Kajsas dans (Heftet)

Serie: Fossefall 48

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Fossefall
Serienummer: 48
ISBN/EAN: 9788202379513
Kategori: Romanserier
Omtale: Kajsas dans
Årene har gått på Finnskogen. Kajsa er seksten år, og skal på sin første dans på nabogården. Hun er blitt like fager og lys som sin mor, og synet av datteren får Amalie til å minnes sine egne ungdomsår og tiden med Mitti. På dansen kappes guttene om å få Kajsas oppmerksomhet. Victor, Mikkels sønn, er selvsikker og frempå. Men det er Kallin, finnegutten, som setter Kajsas hjerte i brann.

Musikken stilnet, og fortryllelsen ble brutt da Victor nærmest rev Kajsa ut av armene til Kallin.
«Du rører ikke min Kajsa,» freste Victor og hyttet med neven i ansiktet på Kallin.
Kallin rørte seg ikke. Han så rett inn i det hatske blikket til Victor. Det var tydelig at Kallin ikke lot seg skremme.

UTDRAG FRA BOKEN:
Amalie lekte med håret til Ola der de lå i sengen. Hun likte å se inn i de grå øynene hans. Det var så trygt og godt å være her hos ham. Hun hadde lengtet seg nesten gal.
Igjen lå hun i armkroken til mannen hun elsket. Hun lente seg nærmere og kysset ham, merket at Ola hungret like mye etter henne. Kysset hans var fylt av varme og kjærlighet. Som hun hadde savnet ham! Hun klamret seg til ham.
«Jeg kan fremdeles ikke forstå at du er hjemme, Amalie.»
Hun la hodet på brystet hans. «Jeg forstår det nesten ikke selv, Ola,» sa hun tankefull.
«Det var så underlig, men Kajsa så at du kom lenge før du dukket opp. Hun sang til og med den visa om brusten kjærlighet.»
Amalie skottet opp på ham. «Ja, hun sa at hun hadde sett meg …»
«Datteren vår har arvet evnene dine, Amalie. Hun så min mor også, og ikke lenge etter kom du tilbake. Jeg er sikker på at mor kom for å si at du var i nærheten, og at det var derfor hun viste seg for Kajsa.»
Amalie satte seg opp i sengen. Datteren var synsk, som henne selv og faren. Det var rart å tenke på, men det forklarte også en hel del av oppførselen hennes. Kajsa måtte ha vært redd og ikke forstått hva som foregikk. Amalie hadde selv vært slik selv i en periode da hun var barn. Det tok lang tid før hun forsto at menneskene som iblant dukket opp, var døde. Hun hadde ofte vært vrang og skreket og hylt. Hun husket det nå.
«Jeg var slik selv,» sa hun. «Jeg var ofte sint som liten. Jeg så dem overalt, i skogen, på tunet, i bygda. De kom om natten, mens jeg sov, og røsket i håret mitt. Noen bråkte slik at jeg våknet. Jeg skrek og hylte så fælt at far kom stormende inn. Han trøstet meg og bysset meg i armene sine. Han var så forståelsesfull og snill,» la hun tankefullt til. Hun følte ham nær seg.
Hun blunket da hun hørte faren hviske i øret hennes. Slik er det, min Amalie, mitt hjertebarn. Far elsker deg. Ta vare på Kajsa. Hun har begynt å forstå, men det er langt igjen. Så ble stemmen borte, men hun følte ham fortsatt og syntes hun kunne kjenne lukten av pipetobakk.
«Far? Er du her ennå?» sa hun ut i luften. Ola tittet på henne.
«Så du faren din?»
«Jeg hørte stemmen hans og følte ham nær. Vi må ta ekstra godt vare på Kajsa, sa han. Det er nok riktig. Hvis hun blir sur og tverr, må vi forsøke å forstå henne. Sier hun at hun ser noe som gjør henne opprørt, må vi få henne til å forstå at det ikke er farlig.»
«Jeg vet det, Amalie. Jeg har allerede begynt å snakke med henne om dette. Men hun er liten, og det er ikke lett.»
«Nettopp derfor må vi være ekstra oppmerksomme. Far visste hva som rørte seg i meg, og trøstet meg da jeg var liten. Han hadde jo de samme evnene selv.»
Ola la kinnet sitt mot hennes. Skjeggstubbene stakk henne, men hun nøt det. Det var lenge siden de hadde hatt samkvem, og hun lengtet etter ham, men det var så mye som gjensto å fortelle.
Han løftet haken hennes slik at hun måtte se på ham. «Jeg vet at det er mange tanker i hodet ditt, Amalie.»
«Ja, jeg har opplevd mye, Ola.»
«Du er min hjertenskjær.»
Da kom tårene. Alt hun hadde opplevd, alle dagene og ukene med lengsel etter dem der hjemme. Det var overveldende å være hjemme igjen. Nesten som en drøm. Ordene hans var så gode og ærlige. Ola var den snilleste mannen hun visste om!
Etter en stund tørket hun tårene. «Jeg elsker deg,» sa hun.
Han klemte henne inntil seg. «Vi skal gå videre i livet, du og jeg, sammen.»
«Det skal vi, Ola.»
Han kysset henne, og hun lot seg føre med i den deilige strømmen av følelser. Alle triste tanker ble borte. Det var bare de nå. De to.

Til toppen

Andre utgaver

Kajsas dans
Bokmål Ebok 2012

Flere bøker av Jorunn Johansen: