter lyder. Tankene var først og fremst hos Lavrans. Hadde Borge bestemt seg for å sende ham bort? Bare tanken var som en kniv i hjertet. Borge hadde flere ganger truet med å sende bort sønnen dersom hun ikke tedde seg slik han ønsket, og denne gangen hadde hun gått for langt, det hadde han gitt klart uttrykk for. Kanskje var ikke sønnen lenger i samme hus som henne.
     Hun visste at hun måtte forsøke å holde motet oppe, men det var vanskelig. Lavrans var alt hun hadde, og dersom Borge sendte bort gutten … Hun trakk pusten skjelvende og strøk noen tårer bort fra kinnet.
     Jeremias’ ansikt lyste for hennes indre blikk, men det var ingen trøst. Han hadde forsøkt å beskytte henne mot Borge, men handlingen hans hadde fått alvorlige følger. Hun var takknemlig for at Jeremias hadde ønsket å beskytte henne, og hadde det ikke vært for sønnen, skulle hun gladelig ha blitt på lensmannsgården og tatt imot den hjelpen de kunne gitt henne. Men hun måtte være hos sønnen, kunne ikke la ham være alene med Borge.
     Hendene hennes skalv, og hun begynte å gå igjen, kunne ikke bli stående stille for lenge av gangen.
    Hun håpet tjenerskapet i huset snart oppdaget at hun var borte. De ville vel etter hvert begynne å stille spørsmål? Dessuten var det lagret vin der inne hvor hun befant seg, og den måtte de vel få tilgang til når middagen skulle serveres? Borge likte vin til maten. Den fikk ham til å slappe av.
    Magen hennes skrek etter mat, og hun var tørst. Dessuten verket kroppen etter slagene Borge hadde tildelt henne. Hun skulle aldri ha gått med på foreldrenes ønske om giftermål med ham. Hun skulle ha rømt. Da ville hun ha sluppet å underkaste seg viljen til en syk mann, og hadde ikke behøvd å engste seg for at han skulle ta fra henne sønnen.
    Trettheten sved bak øynene, men det var for kaldt å legge seg ned på jordgulvet, og ikke hadde hun ro til å sove heller. Hun var for redd, hadde for mange tanker i hodet om sønnen og hva Borge kunne finne på å gjøre.
    I ren desperasjon åpnet hun munnen og skrek: – Hjelp! Det var ikke første gangen hun hadde ropt etter hjelp, men ingen hadde kommet henne til unnsetning. Kanskje hadde Borge beslaglagt alle nøklene ned til kjelleren?
    Sigrid skalv, både av redsel og frost. Ektemannen hadde sider hun ikke hadde ant noe om. Hun hadde forstått at han var syk, og at han var drevet av lyster som ikke kunne springe ut fra et friskt sinn, men at han i tillegg skulle være så ond – det hadde hun aldri kunnet forestille seg. Det virket ikke som han hadde tanker for noen andre enn seg selv, ikke engang etter at hun hadde født barnet hun bar på, hadde han vist henne noen varme følelser. Han var fortsatt like nedlatende, like kald og hard.
    Hun foldet hendene og ba nok en gang om hjelp fra høyere makter, men var usikker på om Gud lånte øre til henne. Kanskje var dette Herrens straff for at hun hadde latt seg friste av en annen mann enn ham hun var gift med. Hun var skyld i å tenke syndige tanker om Jeremias Holmeng, det visste hun. Likevel fortsatte hun å be, det var det eneste halmstrået hun hadde.
    Når jeg slipper ut herfra, skal jeg aldri klage mer, sa hun innbitt mot taket over seg. Jeg skal underkaste meg og gjøre alt han ber meg om.
En annen tanke meldte seg også. Når hun slapp ut fra kjelleren, kunne hun forlate sorenskrivergården og aldri mer komme tilbake. Det ville være den enkleste løsningen, den som ville spare henne for smerte. Hvis hun klarte å få Lavrans med seg. Hun kom aldri til å forlate sønnen. For ham var hun villig til å ofre alt.
    Hvor hun skulle ha reist om hun forlot sorenskriveren, visste hun ikke. Borge ville uansett finne henne, og han ville aldri tillate henne å ta Lavrans fra ham. Sønnen var fremtiden hans, hadde han sagt flere ganger, og han hadde høye forventninger til hva han skulle utrette som voksen. Lavrans skulle også bli sorenskriver, og han skulle gifte seg med en velstående og aktet pike. Det var Borges drøm.
    Sigrid stanset, hun var så usigelig trett i beina og hele kroppen verket. Tankene malte henne nær i filler, men hun maktet ikke å stanse dem. De krevde for mye rom og plass og var for mange til at hun klarte å undertrykke dem. Hun var ikke sterk nok, hadde aldri vært det.
Ingrid ville ha kommet og hjulpet henne, om hun bare hadde visst at hun satt innesperret.     Ingrid ville aldri svikte henne.
    Sigrid forsøkte å samle tankene, og håpet at de kanskje, som ved et under, ville nå Ingrid. Hun var hennes eneste håp om ikke Borge tok til vettet. Eller Charlotte.

Til toppen

Andre utgaver

Ingen vei tilbake
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Elin Brend Johansen: