Livets rett (Heftet)

Serie: Maria av Svaneberg 15

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Maria av Svaneberg
Serienummer: 15
ISBN/EAN: 9788202409579
Kategori: Romanserier
Omtale: Livets rett
Maria er svak etter den dramatiske fødselen. Philip står ved hennes side idet hun våkner opp. Sammen har de fått en velskapt sønn som de kaller Christian. Da Ernst får se den lille familien, bryter han sammen og lover å gi slipp på Maria så snart han får sagbruket på beina igjen. Men Philip tviler på at Ernst taler sannferdig. For hvorfor er Ernst så bestemt på å vise frem barnet i disponent Bjerkes årlige hageselskap?

Helst ville Maria benekte det, forsikre Ernst om at sønnen ikke var i stand til en slik utflukt, men hun visste at ektemannen ville gjennomskue henne.
– Da er det avgjort. Ernst så ut til å være tilfreds, selv var hun i fullt opprør. Det ville bli den store prøven. Kunne Christian passere som Ernsts sønn, eller ville det bli opplagt
for alle hvorfor Philip hadde vært slik en ivrig besøker på Villa Fredbo de siste ukene?


UTDRAG FRA BOKEN:
Det var en av de vakreste sommerdagene. Himmelen var helt fri for skyer og gnistrende blå. Karen hadde med seg en liten paraply til beskyttelse for sola, og den ga ansiktet en behagelig skygge. Den lille brisen som fikk skjørtet til å blafre, lettet også litt på den intense varmen, men Karen hadde kledd seg i en tynn bomullskjole med korte ermer, og heten plaget henne ikke. Heller ikke magen, som nå var så stor at hun hadde vanskelig for å komme seg opp av dype stoler, plaget henne denne dagen. Men så var det neppe noe som kunne ødelegge denne sommerdagen uansett. Hun så forelsket bort på Mathias som gikk ved siden av henne. Han bar tynne linbukser i brunt, det beige silkeskjerfet hang løst om halsen, og han hadde brettet opp ermene på den hvite bomullsskjorten. Det var hans første dag ute etter slaget på Prestebakke, og de ruslet sakte rundt i hagen på Villa Fredbo og beundret de vakre blomstene og den lille dammen. De passerte en rosebusk i fullt flor, og stanset ved en stor gruppe oransje dagliljer som slapp en søtlig duft utover plassen. Karen trakk den dypt inn og smilte tilfreds.
– Dette er slik en praktfull hage. Kanskje jeg får lurt med meg Maria ut en tur?
– Jeg trodde hun elsket å være i hagen?
– Ja, men hun vil ikke gå fra Christian, og han er for liten til å tas med ut ennå. Men en liten tur kan jeg nok snart greie å få overtalt henne til. Karen ville forsøke allerede samme ettermiddag, når Christian sov. Maria hadde kommet seg raskt etter fødselen og sykdommen, men hun trengte mer frisk luft enn det som slapp inn av vinduene på soveværelset.
– Ja, det er godt å komme litt ut. Mathias myste mot sola, men smilte. Karen husket hvor solbrun han pleide å være etter å ha arbeidet utendørs med hestene på Svaneberg gods, og det var uvant å se ham så blek. Luggen pleide også å være nesten hvit etter uker i sola på denne tiden av året, men nå var den mørkeblond og bidro til å gjøre ham enda blekere enn vanlig.
– Det har vært en annen tilværelse for deg enn du er vant til i det siste, innestengt på et gjesteværelse helt ensom og alene?
– Nå ja, helt ensom og alene har jeg vel ikke vært. De første ukene hadde jeg til og med selskap døgnet rundt, selv om jeg naturligvis ikke husker så mye av det. Han smilte.
– Jeg har hatt litt dårlig samvittighet for deg i det siste, når jeg har vært hos Maria og Christian har du for det meste vært alene.
– Jeg har hatt det fint, ikke tenk på det. Philip har besøkt meg når ikke han har vært hos Maria, dessuten har jeg sett både Maria, barnet og alle andre i denne villaen etter at jeg begynte å bevege meg litt rundt.
– Ja, men jeg har sett de lengtende blikkene dine når du har kikket ut av vinduet. Jeg tror du har vært mer frustrert enn du har gitt uttrykk for. Hun så ham for seg, med hendene på ryggen, stirrende tomt ut av vinduet. Stadig oftere drømte han seg bort, og hun fryktet at han lengtet tilbake til soldatlivet.
– Jeg … Han tenkte seg om. – Jeg skal ikke nekte for at jeg begynner å bli rastløs, nå føler jeg meg frisk, og det skal bli godt å komme tilbake i arbeid og få reise litt igjen. Ordene hans var hva hun hadde fryktet å høre, og det gikk tid før hun greide å svare.
– Kan du det? Dra tilbake til soldatlivet, mener jeg? Hun så tankefullt på ham. Fortsatt var han langt fra restituert, og hun tvilte på om han kunne gjøre nytte for seg som underoffiser på lang tid ennå. Det ville være tungt for ham om den muligheten forsvant, likevel håpet hun det nesten. Tanken på å sende ham ut i krigen igjen gjorde henne tørr i munnen og svett i håndflatene.
– Ja, det tror jeg nok. Han ble mørk i ansiktet. – Bare synet blir bedre.
– Ja, hva ser du egentlig? Hun holdt ham i armen, og hadde merket mens de gikk at han slet litt med å gå rett. Det var neppe på grunn av svak muskulatur, de siste ukene hadde han trent så mye han orket, og styrken var på vei tilbake. Den sviktende balansen skyldtes nok heller synet.
– Bare tåke på det høyre øyet ennå, men det venstre … Han blunket et par ganger. – Jeg tror jeg ser omtrent like godt med det nå som før.
Karen så på ham. De blå øynene hans møtte hennes, og ga henne et lite sug i magen. Raskt så hun bort.
– De ser ut som de pleier. Hun smilte og slapp taket i ham. Det var vondt å stå så nær uten å kunne vise hva hun følte, men ennå hadde ikke Mathias gitt henne noen grunn til å tro at han ville være annet enn en venn. Og ettersom hun både var bundet til og ventet barn med Geir, fikk hun seg ikke til å være den som brakte det på bane igjen. Ingen av dem sa noe, og Karen lot som om hun ble veldig opptatt av en av dagliljene. Det oransje bladverket glødet av solstrålene, og hun fikk pollen på fingrene da hun tok på den.
– Jeg ser nok til å vite at du er svært vakker i dag, Karen. Han talte lavt, og hun stivnet og snudde seg sakte mot ham.
– Takk, det var … pent av deg å si. Hun visste ikke hvordan hun skulle svare. Etter det første møtet deres hadde de gjenopptatt den samme tonen som de hadde hatt den gang de var venner på Svaneberg, og hun hadde akseptert at det måtte være slik. Ville han nå endre på det? Det var alt hun hadde ønsket fra hun kom, at han skulle innrømme at han fortsatt hadde følelser for henne, samtidig var det skremmende å bevege seg i den retningen en gang til uten at det forelå noen avklaring på hva de skulle gjøre. Han visste allerede at Geir ville tillate at hun hadde en utenomekteskapelig affære med ham, men den gang hun hadde forsnakket seg og røpet det, hadde ikke Mathias reagert som hun hadde håpet. Hun husket hvor ubehagelig det hadde vært og fryktet at det skulle bli slik på nytt, vondt og vanskelig, og ikke lett og uproblematisk slik det var nå.
– Jeg sa det ikke for å være hyggelig, jeg mener det.
Hun dro kjensel på uttrykket i øynene hans, det var samme lengsel i dem som hun selv følte. Men om hun igjen skulle gi etter for følelsene sine for så å miste ham på nytt, ville hun ikke makte det. Hun la hendene om magen. Mathias hadde vært rask til å gi henne opp da han fikk vite om barnet. Snart måtte hun dra hjem til Nes for å føde, og Mathias ville bli frisk nok til å reise fra Villa Fredbo. Ville han da velge henne, en gift kvinne med et spedbarn, for alltid låst til en gård i innlandet, fremfor et fritt liv som soldat? Hun trodde ikke det, den lengselen hun så i øynene hans nå kunne skyldes at han hadde følt seg ensom og innestengt på Villa Fredbo disse ukene, det behøvde ikke være kjærlighet.
– Men det er vel for sent. Han lød trist, og hun kikket forvirret opp på ham.
– Hva mener du?
– For sent, for oss. Han mumlet det og begynte å gå tilbake til villaen. Hun ble stående litt og se etter ham. Hun burde ha løpt etter, forsikret ham om at det ikke var for sent, at hun hadde ventet på at han skulle bli klar, men frykten for å bli såret holdt henne tilbake.

Til toppen

Andre utgaver

Livets rett
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Elisabeth Hammer: