Liljejomfruen (Heftet)

Serie: Nattmannens datter 5

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Nattmannens datter
Serienummer: 5
ISBN/EAN: 9788202395421
Kategori: Romanserier
Omtale: Liljejomfruen
Lucie er skadet, og dragonen tilbyr henne pleie og beskyttelse, men det er ikke alle som liker at tukthuspiken er i huset hans. Imens sitter Madam Moll i fangekjelleren, og politimesteren ønsker at Lucie skal være til stede når skjøgen forhøres. Selv frykter Lucie møtet med fryktinngytende Madam Moll …

Madam Moll hadde ennå ikke sagt et ord da hun ble satt ned på en brisk som var festet i veggen med tunge kjettinger. Uten å blunke en eneste gang sa hun langsomt:
"Jeg har en gåte til deg, Lucie Tønnisdatter. Et barn, en pike på åtte–ti år, kommer til Tugthuset. En død mor, som aldri fikk se sin øyensten vokse opp, får ikke blomster på sin grav. Hvem er pikens far?"
 
UTDRAG FRA BOKEN:
Hun ble liggende og stirre mot vinduet. Det var fremdeles lyst ute, selv om klokken måtte være nærmere ti, trodde hun. Hun grep tavlen og skrev alle de store og alle de små bokstavene i tur og orden. Hun ble forbløffet da hun skjønte at hun husket alle nå. Hun skrev sine egne bokstaver med snirklete skrift. L-u-c-i-e. Det var det eneste hun hadde kunnet fra før. Hun jublet inni seg. For første gang syntes hun at det var moro med bokstavene.

Hun satte seg opp i sengen, og ville helst løpe inn til dragonen og si at hun hadde klart å skrive sitt eget navn. Men så husket hun at han hadde sin venninne på besøk.

I stedet gikk hun bort til vinduet og kikket ut. Ruten vendte ut mot bakhagen og gjerdet som gikk mellom dragonens hus og foreldrenes hus bakenfor. Det var lys i flere av vinduene. Dragonen pleide å ta seg en tur hver kveld og besøke faren. De gangene Lucie hadde sett ham etterpå, hadde han sett trist ut. Hun trodde at han holdt mer av faren enn av moren. Hvordan var det mulig? Man var vel like glad i begge sine foreldre? På samme måte som at Lucie var like glad i Tilly som i Karen Malene. Det var bare en litt forskjellig kjærlighet, fordi de to menneskene var temmelig ulike.

Blikket falt på noe i gresset utenfor stallen. Var det et tøystykke? Det så ut til å ha samme farge som det grå sjalet hun hadde hatt i lerretsposen den dagen. Hun pleide enten å ha det på seg, eller ha det i posen i tilfelle det ble kjølig. Hun åpnet vinduet forsiktig for å se bedre, men det hjalp ikke. Hun kunne ikke se hva det var herfra.

Hva om alle sakene hennes lå ute i hagen? Ingen hadde lett etter at nattmannen hadde funnet posen på fremsiden, utenfor gjerdet. Hun var nødt til å gå ut og se, så hun kunne være sikker. Om det var sjalet, lå kanskje både ringen, brevet, krittpipen med ansiktet og pungen fremdeles ute i det høye gresset. Hun var glad for at hun ikke hadde tatt på seg serken ennå, for hun ville gå ut og lete. Siden vekteren kanskje sto på forsiden, måtte hun gå ut hoveddøren og si hva hun skulle, ellers ville kanskje mannen høre noen som tuslet i bakhagen.

Hun gikk ut i hallen. Latter og klirring av bestikk og porselen hørtes fra spisestuen. Lucie ble stående et øyeblikk og lure på om hun skulle avbryte dem og si hva hun skulle, men slo det fra seg. Det var best ikke å forstyrre. Det var nok at vekteren fikk vite at hun gikk ut.

Hun listet seg over gulvet og kom ut i bislaget. Der var det ingen lys som brant, men hun visste hvor støvlene hennes sto. Hun tråkket oppi dem og åpnet døren så stille hun kunne.

Da hun sto på trappen, så hun ingen vekter. Var han ikke her i kveld? Kanskje han fulgte Berte hjem for kvelden? Og så skulle han nok følge frøken Broch-Wagner tilbake senere. Ja, slik måtte det være.

Lucie ble stående på trappen og nøle. Det var ikke et menneske å se verken på stranden eller i sjøbodene. Heller ingen på kjerreveien. Det var et lett skylag som gjorde sommerhimmelen litt mørkere enn vanlig, men det var fremdeles lyst. Hun trakk pusten så dypt hun klarte og lukket øynene. Det var første gang hun var utenfor døren siden den tragiske dagen. Sommerbrisen strøk mildt over ansiktet hennes.

Det var ikke langt bort til stallen, og hun ville også ta en kikk ved gjerdet der nattmannen sa at han hadde funnet posen. Hun lot døren bak seg stå på gløtt, og så løp hun mot stallen. Det høye gresset kilte mot de bare leggene, og hun kjente at det var vått av duggen, nå som solen hadde gått ned. Det var dagligstuen som vendte ut mot denne siden, og den var bare svakt opplyst. Antakelig sto det kun et enslig lys og brant i rommet. Spisestuen og finstuen lå på motsatt side, så dragonen ville ikke engang merke at hun hadde gått ut en liten tur.

Hun hørte hesten inne fra stallen. Den prustet og slo med halen mot båsveggen, trodde hun.

“Det er bare meg, Leo,” hvisket hun mot stalldøren.

Allerede før hun bøyde seg for å plukke opp det som lå i gresset, så hun at det ikke var sjalet. Hun tok det opp for å være sikker. Det var en bit av en lerretssekk. Den hadde kanskje fløyet med vinden og landet her.

Hun lyttet. Kun lyden av vinden som suste i de friske, sterke bladene i frukttrærne hørtes, sammen med de svake klukkelydene fra sjøen som slo mot stranden. Fuglene hadde gått til ro for kvelden, og ingen mennesker var å se. Lucie rettet blikket mot porten. Hun kunne gå langs gjerdet og se om det var noe annet der. Ringen hadde ligget i pungen, og hvis den lå der, kunne hun kanskje få øye på den i halvmørket.

Hurtig hastet hun over hellene som førte mot porten. Det kom et lite klikk da hun åpnet haspen, og hun snudde seg mot vinduene i spisestuen. Gardinene var ikke trukket for, og hun kunne se paret som satt der inne, i lyset fra alle de tente lampene og kandelabrene. Frøken Broch-Wagner satt med glasset hevet og lo høyt mot dragonen, som satt med pipen i hånden.

Lucie snudde seg bort med et stikk i hjertet. Det var ikke det at de satt der inne i et vakkert rom, i et stort hus som var som en drøm. Heller ikke at spiste god mat og hygget seg. Det var noe annet. Noe hun ikke engang ville tenke på.

Hun er ikke den rette for ham.

Hun lukket øynene og skuttet seg. Vinden føltes med ett kjølig, og huden på armene og bena nuppet seg. Hun gikk langs gjerdet og stirret ned i bakken. Gresset var ikke så høyt ved grusstien, og hun skjønte fort at sakene hennes ikke lå der. Dessuten ville vel nattmannen ha plukket opp det også, om han hadde sett det. Han hadde jo vært her i dagslys.

Hun bestemte seg for å lete nøyere når hun først var her, og bøyde seg ned. Men da hun hadde gått langs hele gjerdets lengde, var hun sikker på at det ikke lå noe her. Hun rettet seg opp og speidet bortover stien i begge retninger, og nedover mot stranden. En hund bjeffet et stykke unna, i retning av det store berget som skilte Sandviken fra Skuteviken.

Nedslått skulle hun til å gå mot porten igjen da hun så noe som blafret i vinden ved noen busker. Det lignet et papirstykke. Kunne det være brevet hennes? Hun gikk så fort hun klarte, og bøyde seg og grep det før vinden fikk tak i papiret. Det gikk en liten gysning over ryggen hennes da hun kjente igjen sitt eget navn. Det var brevet fra Lars! Tårene sto med ett i øynene hennes. Hun la det inntil brystet sitt og kjente gleden spre seg.

Fordi hun ikke var på vakt, ble overraskelsen desto større da hun hørte en stemme bak seg.

“Det var du som skulle ha dødd, og ikke hun.”

Til toppen

Andre utgaver

Liljejomfruen
Bokmål Ebok 2012

Flere bøker av May Lis Ruus: