Skriket fra skogen (Heftet)

Serie: Rosemalt 2

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosemalt
Serienummer: 2
ISBN/EAN: 9788202401818
Kategori: Romanserier
Omtale Skriket fra skogen

 Jensine triumferer da Rebekka må flytte ut i fjøset for å hjelpe Margot. Rebekka er redd den underlige budeia, og kan ikke fatte hvordan hun skal klare å bo og arbeide sammen med henne. Samtidig stiger frykten for at hun er med barn.
 Rebekka blir utsatt for uønsket oppmerksomhet fra Tord, men reddes nok en gang av Ulf – som hun motvillig blir mer og mer tiltrukket av.

– Dere skulle ikke gå her, ikke nå, sa Ulf omsider. – Det er ikke trygt på disse kanter. Ikke på denne tiden. Det kan være farlig for dere. Dere må gå hjem. Fort.
    Rebekka kunne se at Ulf mente alvor. Stemmen var lav og intens, og blikket sorgtungt, på randen av fortvilelse. Samtidig var det noe vaktsomt over ham, som om han sto på spranget.


UTDRAG FRA BOKEN:
Et skrik så hjerteskjærende at det gikk gjennom marg og bein nådde Emmanuel der han sto og malte. Han skvatt slik at farge og terpentin sprutet til alle kanter og laget stygge flekker på det vakre, sandskurte gulvet. Tanken på hva husfruen ville si om hun fikk se hva han hadde gjort, streifet ham så vidt, før han styrtet ut på gangen for å finne ut hva som hadde skjedd. Så stanset skriket brått, som om en usynlig saks hadde klippet over lyden, og det eneste han kunne høre var den skarpe stemmen til husfruen, Nicoline Lie.
    Rådvill listet han seg mot døren, som ikke var lukket helt igjen. Ville ikke gi seg til kjenne. Han var sikker på at skriket var kommet fra Rebekka.
    – Frøken Rebekka kan spare seg tårene, hørte han husfruen si med iskald stemme. – De gjør så allikevel ikke noe inntrykk på meg. Har frøken Rebekka hørt begrepet krokodilletårer? Det er hva jeg oppfatter hennes tårer å være i denne anledning. Falske tårer fra en ondsinnet person.
    – Men det var da ikke nødvendig å brenne hele boken, hørte Emmanuel Rebekka si med oppbrakt og gråtkvalt røst. – For én tegnings skyld! Det var jo bare en tegning!
Brenne boken? Hvilken bok? Emmanuel ble stående forvirret ved døren, lettet over at Rebekka ikke var kommet alvorlig til skade. Likevel skjønte han at noe forferdelig måtte ha skjedd, og klarte ikke å trekke seg vekk fra gangen. Hvilken bok var det Rebekka snakket om? Var det en hun hadde lånt uten lov?
    – Bare en tegning, hørte han Nicoline Lie snøfte, og nå var stemmen skarp som stål, så skar den ut i sinne. – Hun skal vite at jeg under normale omstendigheter ville fått henne sendt fra gården og tilbake dit hvor hun nå kom fra. Når dette likevel ikke skjer, er det ikke fordi jeg, eller noen andre for den del, ønsker å gi noen tilgivelse for det hun har gjort. Nei, når hun tross alt får anledning til å fortsette på Lie, er det ganske enkelt fordi vi trenger noen som kan bistå frøken Margot på seteren. Som min kjære husbond så riktig har påpekt, har det seg slik at frøken Margot ikke lenger kan sies å være ved sine fulle krefter. Det vil derfor være naturlig at hun får hjelp i sommer, og da av noen som kan yte mer enn gjeterguttene som er der sammen med henne. Gudene skal vite at jeg tviler på om frøken Rebekka vil være til noen nytte der oppe, men på den annen side er det ikke aktuelt å fri verken frøken Jensine eller frøken Bertha fra tjenesten ved gården i den travle onnetiden som står for døren.
    Nicoline Lie tidde en stund før hun fortsatte. Emmanuel syntes han kunne høre en svak hulking, men var ikke sikker.
    – Jeg hadde regnet med at frøken Rebekka ville ha folkeskikk nok til å vise takknemlighet over at hun får anledning til å fortsette i tjenesten. Men jeg ser at hun ikke viser antydning til å sette pris på vår storsinnethet.
    Stille trakk Emmanuel seg vekk fra døren. Han orket ikke høre mer. Rebekka skulle straffes. Denne vakre skapningen skulle sendes opp til fjellet, forvises til setra, vekk fra hans åsyn hele sommeren igjennom. Det føltes som om det ikke bare var hun som ble straffet, men også han. Motløs vendte han seg om for å gå tilbake til finstuen for å fjerne flekkene fra gulvet før fargepigmentene sugde seg fast i treverket.
    I det samme kom Rebekka stormende ut fra mellomstuen. Hun stirret på ham noen lange sekunder, mens hun skjelvende hev etter pusten. Ansiktet var oppløst i tårer, håret var i uorden, og hun hadde en svart stripe av sot under det ene øyet. Det venstre kinnet var ildrødt, som etter et slag, og de vakre øynene var preget av smerte. Emmanuel forsøkte å finne noe å si, men ble bare stående stum og maktesløs overfor det fortvilte blikket. Brått gjemte Rebekka ansiktet i hendene og hulket, for så å snu seg rundt og haste i retning av kjøkkenet.
    Uviss på hva han skulle gjøre, listet han seg tilbake til finstuen og begynte å fjerne flekkene fra gulvet. Rebekkas fortvilte ansikt sto som prentet på netthinnen. Han fant ingen ro, og måtte finne ut av hva som hadde skjedd.
    Da han kom inn på kjøkkenet, satt Rebekka ved det store kjøkkenbordet. Hun holdt hendene foran ansiktet og hele den lange kroppen ristet. Men det var som om kreftene i henne var i ferd med å visne, og ikke en lyd kunne høres.
    Den eldste tjenestejenta, Bertha, sto ved siden av henne. Hun hadde lagt den ene armen om Rebekkas skuldre og forsøkte å trøste. Strøk henne over håret og snakket lavt til henne.
Den andre tjenestejenta sto ved kjøkkenbenken og strøk tøy med raske bevegelser, som om ingenting hadde skjedd. På den ene siden lå en haug med ustrøkne klær, på stolen ved siden av hang husfruens nystrøkne kjoler. Det luktet godt av det rene tøyet. Hun kastet et surt blikk på Emmanuel da han kom inn, mens hun fortsatte å stryke.
    – Hva er det som står på, spurte Emmanuel forsiktig og stanset like innenfor døren, usikker på om han var ønsket i kjøkkenet nå.
    Rebekka snufset tungt og skjelvende, før hun kikket opp på ham. Nå var hele ansiktet dekket av sot, mens nesen sto der blank, fuktig og rød. Synet var litt komisk, og så inderlig søtt at han måtte ta seg sammen for ikke å smile.
    – Hun kastet den i flammene, hulket hun. – Jeg prøvde å redde den, men det var for sent. Hun viste ham innsiden av hendene sine. De var røde og hovne og fulle av sot.
    – I flammene? Hva var det hun kastet i flammene?
    – Boken min. Den med tegningene. Hun kastet den i peisen. Igjen ble hun overmannet av gråt og ristet i hele kroppen.
    – Brente? Tegneboken din? Men hvorfor i all verden? Emmanuel ble helt fælen. Så det var den husfruen hadde funnet. Og kastet på ilden.
    Det var ikke noe som gjorde slikt inntrykk på ham som når kunst ble ødelagt. Uansett hva årsaken eller forklaringen var, grep det ham alltid med sterke følelser. Enten det var bilder som ble malt over eller feilbehandlet, eller malerier som var blitt kastet eller brent fordi noen anså motivene som usømmelige eller skadelige.
    – Men hvorfor i all verden brente hun boken din? fikk han omsider spurt.
    Før Rebekka rakk å svare, sto Jensine foran Emmanuel med lynende blikk og hendene i siden. – Nå synes jeg maleren skal gå tilbake til det arbeidet han er satt til, og ikke bry seg med noe han ikke har noe med. Hadde han sett hva som var tegnet i boken, ville han ha skjønt hvorfor husfruen gjorde som hun gjorde. Det var bare rett og rimelig.
    – Så, så, Jensine. Det var den milde stemmen til Bertha. – Det var nå vel itte nødvendig å brenne hele boka på grunn av denne ene tegninga.
    – Det var vel kanskje det som måtte til for at Rebekka skulle skjønne alvoret, mente Jensine og snudde ryggen til de andre. Med hissige bevegelser la hun mer glødende trekull i jernet.
    Bertha kastet et oppgitt blikk bort på Jensine.
    – Huff, dette var da leit, sa Emmanuel oppriktig, han syntes inderlig synd på Rebekka. – Jeg vet at det neppe kan rette opp i noe av det som har skjedd, men om ikke frøken Rebekka forsmår, kan hun få en ny tegnebok av meg. Denne ene hendelsen må ikke føre til at hun mister troen på sitt talent.
    Rebekka gløttet opp. Snufset og forsøkte å tørke vekk tårene. – Det er vennlig av herr Emmanuel, men det har nok ingen hensikt. Fruen har bestemt at jeg skal flytte ut i fjøset.
    Nå var det Berthas tur til å bli overrasket. – Flytte ut i fjøset? Men kjære vene jente, husfrua kan da itte mene det?

Til toppen

Andre utgaver

Skriket fra skogen
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Annikki Øvergård:

Bøker i serien