Kvinnen på muren (Heftet)

Serie: Soloppgang 1

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 1
ISBN/EAN: 9788202411213
Kategori: Romanserier
Omtale: Kvinnen på muren

Andrine aner ikke hvem hun egentlig er. Hun vet bare at hun må komme til bunns i alle hemmelighetene som omgir henne.

Kongsvinger, 1838. En kvinne dømmes til halshugging for å ha drept barnet sitt. Hun er uskyldig, men ingen hører på henne, og dommen blir fullbyrdet.

Sytten år senere møter vi Andrine Tronvik, en ung jente som bor i kummerlige kår på en karrig gård. Andrines liv blir snudd på hodet da hun får tjeneste hos en velstående enkefrue. Spørsmålene hoper seg opp for Andrine. Hva skjuler seg bak dørene hos «de fine»? Hvem er nevøen som plutselig flytter inn? Og hvorfor vil ikke Andrines mor fortelle noe om familien hennes?

UTDRAG FRA BOKEN:

I skogen noen mil fra Kongsvinger, 1838

Regnet øste ned over den åpne sletten. Elisabeth var iskald, men bet tennene sammen og trosset uværet. Hun måtte holde ut! Ingen skulle ta henne. Ingen! Trærne svaiet i den sterke vinden. Det knaket i trestammene, som om de tryglet om å få slippe å bli utsatt for de plutselige vindkastene. Elisabeth ønsket det samme. Håret virvlet rundt hodet hennes og slo mot ansiktet som piskeslag. Hun var gjennomvåt. Kåpen hun bar, var tung. Hun kjente at regnvannet samlet seg i nakken, for deretter å renne nedover ryggen hennes.
Likevel måtte hun videre. Tårene som trillet nedover kinnene, blandet seg med regnvannet og ga henne saltsmak i munnen. Hun var bitter over å ha blitt sveket, men også redd fordi hun visste at han var etter henne. Hun hadde trodd at han aldri ville finne henne. Hun hadde trodd at hun slettet alle spor, men det var feil. Han var etter henne, og han var nær.
Elisabeth festet blikket på den store steinen foran seg og lette febrilsk etter hulen som bygdefolket stadig talte om. Var hun på riktig vei? Orket hun å gå videre? Klarte hun å kjempe for livet stort lenger?
Vinden økte i styrke. Hun strøk hånden over det våte håret, snudde seg og stirret innover skogen. Gjemte han seg i tåken som duppet mot marken? Hun undret på om han hadde tatt med seg flere menn. Hun syntes hun hadde hørt flere stemmer for en stund siden.
Hun småsprang videre, helt til hun kom til en lysning. Langt borte hørte hun tydelige mannsstemmer.
«Barnemordersken kan ikke være langt unna! Vi finner henne snart! Det er ferske spor her.”
Hun løp videre, men etter å ha snublet gjennom krattet i noe som virket som en evighet, maktet hun ikke mer. Hun krøp sammen bak en stor stein, sank ned på bakken og begynte å gråte stille. Sorg og redsel fylte hele kroppen.
Etter en stund kom hun seg likevel opp på bena og skuet mot de mørke skyene som drev forbi. Vinden syntes mildere nå. Kåpen løftet seg så vidt. Det var skog så langt øyet kunne se.
Så var lydene der igjen, hestehover smalt hardt mot marken. De sinte stemmene var enda tydeligere nå. Hun skuttet seg, ba til høyere makter om å slippe det hun skulle igjennom, men fikk ikke noe svar. Hennes tid var inne. Hun maktet ikke å rømme fra dem lenger. Hun innså at hun måtte ha løpt mot dem, ikke fra dem.
Bena bar henne ikke lenger. Gråten kom i hikst. Ventetiden ville bli en pine.
Hun lukket øynene og ventet på det uunngåelige, mens redselen nesten kvalte henne. Så åpnet hun øynene igjen og stirret utover skogen. Hestehover lød bak henne. Hun korset seg og mumlet: “Kjære Gud. Jeg har ikke gjort noe galt …”
Hun vendte seg om – og stirret inn i de mørke øynene til mannen hun fryktet mer enn noen.
“Der er hun,” sa han og smilte triumferende.
Hun sank ned på knærne og ség ned i gresset mens kroppen skaket i gråt.
Hun var blitt innhentet.

Regnet øste ned over den åpne sletten. Elisabeth var iskald, men bet tennene sammen og trosset uværet. Hun måtte holde ut! Ingen skulle ta henne. Ingen! Trærne svaiet i den sterke vinden. Det knaket i trestammene, som om de tryglet om å få slippe å bli utsatt for de plutselige vindkastene. Elisabeth ønsket det samme. Håret virvlet rundt hodet hennes og slo mot ansiktet som piskeslag. Hun var gjennomvåt. Kåpen hun bar, var tung. Hun kjente at regnvannet samlet seg i nakken, for deretter å renne nedover ryggen hennes. Likevel måtte hun videre. Tårene som trillet nedover kinnene, blandet seg med regnvannet og ga henne saltsmak i munnen. Hun var bitter over å ha blitt sveket, men også redd fordi hun visste at han var etter henne. Hun hadde trodd at han aldri ville finne henne. Hun hadde trodd at hun slettet alle spor, men det var feil. Han var etter henne, og han var nær. Elisabeth festet blikket på den store steinen foran seg og lette febrilsk etter hulen som bygdefolket stadig talte om. Var hun på riktig vei? Orket hun å gå videre? Klarte hun å kjempe for livet stort lenger? Vinden økte i styrke. Hun strøk hånden over det våte håret, snudde seg og stirret innover skogen. Gjemte han seg i tåken som duppet mot marken? Hun undret på om han hadde tatt med seg flere menn. Hun syntes hun hadde hørt flere stemmer for en stund siden. Hun småsprang videre, helt til hun kom til en lysning. Langt borte hørte hun tydelige mannsstemmer. «Barnemordersken kan ikke være langt unna! Vi finner henne snart! Det er ferske spor her.” Hun løp videre, men etter å ha snublet gjennom krattet i noe som virket som en evighet, maktet hun ikke mer. Hun krøp sammen bak en stor stein, sank ned på bakken og begynte å gråte stille. Sorg og redsel fylte hele kroppen. Etter en stund kom hun seg likevel opp på bena og skuet mot de mørke skyene som drev forbi. Vinden syntes mildere nå. Kåpen løftet seg så vidt. Det var skog så langt øyet kunne se. Så var lydene der igjen, hestehover smalt hardt mot marken. De sinte stemmene var enda tydeligere nå. Hun skuttet seg, ba til høyere makter om å slippe det hun skulle igjennom, men fikk ikke noe svar. Hennes tid var inne. Hun maktet ikke å rømme fra dem lenger. Hun innså at hun måtte ha løpt mot dem, ikke fra dem. Bena bar henne ikke lenger. Gråten kom i hikst. Ventetiden ville bli en pine. Hun lukket øynene og ventet på det uunngåelige, mens redselen nesten kvalte henne. Så åpnet hun øynene igjen og stirret utover skogen. Hestehover lød bak henne. Hun korset seg og mumlet: “Kjære Gud. Jeg har ikke gjort noe galt …” Hun vendte seg om – og stirret inn i de mørke øynene til mannen hun fryktet mer enn noen. “Der er hun,” sa han og smilte triumferende. Hun sank ned på knærne og ség ned i gresset mens kroppen skaket i gråt. Hun var blitt innhentet.


Litt senere samme år.

Uværet herjet igjen over jordene og ga åsen i bakgrunnen et spøkelsesskjær. Trærne svaiet faretruende under den gråsvarte himmelen. Men folk brydde seg ikke om uværet. Det var det som skulle skje foran dem, som opptok dem. De stuet seg sammen og talte lavt seg imellom.
De er som gribber, tenkte hun. Tårene rant, redselen boret seg inn i henne. Snart skulle hun dø! Skarpretteren skulle be henne legge hodet på blokken, og han skulle hugge i henne!
Hun kikket ut over folkemengden igjen. Mange lo. Noen spyttet foran bena hennes. Vinden blåste så håret og kjolen løftet seg på kvinnene. Hun så i øynene deres at de gledet seg til det som ventet. De så frem til at hodet hennes skulle falle foran føttene deres. At blodet skulle pumpe ut av kroppen hennes og renne utover den våte bakken.
Mennene stirret på henne som om de var rovdyr som ventet på byttet sitt, som om de ville krafse henne til seg og rive henne i filler.
Skarpretteren gjorde tegn til at hun skulle tre frem, og et bind ble bundet foran øynene hennes. «Jeg vil ikke dø!» tryglet hun.
Nå hørte hun ropene fra bygdefolket: «Barnemordersken skal dø! La henne dø nå! Hva venter du på?»
«Hugg av henne hodet!» ropte en og lo høyt.
Elisabeth skalv så hun ristet da hun bøyde seg ned og la hodet på blokken. Så føltes det som om kroppen ble bedøvet. Gråten stilnet litt etter litt. Hun ga seg over til det som skulle skje. Det var ingen vei tilbake. Livet var over, hun skulle dø for noe hun ikke hadde gjort.
Mannen hun kjente så godt, hadde sveket henne. Hun visste at han sto foran henne og ventet på at straffen skulle fullbyrdes. Han var ond, han nøt å se henne lide. Angsten blusset opp i henne igjen. Hun elsket … hun elsket … Tankene svant hen idet hun hørte de hatske ordene fra folkemengden.
«Hugg hodet av henne!»
Elisabeth holdt pusten. Hun ventet på at øksen skulle falle. Skille hodet hennes fra kroppen. Bare la det går fort, sa hun inni seg. La det går fort. Fort, fort, fort.
I et glimt kjente hun en lengsel etter det hun hadde skapt i kjærlighet. Morshjertet hadde banket hardt, og hun hadde vært så lykkelig. Hun så mannen hun elsket for seg. Mannen hun aldri skulle møte igjen. Han som var alt for henne. Han som var … Han som …
Hun stønnet av redsel, og det føltes som om hjertet stanset av frykt. Så ble det helt stille i forsamlingen. Det var nå det skulle skje. Det var nå!
Øksen boret seg inn i nakken hennes. Det siste hun hørte før døden innhentet henne, var gispet fra tilskuerne.


 

Til toppen

Andre utgaver

Kvinnen på muren
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Jorunn Johansen: