Knuste hjerter (Heftet)

Serie: Odelsjenta 42

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Odelsjenta
Serienummer: 42
ISBN/EAN: 9788202401016
Kategori: Romanserier
Omtale: Knuste hjerter
– Hvordan våger du å snakke slik til meg? Torgers stemme var faretruende rolig, men det ulmet i blikket hans. – Jeg behandler det simple ludderet jeg er gift med som jeg vil. En dag innser hun nok at det er hos meg hun hører til, og ikke hos en krøpling som deg. 
      Det svartnet for Øystein, han løftet hånden, men Torger var raskere. Han grep Øystein om håndleddet og vred armen hans bak på ryggen og strammet til. Øystein hørte Ragna skrike, før hun løp mot dem.


UTDRAG FRA BOKEN:
Ragna ble liggende og stirre mot den stengte døra. Kinnet sved fremdeles etter Torgers slag, men gråten hadde stanset. Hvordan kunne han slå en syk og skadet kvinne, attpåtil sin egen hustru? Hun ble fylt av avsky over at han grep til en slik feig handling.
Hun hørte skrittene hans mot trappen da han gikk, en dør ble åpnet og lukket, før det ble stille. Hun trakk pusten dypt, vred hodet mot vinduet og ble liggende og se på frostrosene som tegnet vakre, snirklete mønstre på glassruten. Det var mørkt ute, men hun skimtet en og annen stjerne på den mørke himmelen.
Hun sukket og la seg bedre til rette. Kjente at hjertet slo roligere, men frykten satt som en tung stein i brystet. Hva ville skje med Øystein og henne nå? Og hva med Hallgrim? At Torger kom til å hevne seg på et eller annet vis, var hun ikke i tvil om. Han hadde nådd grensen for hva han kunne tåle, det hadde hun sett på ham. 
Ragna stakk tungen ut og slikket seg forsiktig på de tørre leppene, kjente smaken av blod som hadde samlet seg i munnviken. Hun tørket det bort med en snipp av lommetørkleet, og strøk deretter hånden varsomt over kinnet mens tankene tumlet rundt i hodet på henne. Nesen var øm, men ikke verre enn at hun holdt det ut.
Hun måtte advare Øystein, men hvordan skulle hun få anledning til det, når hun måtte holde sengen? Doktoren hadde innstendig bedt henne om å ta det med ro noen dager, til hun følte seg sterkere.
Brått kjente hun seg forferdelig trett og sliten. Trist og lei av alt. Hun la hånden på magen og smilte sårt. Den lille spiren til liv var borte, og det var hennes skyld. Hun burde ha passet bedre på og sett hvor hun satte føttene, hun visste jo at tunet var fullt av isklumper under den våte snøen.
Lausunge, hadde Torger kalt barnet hennes. Det stakk vondt. Barnet hun hadde mistet, var så visst ingen lausunge, det var avlet i kjærlighet, men det kom Torger aldri til å forstå. Han hadde sluttet å elske da Hilda døde. Den tidligere tjenestepiken var den eneste han noen gang hadde vært kjær i. Hos Hilda hadde han funnet det han søkte, men da han forsto hvor mye Hilda betød for ham, var det for sent. Det hadde gjort ham bitter, og hadde vekket sjalusien og ondskapen i ham.
Døra gikk opp. Olavas frodige skikkelse kom til syne i døråpningen, bærende på et brett. Varm damp steg opp fra kruset som sto på brettet, og Ragna kjente lukten av bitre urter. Olava gikk rolig mot sengen og satte brettet fra seg på nattbordet. Så rettet hun seg opp, foldet hendene foran på magen. Øynene var milde da hun gransket henne tankefullt.
– Hvordan står det til med fruen? spurte hun, varm i stemmen.
  – Takk, jeg føler meg bedre, sa Ragna og tvang seg til å smile. – Du har brygget te til meg, ser jeg? Hun rynket på nesen.
  – Jeg vet at den ikke smaker godt, men du trenger noe å styrke deg på. Du har mistet mye blod, sa Olava. – Vil du ha mat?
  – Nei takk, jeg er ikke sulten. Hvor er Hallgrim?
  – Anna og jeg skal ta oss av ham til du er på beina igjen. Det skal du ikke bekymre deg over.
– Takk, jeg vet at han er trygg sammen med dere, men jeg savner ham.
  – Er det ikke bedre å vente litt? Noe usikkert kom over henne.
  – Jeg føler meg bra, jeg er bare trett. Ragna gransket henne. – Er det noe galt?
  – Nei, men lensmannen sa at du måtte ha ro. Hallgrim får ikke komme inn til deg ennå, sa han. Han var meget bestemt, og jeg kan ikke si ham imot. Det forstår du sikkert?
  Ragna møtte blikket hennes. Olava ville henne vel, men hun våget ikke å si Torger imot. Som den tilårskomne kvinnen hun var, var det vanskelig å få nytt arbeid.
   – Jeg forstår, sukket hun. Det er ikke din skyld. Hva mer har Torger sagt til deg?
  – Bare at du ikke må forstyrres og at barnet døde, men jeg kunne dessverre ikke unngå å høre hva han sa til deg. Jeg var på vei inn hit da jeg så at døra sto åpen, og … Hun tidde og rødmet. – Jeg beklager. Det var ikke meningen å lytte.
  – Det gjør ingenting, sa Ragna.
 – Drikk teen din nå, sa Olava og noe lettet kom over ansiktet hennes. – La meg hjelpe deg opp. Hun lente seg frem og dyttet putene bak ryggen hennes. – Jeg skal komme inn med Hallgrim når Torger er ute av huset, men det må vente til i morgen, hvisket hun.
  – Takk, Olava. Hvor er Torger nå?
  – Han er på kontoret sammen med betjenten. Olava rettet ryggen og så på Ragna med milde øyne. – Er det noe mer jeg skal gjøre for deg?
  – Nei, jeg har det bra nå, smilte hun. Ragna grep kruset og tok en slurk. Det smakte bittert, men hun tvang det ned, visste at det gjorde henne godt.
– Det var flink jente, sa Olava. – Nå skal du hvile, så kommer jeg og ser til deg senere.
   – Takk, Olava. Jeg er glad for at du er her, sa Ragna og smilte. – Jeg føler meg tryggere da.
   Olava rettet seg opp og så på henne. At ordene gledet henne, var tydelig.
  – Hvil deg nå, gjentok hun. Dermed snudde hun seg og gikk.
  Ragna drakk kruset tomt og satte det på nattbordet. Hun slukket lyset og la seg til rette. Olava hadde latt døra stå på klem, lyset smøg seg inn gjennom dørsprekken og laget smale striper på gulvet. Lydene nedenfra nådde opp til henne, og hun hørte stemmer fra kjøkkenet, og noen som gikk over gulvet. Det virket underlig betryggende. Hun var ikke alene i det store huset, noen passet på henne.
Et øyeblikk streifet tanken på Øystein henne. Det stakk vondt i henne og halsen ble tykk. Om han bare hadde vært hos henne, hadde alt vært bra. Hun tvang gråten tilbake og skjøv tanken over på Hallgrim. Hva hadde Torger gitt ham som forklaring på at han ikke fikk treffe henne? Han visste at hun hadde falt og slått seg, men ikke mer enn det, trodde hun.
Hun kjente noe sårt i brystet. Så redd og engstelig Hallgrim måtte være. Kunne hun bare få forsikret ham om at hun hadde det bra, og gitt ham en trøstende klem. Hun svelget og vred litt på seg. Etter en stund roet hun seg, teen gjorde henne døsig og hun falt i tung søvn.
Da hun våknet, var det morgen. Torger satt i en stol ved siden av sengen og så på henne. Ragna glippet med øynene og møtte blikket hans. Hun grøsset da hun så kulden og det utilslørte hatet i dem.
– God morgen, sa hun lavt. – Hvor lenge har jeg sovet? Hodet føltes tungt, og hun var fremdeles forferdelig trett. Hun mistenkte at Olava hadde hatt sovedråper i teen hennes kvelden før.
Torger lente seg fremover, hvilte armene på lårene og foldet hendene.
– Du har sovet siden i går kveld.
  – Hvorfor sitter du her?
  – Jeg ville se inn til deg før jeg begynner dagens arbeid. Det er fremdeles tidlig. Hvordan føler du deg?
Spørsmålet overrasket henne, for stemmen rommet ingen varme.
 – Mye bedre, takk. Hun så på ham og trakk pusten. – Jeg beklager at du fikk vite om barnet på denne måten. Jeg hadde tenkt å fortelle det selv, når tiden var inne, men du skulle ikke ha slått meg. Det er å gå for langt.
Ektemannens ansikt mørknet.
– Du fortjente det, sa han hardt. – Du er min hustru, jeg gjør som jeg vil med deg. Jeg vil ikke høre et ord mer om lausungen din. Et hånlig smil dro seg over leppene hans. – Du forstår vel at dette har forandret alt? Vi kan ikke bli her i bygda lenger. Du forstår det?
  Ragna rynket brynene.
– Hva snakker du om? Hvorfor kan vi ikke bli her? Hun så uforstående på ham og kjente en kriblende uro i magen.
  – Du klarer tydeligvis ikke å glemme elskeren din, og før eller senere får folk vite om dere, sannsynligvis vet de det allerede.
  – Og hva med Hallgrim?
  – Det er mange som gjerne vil ha et barn i pleie. Du klarer tydeligvis ikke å ta deg skikkelig av ham. Alt du tenker på er Øystein.
  Ragna stirret på ham, han måtte ha gått fra forstanden. Så trakk hun pusten, hendene klemte om teppet så knokene hvitnet. Hun samlet all styrken hun hadde og så ham fast inn i øynene.
– Det kommer ikke på tale! Jeg flytter ikke fra bygda, og slett ikke uten Hallgrim. Du må gjerne dra, men jeg blir her. Dessuten har Hallgrim en far. Han skal ikke til pleieforeldre.
  – Det blir som jeg har sagt. Du kan protestere så mye du vil, men det nytter ikke. Jeg kan få en stilling i Kristiania, jeg er uansett lei av bygda.
– Hvordan skal du få meg med? Legge meg i jern? Tonen var sarkastisk.
  Brått lente Torger seg frem, munnen strammet seg. Ansiktet var hvitt av sinne.
  – Du kan gjøre det lettere for deg selv ved å føye meg, men må jeg bruke makt, så gjør jeg det også. Han smilte svakt. – Men jeg tror ikke det blir nødvendig. Han rettet seg opp, og børstet bort et usynlig støvkorn fra jakkeermet. – Vi kan snakke om dette senere. Du får god tid til å venne deg til tanken, det tar noen uker, kanskje et par måneder før alt er i orden.
   – Hvor er Hallgrim? Du kan ikke ta Hallgrim fra meg og sende ham til fremmede. Du må være gal. Hun var kvalm av redsel. – Be Olava komme med ham, sa hun gråtkvalt. – Jeg vil se ham. NÅ!
  Torger reiste seg og nikket.
– Jeg skal si det til henne, men husk hva doktoren sa. Du trenger hvile, så du får ikke ha ham lenge hos deg. Det er ikke bra at du blir opprørt. Jeg blir på kontoret en stund, før jeg må ut. Jeg ser inn til deg i kveld. Han betraktet henne et øyeblikk, før han strakte frem hånden og strøk henne over kinnet. – Jeg gjør dette for din skyld, sa han. – Det blir bedre for oss alle på denne måten. Dermed snudde han og forsvant ut.
Da hun ble alene, rant tårene. Hvordan kunne han foreslå noe slikt? Flytte fra bygda og plasserer Hallgrim hos pleieforeldre? Hun hikstet og tørket hånden fort over øynene. For en infam plan. Da var det bedre at Hallgrim fikk bo hos Øystein. Der ville han være trygg, og han ville få det godt hos sin rettmessige far, det tvilte hun ikke på, men han var bare tre år. Han kom ikke til å forstå hvorfor hun reiste fra ham. Kanskje kom hun aldri til å få se ham igjen? Hva visste vel hun om hva slags planer Torger hadde? Han var gal. Ond.

Til toppen

Andre utgaver

Knuste hjerter
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Anne Marie Meyer: