Jenta på Finnskogen (Heftet)

Serie: Soloppgang 5

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 5
ISBN/EAN: 9788202411251
Kategori: Romanserier
Omtale: Jenta på Finnskogen

 Andrine stusser over at hun ser stadig mindre til Isak. Hun kjenner sjalusien brenne, for han er stadig hos Gjertrud «i forretninger», og de går til og med i selskap sammen.
Stina tar et oppgjør med faren. Fortvilet oppsøker hun Mathias, som avviser henne bryskt. Hjelpen kommer fra et uventet hold, og det fører til en skjebnesvangert møte med en ung kvinne …

Med ett la hun merke til en ung jente som kom springende over tunet. Det svarte håret danset over ryggen hennes, og hun var lett og slank i kroppen, til tross for pelsen hun hadde på seg. Det måtte være jenta hun hadde sett komme ridende i full fart da de var her sist, jenta som Aleksander var blitt så betatt av.

UTDRAG FRA BOKEN:
«Nå vil jeg høre hvordan det går med deg og Isak,» sa faren. «Jeg hører at han er mye sammen med Gjertrud om dagen.»
            «Det stemmer, Isak hjelper henne. Det er ikke noe annet mellom dem.» Hun hadde brukt lang tid på å innse at det var Gjertrud som var interessert i Isak, og ikke omvendt. Likevel likte hun ikke at kvinnen stadig oppsøkte ham og tilkalte ham, som om hun eide ham.
            «Jeg liker ikke den kvinnen,» fnøs faren. «Hun er beryktet, skal jeg si deg. Hun oppfører seg yndig, men jeg har sett hvor beregnende øynene hennes er. Hun var ofte innom vertshuset med ektemannen før han døde, og hun så mer på de unge guttene enn på ham.»
            Det overrasket henne ikke, men hun orket ikke tenke på dette nå. Isak var hennes, selv om hun ikke så ham så mye. Han var opptatt med prosjekter for Albert Johansen, og han var også gårdsbestyrer hos bestemoren. Men hun håpet at han snart kom innom og hilste på. Hun savnet ham.
            Faren slo hånden på låret. «Derfor er det på tide å få fortgang i bryllupet. Jeg ber Undine reise til sin mor og begynne å planlegge. Gjertrud skal ikke snappe Isak ut av hendene dine,» sa han bestemt.
            «Isak elsker meg, far. Du kan ta det helt med ro.»
            «Det hjelper ikke. Den kvinnen bruker alle midler hun kan for å fange ham. Husk at hun en gang elsket ham inderlig. Og han henne! Men da foreldrene til Isak mistet gården, ble det brått slutt …»
            «Jeg vet det, far.» Hun orket ikke høre på dette lenger. Det vred seg i magen bare hun tenkte på at Isak og Gjertrud en gang hadde elsket hverandre.
            «Jaså, gjør du det? Jeg var ikke klar over det, men det forandrer ingenting. Du sier at du elsker Isak. Da må du handle raskt. Du må rett og slett gifte deg med ham før det blir for sent.»
            Ordene hans skremte henne. Faren hadde jo rett! «Da blir jeg med mor til bestemor. Jeg må snakke med Isak.»
            Faren nikket. «Flott. Da er vi enige. Jeg sitter ikke rolig og ser på at min datter risikerer å miste sin blivende mann. Aldri i verden,» la han til med ettertrykk.
            Andrine ville ikke tale mer om dette nå. «Er du sikker på at jeg ikke skal følge deg? Jeg kan gå foran deg ned trappen og holde øye med deg.»
            «Ja vel. Gjør det, du,» sa han. Andrine bøyde seg og klemte det skjeggete kinnet hans. Hun var så glad i ham! Han var snill og god og hadde alltid vist at han brydde seg om henne, slik en far skulle.
            Faren var ustø på bena da han reiste seg, og hun tok raskt tak under armen hans og støttet ham.
            «Du trenger ikke holde meg,» sa han skarpt. Så kikket han på henne og smilte skjevt. «Takk, jenta mi,» la han til i et langt mykere tonefall.
            De stavret seg ned trappen. Faren gikk forsiktig, og omsider kom de seg ned i hallen, hvor moren hastet ut fra kjøkkenet.
            «Der er du jo!» sa hun blidt og ble med inn i stuen, hvor Klara satt i sofaen og bladde i Bibelen, som hun måtte ha funnet der inne. Hun gløttet så vidt opp. Andrine forsto ikke hvorfor hun satt med Bibelen. Klara kunne jo ikke lese.
            Faren gransket henne før han satte seg i godstolen. «Så det er De som er Klara,» sa han. Han hadde ikke hilst på henne før.
            «Ja, det er det. Jeg er så takknemlig for at Milla og jeg får lov til å bo her en stund.»
            «Det er nå bare hyggelig,» sa faren, mens han stadig så grunnende på henne. «Men jeg har da sett Dem før. Det er noen år siden, mener jeg å huske.»
            Klara rødmet. «Nei, jeg tror nok De tar feil. Jeg har bodd alene i skogen i et par år, og har ikke vært på disse kanter før.»
            «Å, sier De det? Jeg var så sikker på at …» Han ble stille et øyeblikk, før han igjen begynte å tale. «Nå vet jeg hvor jeg har sett Dem. På vertshuset.»
            Klara ristet på hodet. «De tar feil.»
            Faren mumlet litt for seg selv. Så kremtet han og så forbi henne. «Ja, De har kanskje rett.»
            Moren puslet rundt ektemannen og rakte ham en kopp kaffe. Han så takknemlig på henne og tok noen slurker i stillhet.
            «Jeg hørte at De ble utsatt for et forferdelig overfall. Det er et under at De er i live,» sa Klara etter en stund og la Bibelen på bordet.
            «Ja,» sa han og stirret ned på hendene sine. Andrine kunne se at de dirret. «Jeg har aldri opplevd maken til ondskap. Selv om jeg ikke så ansiktet hans, han bar hele tiden en hvit maske, så skimtet jeg øynene i det svake lyset. De var … uhyggelige. Ja, jeg husker ikke alt, men stemmen …» Han slo ut med armene. «Det var galskapen selv som sto foran meg. Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv.»
            Det var helt stille i rommet. Ingen våget å si noe. De kunne bare ane hva han hadde vært gjennom.
            «Smertene var ubeskrivelige,» fortsatte han. «Jeg kjente at øksen boret seg fast i nakken min. Han forsøkte å hogge et par ganger, men bommet, og traff meg i hodet. Han ga til slutt opp, og da jeg våknet … var han borte. Jeg var så skadet at jeg besvimte igjen. Så erindrer jeg ikke mer, før en ung gutt sto over meg og sa at han skulle hente hjelp. Bare dette tok det sin tid før jeg husket.»
            «Du bør fortelle det til lensmannen,» sa Andrine.
            «Ja, jeg har tenkt å gjøre det. Men det vil ikke hjelpe ham å finne denne galningen. Jeg kan jo ikke beskrive utseendet hans.»

Til toppen

Andre utgaver

Jenta på Finnskogen
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Jorunn Johansen: