Lykke til låns (Heftet)

Serie: Storgårdsfolk 58

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Storgårdsfolk
Serienummer: 58
ISBN/EAN: 9788202401580
Kategori: Romanserier
Omtale: Lykke til låns

Sannheten om Marias opphav skaper splid. Annar føler seg forrådt, og har vondt for å tilgi.
I Danmark kommer også sannheten for en dag, og Ingeborg må ta et oppgjør med seg selv.
På Bjørnstad blir skillet mellom liv og død skremmende skjørt.

Der så hun Aleksanders hest. Den hadde stanset rett nedenfor skråningen, og sto der stiv med skrevende bein. Giggen lå på siden bak den, skjækene var brukket. Et av hjulene spant fremdeles rundt i løse luften.
Hvor var Aleksander? Og Sunniva? Og hvor var Beates barn?


UTDRAG FRA BOKEN:
Ingeborg satt i vognen og halvdøste. Hun var på vei hjem til Abeltorp etter en rekke på fire forestillinger og følte seg sliten, men tilfreds. Dido og Aeneas var på alles lepper, det var rift om billettene, avisene skrev den ene omtalen etter den andre, og hun og resten av ensemblet ble rost opp i skyene. Særlig Mikko ble fremhevet – en dirigent og utøvende musiker som gikk Paganini en høy gang, skrev enkelte spaltister.
Det hadde gått i ett med prøver og forestillinger i de ni dagene siden hagefesten. Hun hadde knapt fått tid til å tenke, og når hun en sjelden gang hadde en stund til overs, forsøkte hun å unngå å gjøre nettopp det. Slik som nå.
Hun rettet seg opp og stirret ut gjennom vinduet. Det hadde så vidt begynt å skumre, bøkeskogen skinte sølvaktig i kveldslyset. Minnene fra overfallet da Karo måtte bøte med livet hadde begynt å blekne, men fremdeles var hun på vakt når de kjørte på denne strekningen, for her sto skogen tykk og massiv på begge sider av veien og skjulte både skrømt og utyske, som Gjertrud ville ha sagt. Hun smilte ved tanken på den kjære, gamle husjomfruen. Hun ville ha tatt sin død av å komme hit. Den som trodde på skrømt, ville aldri ha våget å sette sine bein på Abeltorp.
Men utyskene holdt seg gudskjelov borte i kveld.
Det ville være stille på godset når hun vendte hjem denne gangen. Augusta og Vesle hadde reist til Florens, Frederikke holdt til hos Julia og Elias, og Martha bodde hos Margrete og Bo sammen med Christiane. Tanken på datteren fikk det til å verke i brystet. Nå var det like før hun holdt henne i armene igjen, kjente duften av den myke huden hennes. Margrete hadde lovet å sørge for at både Christiane og Martha hadde flyttet tilbake til Abeltorp innen hun kom hjem.
Sist hun reiste denne veien, var før hagefesten. Hun lukket øynene igjen.
Festen hadde vært svært vellykket. Været hadde gudskjelov vist seg fra sin beste side, og Elias hadde sørget for at tjenestefolkene satte opp langbord i hagen og pyntet dem med hvite duker og blomster i overflod. Gartneren hadde slått gresset og luket i bedene. Han hadde også renset fontenen for rusk og rask og blåst rørene rene, og da han var ferdig, sto vannspruten høyt til værs og sendte glitrende stråler mot den klare himmelen.
Ingeborg sto og beundret vannet med Christiane på armen. Datteren pekte og sa noe uforståelig, og gartneren smilte til dem. – Hun er vakker, den lille.
– Visst er hun det.
– Og svært lik sin mor.
Ingeborg så på ham. – Ja, svarte hun bare. – Alle sier det.
Hun likte den gamle mannen som skjøttet blomstene så samvittighetsfullt. Det kom ikke som noen overraskelse på henne at godsets folk kjente sannheten om Christiane. Alt annet ville ha vært merkelig. Lotte, Edvarda eller en av de andre jentene måtte ha røpet den, noe annet var ikke å vente. Hun sendte ham et raskt smil og fikk et tilbake. Hun vendte seg mot fontenen. – Jeg har alltid lurt på hvordan denne virker.
Mannen satte fra seg riven og begynte å forklare. – Frøkenen har jo sett den lille møllen ved dammen bak gårdshusene? Vannet ledes fra den og ned under bakken i tunneler. Disse tunnelene blir gradvis smalere, slik at vanntrykket øker. Derfor presses vannet opp i rørene og ut gjennom fontenen.
– Så genialt! Ingeborg var begeistret over løsningen. – Hvor blir vannet av? Renner det tilbake?
– Nei, og derfor kan vi ikke ha fontenen i drift hele tiden, som frøkenen sikkert har registrert, for vannet brukes ikke om igjen. Det ledes videre fra fontenen og under bakken bort til vannkarene bak kjøkkenet. Der har vi en løsning slik at vi leder det overflødige bort fra huset. Grønnsakhagen og blomsterbedene nyter godt av overfloden.
Ingeborg nikket. – Og det blir brukt mye vann i husholdningen. Hun tenkte seg om. – Det du sier betyr faktisk at vi kunne ha fått vannet helt inn på kjøkkenet også, på samme vis som i fontenen.
– Ja visst. Alle husets værelser kunne hatt vann, men det blir et fryktelig søl, og jeg vil ikke tilråde det. Han humret over uhyrligheten.
– Foreløpig får vi greie oss med dette vakre synet. Husk å si til stallkarene at de ikke lar ponniene dra møllehjulet for lenge om gangen.
– Det er de nøye med, forsikret gartneren. – Herr Elias har gitt detaljerte instruksjoner om hvor lenge hver og en av dem skal arbeide.
– Godt. Ingeborg lot Christiane dyppe fingrene i vannet. Datteren hvinte henrykt og protesterte høylytt da Ingeborg kysset henne på kinnet og bar henne inn til den ventende barnepiken.
Da gjestene fra teateret ankom, ble de møtt av stallkarer og en liten horde innleide tjenestefolk, som fulgte dem til værelsene sine. Alle uttrykte sin begeistring over husets skjønnhet og imponerende størrelse, og Ingeborg unnlot klokelig å fortelle dem om forfallet som skjulte seg under takstein og skodder, bak malerier og draperier. Illusjonen skulle få råde så lenge huset sto.
Abeltorp var som en gammel, oppstaset grevinne, vasket, parfymert og pyntet til det ugjenkjennelige. I noen timer var hun sprudlende og våken – for så å falle sammen når gjestene gikk og mørket falt på. Elias mente at forfallet, særlig i den ene fløyen, var kommet så langt at det ville koste flere tusen daler å sette alt i stand igjen. Det hadde med råte i bindingsverket å gjøre, hadde Ingeborg forstått. Men huset hadde stått i flere hundre år, og ville nok holde i hennes levetid, i det minste. Deretter fikk andre avgjøre hva som skulle skje med det. Hun aktet ikke å bruke resten av arven etter faren på å holde en olding kunstig i live. Det viktigste for henne – som Elias også understreket – var at gårdsdelen av godset igjen var blitt drivverdig og finansierte seg selv, slik at både arbeidsfolk og leilendinger hadde et rimelig utkomme.
Hun hadde invitert alle godsets beboere til festen, og var blitt lamslått av hvor tallrike de var. Elias hadde oversikten, og hadde fortalt henne at med stort og smått nærmet de seg to hundre i tallet. Alle var naturlig nok ikke på festen, men godt og vel halvparten av dem hadde nok samlet seg rundt bordene ved fontenen denne vakre junidagen.
Følgelig var det en broket forsamling som fylte gressletten nedenfor huset. Teaterfolkene ble selvsagt gjenstand for nysgjerrige blikk, men skuespillerne lot seg ikke merke med oppmerksomheten de vakte. De var vel vant til slikt, antok Ingeborg. Og selv om arbeidsfolkene aldri hadde satt sine ben i hovedstaden, og langt mindre på Det Kongelige Teater, hadde mange av dem hørt navnene Christine Zra, Frederik Frølich og Nicolai Peter Nielsen, og nå frydet de seg over å kunne sole seg i glansen fra berømthetene.
Alle ville bort og takke Ingeborg for invitasjonen, og hun smilte til hun ble stiv i ansiktet. Hun tok imot gjestene, vekslet noen ord med dem og sørget for at alle følte seg velkommen.
Martha kom bort til henne mens hun sto og øste opp punsj. – Dette er fantastisk, Ingeborg. Som et eventyr! Og du er prinsessen med halve kongeriket.
Ingeborg smilte til den vakre søsteren. – Det er ingen tvil om hvem som er prinsessen her, Martha. Du tar deg strålende ut. Hun så anerkjennende på søsterens lange, utslåtte hår, som skinte som spunnet gull i den lave kveldsolen. Martha hadde fått farge i kinnene etter at hun var kommet til Danmark, det var tydelig at hun trivdes. Kanskje var kjærlighetssorgen i ferd med å forta seg?
Martha senket stemmen. – Når skal du komme med meddelelsen?
– Hvert øyeblikk. Jeg må få det overstått. Jeg skal bare ha litt punsj først. Hun tømte glasset og satte det fra seg. Stunden hun hadde gruet for, var kommet. Hun grep Marthas hånd og holdt den et øyeblikk, som for å suge til seg styrke.
– Lykke til, kjære deg.

Til toppen

Flere bøker av Eva J. Stensrud: